På lag med naturen og mytologien

Det svinger ikke akkurat av regionreformen for tida. Ta monsterfylket Viken, som strekker seg fra øverst i Hallingdal i vest til Halden og svenskegrensa i øst: Verken innbyggerne eller politikerne som styrer fylket vil ha det, og de vil be om å få det oppløst hvis det går slik alt tyder på ved valget i høst. Men ett av resultatene av reformen svinger det av: Navnet Unge Viken Teater. Teatret i seg selv er ikke mindre fylkeskommunalt enn forgjengeren Akershus Teater som ble stiftet i 2002 av Akershus Fylkeskommune i samarbeid med Skedsmo kommune og Lillestrøm Kulturforum. Men navnet signaliserer noe helt annet, og jeg mistenker at det passet bra som en slags avskjedspresang fra avtroppende teatersjef Bo Anders Sundstedt, som snart flytter til Skien og Teater Ibsen. Han og staben har siden 2013 jobbet hardt for å sette teatret på kartet, gi det en identitet og gjenskape det som en merkevare for en institusjon som vil noe mer enn bare å være nok et barne-og ungdomsteater. Det har markert seg med en vilje til åpenhet i samarbeids-og skapelsesprosessen og erklærer høyt og tydelig at de ønsker seg søknader fra personer «med andre bakgrunner enn kun hvit, vestlig, norsk, cis, funksjonsfrisk og streit».

Nordkalottinger Dette kommer tydelig til uttrykk i teatrets nyeste produksjon Nordens krokodille som tar utgangspunkt i kvensk, skogfinsk, samisk, karelsk og norrøn kulturarv. De medvirkende skaperne, musikerparet Trygve Beddari og Anne Margaret Nilsen og danser og koreograf Astrid Serine Hoel, er alle «nordkalottinger» og «enhver nordkalotting – nesten – har jo røtter fra norsk, finsk, kvensk og samisk kultur», som Beddari sier i et intervju med NRK.

Premieren (jeg gikk på generalprøven) fant sted på pilotscenen på Kloden teater i Kabelgata i det gamle industriområdet på Økern i Oslo. Området er knapt til å kjenne igjen. Til gjengjeld kjenner man igjen et teaterrrom når man ser det. Bakerst, i hele lengden av scenen, strekker det seg et gjerde med reminisenser av urfolksestetikk. Foran det sitter Trygve Beddari og klimprer på en sither mens den eldre og den yngre kvinnen småsnakker med publikum. Men når det først braker løs, er det slutt på lavmælt småsnakking. Historien er enkel og kompleks på samme tid. Det handler om å spille på lag med naturen og mytologien som er knytta til den, her gestaltet i «Nordens krokodille», gjedda. Fisken med de mange tennene vokter over en magisk ring, får du tak i den vil alle dine drømmer gå i oppfyllelse. Men gjedda er et lumskt, uforutsigbart dyr der den svømmer rundt i den forgifta brønnen.

Voldsom energi Aktørene gyver løs på materialet med voldsom energi og høyt tempo. Det utveksles forslag til hvordan fange gjedda, det danses og synges, det strupesynges og joikes. Det er i det hele tatt det musikalske som utgjør denne lille forestillingens grunnmur. Men dansen og bevegelsene er også viktige og brukes til et par interaktive involveringer av publikum som jeg til min egen overraskelse verken syntes var påtrengende eller pinlige. På elegant pedagogisk vis klarer de å inkorporere også en god del rene fakta. På den måten fikk jeg blant annet vite at gjedda har hele 2000 tenner.

Spoiler: Hjertesukk! I en tidlig fase av mine barns oppvekst brukte jeg en del energi på å forsøke å få andre voksne til ikke å snakke til barna som om de var ute av stand til å ta til seg noe som ikke ble brølt ut med oppsperra øyne og «se på meg så klovnete jeg er og nå må du le»-minen. Dessverre ser det ut til at regissør Aksel-Otto Bull og aktørene fortsatt henger igjen i denne merkelige forestillingsverdenen. Nordens krokodille, som skal ut på flere omfattende turneer, inneholder masse kvaliteter i historiefortellingen og innen det musikalske og bevegelsesmessige som har potensial til å begeistre mange elever. Midt oppi min sympati for prosjektet er det likevel for meg uforståelig at noen fortsatt tror at voksne mennesker må snakke som karikaturer av barn for å nå fram til barn. Når barn selv spiller teater så snakker de ikke sånn med mindre de får streng beskjed om det. Og da får de det antakelig ikke til. Det så det heller ikke ut som den eneste ikke-skuespilleren i ensemblet, den genuine musikeren Trygve Beddari, helt fikk til, selv om han prøvde. Dette siste er et kompliment til Beddari, som dermed var den eneste av aktørene som var til å holde ut å høre på.

Utviklingsarbeid Det har lenge pågått et intensivt faglig utviklingsarbeid innen teater for barn og unge, blant annet i regi av prosjektet «Scesam – interaktive dramaturgier i scenekunst for barn». Jeg har flere ganger oppsøkt festivaler som Showbox og Assitej. Og har med glede og lettelse igjen og igjen konstatert at denne akterutseilte måten å henvende seg til barn fra en scene på er en saga blott. Trodde jeg.

Men det er ikke for seint, og jeg vil ikke se bort fra at generalprøvenervene har en liten finger med i spillet. Uansett vil en justering av tekst og stemmebruk og en nedskalering av det frenetiske tempoet kunne utløse et potensial som kan gjøre dette til en veldig fin forestilling.