Pandemiens performativitet

Den tyske teaterviteren Erika Fischer-Lichte skriver i boken The Transformative Power of Performance om det hun kaller the autopoietic feedback loop. Poenget med denne er at performance blir til i samspillet mellom scene og sal. Aktører og publikum kommuniserer med hverandre, og i denne kommunikasjonen oppstår det performative. Performativitet er kommunikasjon og menneskemøter. Akkurat nå er vi fratatt de fysiske menneskemøtene. Det er ingen looper utløst av fysisk samvær, ingen grupper med mennesker som uttrykker respons på en felles erfaring som igjen kan skape ny kommunikasjon. Vi er isolert i en liminal tid, en tid som vil gi grobunn for ny performativitet.

Samhold i en liminal tid Fischer-Lichte er sterkt inspirert av amerikanske performanceteoretikere, kanskje særlig antropologen Victor Turner, som også hadde stor påvirkning på Richard Schechner. Fischer-Lichte forenkler en del av disse teoriene når hun mener at performance kan ha en forvandlende effekt nesten uansett. For Turner er performance en avart av ritualet, og kan derfor ha trekk som ligner på det forvandlende uten i streng forstand å være det. Turner skiller mellom det liminale og det liminoide. Det liminale, som han igjen har hentet fra ritualforskeren Arnold van Gennep, betegner en overgangsperiode der andre regler gjelder. Karneval er en typisk liminal tid, men også perioder i overgangsritualer hvor den initierte står mellom samfunnsstatuser. Schechner er opptatt av det liminale ved revolusjoner. Dette er perioder som er preget av performativ kultur, rollespill, hierarkiendringer, utkledning, musikk og fest. De liminale periodene inneholder også mye samhold, det Turner kaller communitas. Det liminoide er det som ligner på det liminale, som har noe liminalt i seg eller som etterligner det. Teater, konserter og andre performative hendelser er liminoide.

Nå er vi i en unntakstilstand. Det er liminalt, men det liminoide er tatt fra oss, og mulighetene for faktisk liminal adferd er begrenset. Det gjør at måten det liminale opptrer på føles paradoksal. For, som den danske statsministeren sa, nå skal vi stå sammen ved å holde avstand. Alle teatre er stengt, ingen skal møtes i store folkemengder. Communitas er avlyst.

Samtidig ser vi at folk kommer sammen digitalt. Det foregår konserter og teaterforestillinger online. Man snakker om å redde kulturlivet økonomisk, men jeg er tror også at mye av dette engasjementet handler om behovet for samhold i det performative i en tid preget av usikkerhet. I tillegg til å gi en mulighet til å vippse penger til de som taper penger på unntakstilstanden, handler det om muligheten for å utøve kombinasjonen av kunst og kommunikasjon. Gjennom det digitale oppstår det muligheter for respons, og loopene er annerledes, men til stede.

Applaus Når nordmenn blir oppfordret til å gå ut på verandaene sine og klappe for helsevesenet, er det en del av en liminal performativitet. De av oss som sitter isolert hjemme får komme ut og klappe. Det er en fysisk respons på at vi ser hva som skjer. Vi ser at folk jobber, vi er tilskuere til det, og som en del av en performativ loop bidrar vi med den viktigste responsen: Vi klapper. Denne applausen er en viktig del av det å uttrykke at vi er en del av et samfunn som ønsker å vise samhold.

Det kommer tider etter disse. Da vil behovet for den samværsskapende kunsten være sterk. Vi kommer til å få en forsinket liminalitet der det liminoide må få plass til å vokse. Før eller siden kommer normaliteten tilbake, og da kan performativiteten ta nye retninger. Denne liminale tiden er spesiell, og den blir ekstra rar når det performative ikke følger sin naturlige vei for unntakstilstander. Jeg har tenkt mye på behovet for menneskemøter de siste dagene og på hvor viktig det er for et samfunn. Jeg ser frem til den performative kunsten som skal skapes i tiden etter denne der det vi taper nå skal tas igjen.

Scenekunst.no vil gå for halv maskin i tiden fremover. Vi kan ikke levere dere kritikk av kunsten som ikke skapes, men mellom hjemmekontoret og hjemmeskolen skal vi gjøre det vi kan for å reflektere over tiden, menneskene og kunsten. Og kjære norske scenekunstnere, det hender jeg er kritisk til det dere lager, men herregud som jeg elsker dere. Det arbeidet dere gjør er nødvendig for samhold og forståelse, og jeg gleder meg til å se dere igjen på den andre siden.