S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Aksel Tollåli – 17. september 2019

Pålesset arktisk ekspedisjon

Lasse Thoresen: Lyden av Arktis, 12. september 2019. Foto: Ultimafestivalen 2019 / Signe Fuglesteg Luksengard.


Publisert
17. september 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Musikk

Lasse Thoresen: Lyden av Arktis

Fremført av Arktisk Filharmoni ved dirigent Christian Kluxen 12. september 2019 i Oslo Konserthus.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/palesset-arktisk-ekspedisjon/
Facebook

Dirigent Christian Kluxen og Arktisk Filharmoni overbeviste i Lasse Thoresens Lyden av Arktis, åpningsverket under årets Ultima-festival. Dessverre ble verket tidvis overlesset av visuelle virkemidler.

Stille vindpust og blafrende notepapir åpnet årets Ultima-festival åpnet da Arktisk Filharmoni og dirigent Christian Kluxen fremførte Lasse Thoresens nye verk Lyden av Arktis. Mot slutten av det vel åtti minutter lange verket hadde det vokst til et øredøvende drønn og en dyster advarsel om fremtiden. Sammen med lys og video, ble det en inntrykksrik fremførelse, men opplevelsen hadde totalt sett vært sterkere om virkemiddelbruken hadde blitt skrudd ned et par hakk.

Musikalsk isøde og yrende dyreliv Hvordan framstiller man en del av verden musikalsk? Med Lyden av Arktis stiller Lasse Thoresen seg i rekken av komponister som har forsøkt å skildre de nordligste områdene på kloden med musikk. I løpet av verket fikk han vist frem mangfoldet i det man lett kan tenke på som en ødemark dekket av is og snø. I Thoresens musikalske påkledning, fikk også livet i nordområdene en fremtredende rolle. I verket ble fugleskrik, joik og feleslåtter deler av en helhet som også inkluderte et landskap i rask endring. Lyden av Arktis sydet formelig av liv, men av liv som står i stadig større fare for å kollapse.

Som en tjuvstart på hele festivalen, arrangerte Ultima i samarbeid med Universitetet i Tromsø og Det norske polarinstitutt en liten konferanse i forkant av åpningskonserten om utfordringene som Arktis og nordområdene står overfor. Dette er den delen av verden der klimaendringene har størst konsekvenser, og talerne fortalte om et landskap i rask forandring, om en omskiftelig økologi og tradisjonelle levesett under sterkt press. Selv om konferansen ikke handlet om musikk i det hele tatt, var de grunnleggende problemstillingene de samme som i Thoresens verk.

Musikk som henter sin inspirasjon fra polarområdene har det med å bli rene landskapsskildringer. De biter seg fast i det som kan virke uforanderlig og evig iskaldt; en gold, ugjestmild verden der stillestående klanger tegner et bilde av et uendelig landskap av snø, is og fjell. I Lyden av Arktis var det for all del mye landskapsskildring, men Thoresens isbreer og viddelandskap var i stadig forandring og fulle av liv. Først og fremst var dette et verk om en region i endring.

Lyden av Arktis artet seg som en rundreise gjennom nordområdene. Det hele startet med en mørklagt scene, der musikerne begynte å blåse, både gjennom og utenfor instrumentene sine. Da lyset gradvis ble skrudd på, fikk vindlydene snart selskap av blafrende papir. Etter hvert kom det til lydrør og en brummer – et eldgammelt instrument som snurres rundt i luften og lager en susende lyd som kan minne om en helikopterrotor. Etter at vinden hadde lagt seg, begynte det å tegne seg et mer håndfast musikalsk landskap: en massiv isbre som ubønnhørlig knaket og braket seg nedover mot havet, og arktiske sjøfugler i fri utfoldelse. Det var bevegelsen som virket som det viktigste i skildringen av isbreen. Isbreer er ikke bare urørlige lokk som ligger knugende over et fjellparti, de er i kontinuerlig bevegelse.

Overtydelige virkemidler Menneskene og kulturen i nordområdene har også fått mye plass. Fjerde sats – «Minnemøter» – benyttet seg av joik som musikalsk materiale. Ofte var joiken bare til stede som fjerne parafraser, av og til som rene sitater. Joikene fremsto som en menneskelig reaksjon på naturen – ikke bare en musikalsk skildring – og viste frem liv i alle sine fasetter. Fra møter med ville dyr til en joik sunget på dødsleiet, og videre inn i Paradis. I neste sats – «To satser for strykeorkester» – sto som en kontrast til joikene. Også her var tradisjonsmusikken til stede, først med læstadiansk bryllupsmusikk, og senere med livligere slåtter. Spesielt i den første og mer alvorlige delen av satsen, spilte strykerne i Arktisk Filharmoni med bemerkelsesverdig homogenitet og varme. De påfølgende slåttene ble spilt med overstrømmende energi, der melodifragmenter virket som de oppsto fra den musikalske materien og hoppet mellom de forskjellige instrumentgruppene.

Til sist vendte Thoresen seg tilbake til landskapet. Sjette og nest siste sats – «Hymne til det urørte» – var en innadvendt og kanskje litt i overkant søtladen oppsummering av de foregående satsene. Musikken minnet nærmest om resirkulert Richard Strauss, og manglet også den energien som hadde preget de foregående satsene. Framdriften stoppet helt opp, men klarte ikke å få frem den ettertenksomme, nærmest sakrale stemningen som tittelen på satsen jo fordret. På lerretet bak orkesteret ble det projisert flakkende nordlys, og på ett tidspunkt dukket også dirigent Kluxen opp i nordlysversjon. I stedet for å føle på det Thoresen i programkommentarene beskrev som et «uttrykk for ærefrykten for alt som lever i nord», fikk jeg mer et inntrykk av at jeg så på en turistreklame.

Energien som manglet i sjette sats kom tilbake som bare det i den sjuende og siste satsen, «Kollaps». Etter seks satser med skildringer av skjønnheten i naturen og kulturen, entret virkeligheten scenen med et brak. Satsen skildret en verden og et klima på avgrunnens rand, med smeltende is og øredøvende tromming. Orkesteret hvinte desperat og faretruende, mens nordlysbildene var byttet ut med dramatiske bilder av en kalvende isbre. Det hersket ingen tvil om faren som utgjøres av klimaendringer.

I tillegg til Thoresens musikk, spilte også bilder tatt av Trym Ivar Bergsmo og lysdesign av Tor Ditlevsens en stor rolle. Å kombinere musikk og bilder er en vanskelig øvelse, og ofte kan det hele kjennes som en litt slitsom lysbildepresentasjon. Likeledes kan i overkant innpåsliten lyssetting, der orkesteret i det ene øyeblikket bades i gult, og i det neste lilla, bare virke distraherende. Det er heller ikke til å komme unna at bruken av slike visuelle virkemidler ofte kan oppleves i overkant pedagogisk og styre lytteopplevelsen.

Heldigvis klarte Ditlevsens lysdesign å tilføre noe teatralt, og den innledningsvis mørklagte scenen var et spesielt virkningsfullt grep. Bergsmos bilder, på den annen side, var litt for illustrerende. Det var for all del fine bilder, men jeg savnet noe som kunne utfordre eller komplementere musikken fremfor å illustrere den. Et bilde av et reinsdyr mens orkesteret spilte musikk som eksplisitt skulle illudere reinsdyr ble litt for tamt. Riktignok bedret det seg i siste sats, med dramatiske bilder av isbreer i oppløsning, men da det i tillegg ble lagt på blinkende strobelys en masse, ble det igjen litt for mye.

Med Lyden av Arktis klarte Lasse Thoresen å skildre ikke bare et særegent landskap, men også det vel så særegne livet som oppholder seg der og hvor skjørt det alt sammen er. Kanskje var det i overkant mye som foregikk i tillegg til musikken, men ofte klarte alle de forskjellige elementene å smelte sammen til en stor enhet.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no