S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Judith Dybendal – 14. september 2021

På kanten lokalt

Bilde fra Dirty Corset. Foto: Bergen Ringe


Publisert
14. september 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Bergen Fringe Festival 2021 Arrangert i Bergen 2-5.september

Masker Av: No®way Home ved Else Olsen Storesund, Monica Reksten og Sara Røisland Torsvik Scenogafi: Silje Sandodden Kise Kostymer: Julie S Jensen Komposisjon: Else Olsen Storesund Utøvere: Monica Reksten, Sara Røisland Torsvik, Sofie Pedersen, Marit Storesund og Liv Brekke-Reksten.

The Jurassic Parks Av og med: Superbolt Theatre Utøvere: Frode Gjerløw, Simon Maeder og Maria Askew.

365 Pingviner Av Open Window Theatre Basert på boka 365 Pingouins av Jean-Luc Fromental og Joëlle Jolivet Regi: Radosław Kasiukiewicz Scenografi, dokker: Klaudia Laszczyk Musikk: Mari Kvien Brunvoll Animasjon: Anna Maria Šalva På scenen: Dominika Minkacz – Sira Teknikk: Jon Eirik Sira Grafisk design: Klaudia Laszczyk Produsent: Dominika Minkacz – Sira

Lille Edvard Av og med: Eventyr i Parken Utøvere og medlemmer: Lina T. Fjørtoft, Stine R. Svellingen, Thomas B. Brandt og Magdalena Kuna.

På innsiden av ønskebrønnen Av og med: Lil Gorilla Theatre Company Aktører: Roseane dos Reis, Stein Ove Øygardslia, Güliz Portakaloglu, Daina Ulmyte og Irèn Kleiven Scenografi: Lil’Gorilla Komponist/lydlandskap: Ole André Farstad

Avstand måler Nærleik Av: NymusikkBergen Komponister: Kathrine Bauck, Thomas Bergsten, Tord Kalvenes, Eilert Tøsse, Elise Macmillan, Jo David Meyer Lysne, Julian Skar, Alan Raghallaigh, John Hegre. Slagverk: Owen Weaver og Craig Farr Dansere og koreografer: Monica Reksten, Sara Røisland Torsvik, Brita Grov. Administrasjon, produsent og faglig veileder: Else Olsen Storesund Faglige veiledere: Solveig Sørheim, Sverre Hoel.

A Letter to my Vulva Av: Teater Vølven Utøvere: Anna Dagnydotter, Josefine Skovgaard Hansen og Miriam Röstlinger Goldkuhl.

Saturday Late-Night Show Av: Haus of Friele

Dirty Corset Av: Bang Average Theatre Utøvere: Chloe Dark, Susannah Scott

RadioLove Av: Studio Total Konsept og regi: Anna Lipponen Dramaturgi: Katja von der Ropp Scenografi- og lysdesign: Petri Tuhkanen Lyddesign: Olaf Giesbrecht Utøvere: Tuomas Kiiliäinen, Anna Lipponen Produksjon: Studio Total / Anna Lipponen, Jaakko Lenni-Taattola

Berghain Av: Kristiansand Kongelige Teater Utøvere: Ulrik Waarli Grimstad, Steffen Mulder, Julie Rasmussen Live-musikk: Simon Muschinsky Lys: Sander Sædberg Tekst: Magnus Iuel Berg Dramaturgisk veileder: Endre Sannes Hadland


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/pa-kanten-lokalt/
Facebook

Det var litt lengre mellom overraskelsene på Bergen Fringe i år, men det var en helt ok festival likevel.

Årets utgave av Bergen Fringe Festival er den femte i sitt slag siden oppstarten i 2017, og det som kunne ha endt som en døgnflue har blitt et tverrfaglig, etablert samlingspunkt for et bredt publikum og eksperimentelle, sjangerkryssende forestillinger laget av både profesjonelle utøvere og amatører fra det frie scenekunstfeltet i Bergen, Norge og verden. Fringe-tradisjonen springer opprinnelig ut av Edinburgh Fringe Festival, som har blitt arrangert hvert år siden 1947 og har blitt opphav til over 200 Fringe-festivaler over hele verden. Til forskjell fra de andre gangene jeg har besøkt festivalen, var det i år merkbart at pandemien har satt sine spor og at det har ført til store begrensninger på hvem som kan gjeste festivalen og hva som kan gjennomføres. Selv om satsningen på å løfte fram lokale og nasjonale forestillinger også tidligere har vært en sentral del av festivalens mandat, var de internasjonale innslagene i mindretall i år, og tyngdepunktet i programmeringen besto av produksjoner laget av utøvere med base i Bergen og Norge. Dermed ble det den sterke forankringen i lokalmiljøet som fremstod som det viktigste.

Lokale krefter Åpningsforestillingen Masker av No®way Home, som består av komponist Else Olsen Storesund og koreografene Monika Reksten og Sara Røisland Torsvik tok utgangspunkt i den norske strikkebransjen og -kulturen, da nærmere bestemt historien til Tekstilindustrimuseet på Salhus i Åsane bydel i Bergen. Olsen Storesund har arbeidet med lyden av norske strikkemaskiner, og i løpet av den halvtimelange forestillingen danset de fem utøverne til et soundtrack bestående av mangfoldige og skiftende lyder av strikkemaskinenes mekanikk. Koreografien lekte seg med ulike repetitive bevegelsesmønstre relatert til søm og strikking, og de mange kostymene utøverne viste fram besto av ulike strikkeplagg. I tillegg hadde deler av forestillingen flere skulpturelle elementer da ulltråder ble brukt til å strekke ut et nett av tråder mellom utøverne, og utøverne på et tidspunkt forsvant inn i ullstoffene de hadde på seg. Masker har et interessant tematisk utgangspunkt, men oppleves monoton i oppbygningen og kunne med fordel lekt seg mer med stoffet.

Forestillingen The Jurassic Parks av Superbolt Theatre avsluttet åpningskvelden og utgjorde en fin kontrast til Masker. Gruppen består Frode Gjerløw, Simon Maeder og Maria Askew, en gjeng som møttes da de utdannet seg ved École Internationale de Théâtre Jacques Lecoq. Ensemblet behersker fysisk teater til fingerspissene og imponerte med sin komiske timing, presisjon og samspilthet: Med veldig få rekvisitter og effektiv bruk av musikk, lyd, lys og bevegelse, bygget de uanstrengt opp scenene. Forestillingen handler om den dysfunksjonelle Parks-familien, bestående av Terry, Jade og Noah, som samles for å holde sin årlige minnestund for den døde moren Madeleine, og i den forbindelse pleier de å se Jurassic Park-filmen sammen. Filmen er imidlertid sporløst forsvunnet, og ensemblet lager en absurd miks av scener fra Jurassic Park-filmen og fra familielivets oppturer og nedturer. Ulikt mange forestillinger i fysisk-komediesjangeren, er det en mer alvorlig undertone som trenger seg fram i denne.

Sulteforet på barneforestillinger Barneprogrammet tydeliggjorde at Bergen Fringe har stor betydning også for de minste: Ved å tilby et ekstra spillested er festivalen en visningsarena som gir flere aktører i byen sjansen til å forlenge en forestillings levetid eller prøve ut nye prosjekter. Med festivalen som trekkplaster øker sjansene for at prosjekter som kanskje ellers ville fått mindre oppmerksomhet, i større grad kan nå ut til flere publikummere. Det etablerte figurteaterkompaniet Open Window Theatre med Dominika Minkacz Sira i spissen, spilte familieforestillingen 365 Pingviner basert på Jean-Luc Fromentals billedbok med samme tittel på Cornerteateret for fullsatt sal, mens både Eventyr i Parken og Lil Gorilla Theatre Companys forestillinger som foregikk i Nygårdsparken var utsolgte. Festivalhelgen gjorde meg overbevist om at barnefamilier i Bergen er sulteforet på forestillinger for de minste og at årsaken faktisk ikke er pandemien alene, men et reelt ønske om et større teatertilbud for barn og unge i Bergen. Under Eventyr i Parkens vandreteaterforestilling Lille Edvard hadde mange voksne og barn uten billetter møtt opp på den fulltegnede forestillingen i håp om likevel å få plass.

Eventyr i Parkens forestilling var ganske tradisjonelt vandreteater med et fengende eventyrunivers for de minste, mens Lil Gorilla Theatre Companys arbeidsvisning På innsiden av ønskebrønnen var mer formeksperimenterende. I et lite sirkustelt kunne publikum fritt gå rundt i en egen verden: Gamle objekter var strødd rundt og montert i ulike stasjoner som inviterte til lek og utforskning – en lenestol med et forheng, hengende sko fra taket, trestammer å balansere på, en liten brønn, fuglebur, malersaker, et bestefarsur delt i to. De tre karakterene, barna Viki, Didrik og en grønnkledd eventyrfigur, beveget seg overalt i teltet og gled inn og ut av monologer samtidig som de utforsket objektene og beveget seg blant publikum og inviterte til deltakelse. Scenografien og bruken av lydeffekter skapte en drømmeverden utenfor tid og rom. Prosjektet er uferdig, men den åpne, interaktive scenografien ga mersmak, og samtlige barn fortsatte å leke i teltet etter visningen. Forhåpentligvis utnytter kompaniet det uforløste potensialet i samspillet mellom bevegelse, lyd, lys og scenografi i det videre arbeidet.

Oppløftende fellesopplevelse Ofte undrer jeg meg over om den målgruppetenkningen som gjennomsyrer forestillinger for barn og unge i teaterfeltet i mange tilfeller begrenser den kunstneriske friheten for mye. Selv om årets barneprogram utvilsomt bød på engasjerende materiale for barnefamiliene, blir konserten Avstand måler nærleik for min del stående som et særdeles vellykket eksempel på en sjangerkryssende fellesopplevelse som appellerte på tvers av målgrupper.

I Avstand måler nærleik hadde NyMusikk Bergen invitert ni komponister til å skrive hvert sitt bestillingsverk for de to utendørs lydskulpturene Bjella Donna og Gong Gregor av kunstneren Sverre Hoel, som begge er plassert på Møllendal allmenning, et nytt offentlig byrom ved Store Lungegårdsvann like ved det nye bygget for fakultet for kunst, musikk og design ved UiB. Komposisjonene eksperimenterte med instrumentenes ulike klanger og teksturer på høyst forskjellige måter, og foruten perkusjonistene Owen Weaver og Craig Farrs fysiske tilstedeværelse som utøvere sammen med noen av komponistene, bidro dansekunstnerne Monica Reksten, Sara Røisland Torsvik og Brita Grov med live dans underveis. Dansen og skulpturene konkretiserer og tilgjengeliggjør musikken – konserten blandet seg med aktiviteten på allmenningen og fløt sammen med den. Noen meter unna kunne jeg se barn som etterliknet dansernes ristende bevegelser, og på et punkt sto flere barn på en benk like ved den ene traktformede skulpturen og fulgte nysgjerrig med mens utøverne helte klinkekuler ned i den.

Fra Letter to my vulva. Foto: Bergen Fringe

Fra kjedelig og måteholdent til løssluppent om kjønn Flere av kunstnerne som gjestet årets festival undersøkte spørsmål knyttet til sex og kjønn i forestillingene sine. Teater Vølvens forestilling A Letter to my Vulva var fysisk teater med feministisk fokus fra Øresundregionen, og ensemblets tre skuespillere Anna Dagnydotter, Josefine Skovgaard Hansen og Miriam Röstlinger Goldkuhl sto på scenen kledd i røde, trange drakter og bak dem hang en rød vulva laget av et stort stykke tekstil. Den timelange forestillingen er basert på brev kompaniet har samlet fra deltakere gjennom workshops, og ulike monologer om det kvinnelige kjønnsorganets gleder og sorger ispedd store mengder fysisk humor ble presentert. Kompaniet var samspilte, men hadde lite nytt å melde om kvinners nytelse, menstruasjonsplager og samfunnets barnemas. Den velmente folkeopplysningen er pakket inn i et altfor forsiktig scenisk uttrykk som gjør det hele temmelig kraftløst.

Etter en slapp feministisk seanse, var det derfor befriende å avslutte lørdagskvelden på Haus of Frieles dragshow. Drag-gruppen, som har ni faste medlemmer, ble startet i Bergen 2019 og har allerede hatt flere show i byen. Tradisjonen tro besto showet av lipsyncing, komedie, dans, stunts og iøynefallende kostymer. Til forskjell fra tidligere, viste kompaniet at de nå har blitt mer drevne i å sette sammen et variert program, der de humoristiske innslagene skaper større showfaktor i helheten.

Den mest uventede overraskelsen under årets festival var britiske Bang Average Theatres Dirty Corset. Selve essensen av det å gå på Fringe-festival og se en hel haug med ting man ikke aner hva er på forhånd, er gleden ved å oppdage ferske ensembler med en særegen, dirrende energi som presenterer ting man ikke ante man kunne bli begeistret for. Bang Average Theatre ble startet i 2018 av Chloe Darke og Susannah Scott, og Dirty Corset er en mørk komedie lagt til restaurasjonen i England, da kvinnelige skuespillere for første gang fikk stå på scenen og opplevde større intellektuell og seksuell frihet. I forestillingen, der vi følger tre skuespilleres slit med teatret og begjæret, blandes scener fra originale skuespill skrevet av kvinner i perioden med moderne tekst, utstrakt bruk av musikk og fysiske opptrinn. Ensemblet hadde tjent på en strammere regi, men som helhet var det et dynamisk driv i forestillingen som gjorde at de skilte seg ut under årets festival.

Bilde fra Radio Love. Foto: Bergen Fringe.

Forestillinger som varer To andre forestillinger som også ble værende i meg lenge etterpå var det Helsinki-baserte frilandsteateret Studio Totals forestilling RadioLove og den nyetablerte scenekunstgruppen Kristansand Kongelige Teaters Berghain. RadioLove nevnte selv Fassbinder, Kaurismaki og Lynch som inspirasjonskilder i programteksten. Forestillingen er en fiktiv radiosending der to karakterer med kaninmasker er på scenen, og den ene har rollen som en radiovert diverse innringere forteller sine kjærlighetshistorier til. En uhyggelig stemning vokser langsomt fram gjennom de smått absurde samtalene der håpet om mening og kjærlighet liksom forsvinner ut av syne underveis. Når scenen til slutt bades i rødt scenelys og en røykmaskin spyr ut røyk mens de to kaninene synger en slags gladteknolåt om kjærlighet og forholdet mellom mennesker og dyr, oppstår et dramaturgisk brudd som er grelt og forstyrrende.

I likhet med Radio Love, var også Berghain en formsterk forestilling. Berghain er navnet på en gayfetisj nattklubb i Berlin, og mens Simon Muschinsky står ved miksebordet og lager suggererende live technomusikk, er aktørene Ulrik Waarli Grimstad, Steffen Mulder og Julie Rasmussen kledd i svarte skinnklær og inviterer publikum inn i en drømmereise til nattklubbens mørke verden. Aktørene er plassert på publikumsamfiet mens vi i publikum står på gulvet og høydeforskjellen skaper en dynamisk bruk av rommet underveis. Teksten smelter sammen med Muschinskys fengende beats, og ensemblet er ikke bare profesjonelle utøvere som er veldig scenevante, de har også et stort overskudd som smitter. Teksten er kjedelig klisjéfull og utfordrer i liten grad idéer om seksualitet og rus, men til gjengjeld er det noe med det tekstbaserte arbeidet og helheten i bruken av scenerommet og ikke minst tilstedeværelsen til utøverne, som gjør meg forventningsfull til ensemblets fremtid.

Savnet etter flere internasjonale bidrag meldte seg med full styrke for meg under årets festival. I motsetning til de to tidligere årene jeg har besøkt Fringe-festivalen i Bergen, var det i år ikke det samme elleville spennet i sjangre, formater, utøvere og sceniske uttrykk. Med norske bidrag i klar overvekt påvirkes festivalprofilen i retning av å være mer forutsigbar. Det var lengre mellom overraskelsene enn tidligere. De internasjonale bidragene gir for en kort stund en annen linse å se scenekunsten her hjemme gjennom, og dette mangfoldet av perspektiver er det som på mange måter gjør Fringe-festivalen verdt å besøke. Slik sett illustrerer årets Fringe-festival både hvor viktig sterke lokale krefter i scenekunstfeltet er, men også hvor avhengig en festival som dette er av internasjonale impulser og kunstnerisk utveksling på tvers av landegrenser.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no