Vasilij Petrenko. Foto: OFO

Parallelle musikkhistorier

Da billedkunsten ble non-figurativ, ble musikken atonal, heter det seg. Men det er ikke hele historien, noe som blir tydelig når Oslo-Filharmonien spiller verk av Prokofjev og Rachmaninov.

Første halvdel av 1900-tallet forbindes gjerne med modernismens gjennombrudd, og i musikkhistoriens hovednarrativ er dette tiårene da tonaliteten og den jevne pulsen gradvis forsvant. Det som ikke alltid kommuniseres like tydelig, er at den modernistiske atonale musikken var én av mange strømninger, og at en haug med samtidige komponister holdt på med helt andre ting. To av dem sto på Oslo-Filharmoniens program forrige torsdag, russerne og navnebrødrene Sergej Rachmaninov (1873-1943) og Sergej Prokofjev (1891-1953), med henholdsvis Klokkene (1913) og symfoni nr. 5 (1944).

Det er nesten en generasjon mellom de to komponistene, og omtrent tretti år mellom verkene, og selvsagt er det tusen ting å si om hvordan de er forskjellige. Rachmaninov klassifiseres gjerne som sen-romantiker, mens Prokofjev regnes for å være mer grensesprengende og forsøksvis kontroversiell. Begge reiste til USA etter revolusjonen i 1917, og mens Rachmaninov mot slutten av livet ble amerikansk statsborger, vendte Prokofjev etter hvert hjem. I utgangspunktet var han like populær i hjemlandet som i USA og Europa, men fem år før han døde – for øvrig på akkurat samme dag som Stalin selv – rakk han likevel å falle i unåde og få mange av sine verk stemplet som formalisme. Likevel må mye av Prokofjevs musikk kunne sies å være godt innenfor den tonale tradisjonen, spesielt den aktuelle symfonien. Når disse to verkene stilles sammen på denne måten, blir likheten større en forskjellene: To storslagent anlagte symfonier med enorme besetninger, som viderefører og utvider orkestertradisjonen innenfor tonalitetens og taktartenes rammer.

Lydenes eventyrverden
Rachmaninovs Klokkene er en korsymfoni med tre solister, basert på en russisk oversettelse av Edgar Allen Poes dikt med samme navn. I lydmalende ordelag beskriver diktet fire former for klokkeklang i hvert sitt vers: Dombjeller, bryllupsklokker, alarmklokker og “sorgfulle jernklokker”, som ringer til gravferd. Symfonien følger diktets inndeling, og Rachmaninov har skrevet fire svært ulike satser som utnytter og forsterker de ulike bjellelydenes sterke assosiative effekt, både direkte med perkusjonsinstrumentene og etterligninger i den øvrige instrumenteringen.

Som teksten legger til rette for, inneholder verket de forskjelligste sinnsstemninger og lydmalerier, fra løfterik kanefart gjennom snødekte landskap til høytidsstemt, nesten vemodig bryllupseremoni, etterfulgt av frenetiske brannalarmer og desperat kakofoni, før den mørkeste dysterhet senker seg over begravelsesprosesjonen. De tre solistene er alle fra øverste internasjonale hylle, men det er vanskelig å høre tenor Alexey Dolgov gjennom orkester og kor, selv om han synger både uttrykksfylt og lyrisk. Sopran Olga Pudova har nærmest motsatt problem: Hun trenger klart igjennom den massive lydveggen, men høres samtidig litt stiv og ufri ut. Med baryton Kostas Smoriginas får publikum både i pose og sekk, for han er fullt hørbar uten at det går på bekostning av formidlingen. I den tredje satsen er det koret som har hovedrollen, og de løfter Rachmaninovs ville panikkrop opp over orkesteret med imponerende lydstyrke.

Når det går mot pause blir jeg sittende ambivalent igjen. Samtidig som det er noe naivt og på grensen til overtydelig med denne voldsomt direkte lydliggjøringen av livet, er det likevel så treffende og suggererende at det er umulig å forbli uberørt.

Ørepropper som kompliment
Prokofjevs femte symfoni er om mulig enda mer prangende og grandios, men på en mye mindre direkte måte. Det er som om han med vilje strør sand i maskineriet, slik at tilsynelatende strømlinjeformede passasjer inneholder gnisninger og motstand, og på den måten tviholder på lytterens oppmerksomhet. Petrenko har sin styrke som dirigent i dette hardtslående repertoaret, og den første satsen avsluttes med så voldsom bravur at det bryter ut spontan applaus blant Filharmoniens vanligvis så veldresserte publikum, som overhode ikke har for vane å klappe mellom satsene.

Nå skal det vel innrømmes at jeg er en av dem som synes det modernistene beskjeftiget seg med på 1940-tallet er hakket mer spennende, men det er likevel vanskelig ikke å bøye seg i støvet av de kompositoriske finessene, de veldige dimensjonene, og denne intense fremføringen. Det er ikke ofte jeg tenker at jeg skulle hatt med meg ørepropper i Konserthuset, beryktet som det er for sin lodne akustikk. Det tenkte jeg på torsdag, og det er en uforbeholden kompliment.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER