Forslag til statsbudsjett 2015 – Kulturdepartementet

På jakt etter en kulturpolitikk

KOMMENTAR: Det er en politikk der inne. Den er bare ikke så lett å se. Scenekunst.nos redaktør går på jakt i statsbudsjettet.

De siste dagene har jeg lest kulturbudsjett. På jakt etter store bilder og lange linjer på scenekunst – og orkesterfeltet, noe om – ja, politikk. Jakten var ikke udelt enkel.

I 2013 gikk regjeringserklæringen friskt ut og ville støtte det frie feltet. Neste trekk i budsjettforslaget for 2014 var å kutte i kunstnerstipendene og Norsk kulturfond, altså – i det frie feltet.

Det fikk budsjettforliket ordnet opp i, og i den blå regjeringens første egne budsjett er prioritering av det frie feltet klarere. Det er foreslått flere stipender, og Norsk kulturfond overtar kunstfaglige deler av post 74. Noen mer infrastruktur-aktige tiltak, for eksempel musikkutstyrsordningen, er flyttet fra budsjettpost til tippenøkkel. Langsiktige tiltak er tatt inn i kulturfondet, Fond for lyd og bilde styrkes som alternativ til kulturfondet og det skal satses på de programmerende scenene.

De sistnevnte blir imidlertid ikke likebehandlet.

Mens de programmerende scenene i Trondheim og Bergen styrkes med litt over en million statlige kroner hver, ble Black Box Teater i Oslo vekslet inn i en byttehandel der kommunen skal øke tilskuddet til BBT "tilsvarende reduksjonen i statlig tilskudd". (s. 85)

Les også om kommunebudsjettet: Både kutt og økninger for 2015 (Scenekunst.no 02.10.14)

Kommunen gjør faktisk mer enn mamma staten ber om. Den øker tilskuddet til BBT med 3,1 millioner (fra 7,9 i 2014 til 11 i 2015), mens beløpet Black Box mister i forslaget til statsbudsjett, tilsynelatende er litt over 2,5 millioner. Men i rene penger får BBT mindre økning i statlig støtte enn de to andre. Dette får vi håpe er en regnefeil. I departementets første pressemelding om saken, som senere ble erstattet av en ny uten tall, var alle tre scener satt opp med samme økning.

Black Box Teater.

Mer interessant er hvorfor de tre programmerende teatrene skal forvaltes forskjellig. Hva tenker regjeringen her? Den vil "dyrke frem sterke regioner i norsk kulturliv som kan gi flere fagmiljøer større tyngde", står det i innledningen til budsjettforslaget. Er det meningen å sende mer statlige penger til programmerende scener i regionene? Er makeskiftet med Oslo første skritt i en mer omfattende overføring av ansvar til kommunene? Må Bergen og Trondheim neste år belage seg på kutt i statlig støtte til programmerende scener?

Produktiv og effektiv
Regjeringen forutsetter at statlige institusjoner skal bli mer produktive (s. 39). Det skal skje gjennom en effektiviseringsreform. Så langt så godt. Det er politikkens oppgave å prioritere det vesentlige.

Men så kommer tåken. Effektivisering skal "skape handlingsrom for prioriteringer". Hvis det handler om hva tilskuddsmottakerne skal gjøre, er det tåketale.  Effektivisere for å kunne prioritere, jaha. Men kanskje betyr det at institusjonene skal effektivisere, slik at staten kan bruke pengene som frigjøres, til å prioritere (les: andre tiltak). I så fall hvilke? Kanskje den nye frittflyvende talentsatsingen til 30 millioner kroner (s. 12). Hvem skal forvalte den?

I alle fall: Effektiviseringen er tallfestet. Den er satt til 0,5 prosent av driftsutgifter i saldert budsjett året før, og gjelder også Kulturdepartementet, som får 15 mill. kroner mindre enn i 2014.

Kanskje er dette grunnen til at de nasjonale og regionale teaterinstitusjonene jevnt over er satt opp med rundt 2,3% økning. Det er mindre enn anslått pris- og lønnsvekst. Det må altså kuttes et sted. Eller effektiviseres. Hålogaland teater i Tromsø får nær nullvekst, og må effektivisere mer.

Å effektivisere en halv prosent er ikke umulig. Men igjen: hvor skal regjeringen med dette? Vil det samme skje neste år? Hvem bestemmer hva effektivisering er i en kunstnerisk virksomhet? Hva skjer med dem som klarer å effektivisere, og (vi må forutsette at noen finnes) med dem som allerede driver effektivt?

Hålogaland teater. Foto: Elmer Laahne

Om scenekunstinstitusjonene står det på side 54:

"Faste kostnader utgjør store deler av budsjettene til scenekunstinstitusjonene og er en årsak til at den store økningen i ressursinnsats ikke i større grad har blitt omsatt til mer kunstproduksjon og flere publikumsopplevelser. Flere institusjoner har også betydelige utfordringer knyttet til pensjonskostnader og -premier."

Om orkestrene kan vi lese følgende på siden foran:

"Faste kostnader utgjør imidlertid store deler av budsjettene og er en årsak til at den store økningen i tilskudd ikke i større grad har blitt omsatt til mer kunstproduksjon og flere publikumsopplevelser. Flere institusjoner har betydelige utfordringer knyttet til pensjonskostnader og -premier."

Pensjonsbomben skal vi la ligge, den kan ikke løses i kulturbudsjettet alene. Men altså:

1) Teatrene og orkestrene må bli mer produktive.
2) Produktivitet = mer kunstproduksjon og flere publikumsopplevelser
3) "Den store økningen i ressursinnsats/tilskudd" har ikke gjort institusjonene mer produktive. Årsaken er faste kostnader.

Oslo-Filharmonien. Foto: Bo Mathisen

Stemmer dette?

Og hvis det stemmer: gjør det noe? De faste kostnadene til teatre og orkestre går jo… til å produsere kunst.

Men forholdet mellom produksjon (konserter og forestillinger) og produktivitet (hvordan man organiserer ressursene man har) er lett utydelig, og det vises liten vilje til å snakke om produksjon i annet enn mengde, "mer" og "flere". Heldigvis står det også at virksomhetene Kulturdepartementet støtter, har som formål å fremme og utvikle kvalitet, og at kvalitet kan være vanskelig å måle (s. 30)

Om produktivitet og kvalitet
I 2012 startet de rødgrønne evalueringer av kvalitativ utvikling i statlige og regionale teatre (2012) og orkestre (2013). Regjeringen Solberg vil videreføre og videreutvikle slike evalueringer (s. 54). Et sted å starte kunne være å finne ut hvordan evalueringene kan brukes til noe. Om orkesterevalueringen står det nemlig:

"Arbeidet med periodiske evalueringer av orkestrene, hvor kvalitativ utvikling står sentralt, startet høsten 2013. Disse viser tilfredsstillende måloppnåelse for de orkestrene som er evaluert, samtidig som rapportene også peker på områder der det enkelte orkester har et forbedringspotensial." (53)

Om teatrene står det – gjett tre ganger:

"Arbeidet med periodiske evalueringer av teatrene, hvor kvalitativ utvikling står sentralt, startet høsten 2012. Disse viser tilfredsstillende måloppnåelse for de teatrene som er evaluert, samtidig som rapportene også peker på områder der det enkelte teater har et forbedringspotensial." (54)

Jeg har ikke lest evalueringene ennå. Nå skal jeg gjøre det. Det kan godt hende at måloppnåelsen er tilfredsstillende. Men bytt ut orkester og teater med sykehus og barnehager. Ville vi godtatt en så identisk og summarisk konklusjon?

Og viktigere: det er gjort prioriteringer.

Brageteatret, Papirbredden, Drammen.

Teatrene er som nevnt jevnt over satt opp med rundt 2,3% økning. Nasjonale orkestre derimot, ligger på 4-tallet (Oslo-Filharmonien 4,4% og Bergenfilharmonien 4,8%). Det samme gjør enkelte teatre, som Teater Innlandet  (4,5%). NOSO i Nordland, som både er opera og symfoniorkester, er spesielt nevnt som regional satsning og foreslått økt med 12%. Kilden i Kristiansand, som huser både teater og orkester, får 3,2%. Opera Nordfjord og Brageteatret i Drammen har skutt gullfugler med henholdsvis 21 og 10% økning av rett nok ganske lave tilskudd. Carte Blanche får 6%, mens tilskuddet til Bergen Nasjonale Opera faktisk går ned, de må bli 1-2% mer produktive enn alle andre.

Å prioritere regioner, orkestre og opera er ikke noen uventet Høyre-politikk.

Bak disse tallene kan det ligge øremerkede midler og spesielle investeringer, som at Rogaland Teater (4,2%) i følge en pressemelding har fått penger til å automatisere sceneloftet sitt og dermed øke sikkerheten på scenen. Det kan også ligge kvalitative vurderinger av hva hus som Brageteatret, Kilden, BNO eller Opera Nordfjord har produsert de siste årene, eller hva de har skrevet i søknaden sin.

Men det eneste som uttrykkelig står, er ambisjonen om å dyrke frem sterke regioner. Men Bergen og Hålogaland er også regioner.

Kulturmidlene i Utenriksdepartementet er et annet slikt eksempel. De er visstnok kuttet med 20%. Det går selvfølgelig an å tenke seg at promotering av norsk kunst i utlandet kan organiseres på andre måter enn i dag. Men igjen mangler noe om hvorfor. Finnes det en tanke bak, en lengre planleggingshorisont? Hvorfor kuttes disse pengene, mens behovet for alternative finansieringskilder understrekes ved styrking av Fond for lyd og bilde?

Pressestøtten
Da Høyres stortingsgruppe nylig avviste å søke om OL, skrev Peter Christian Frølich i denne artikkelen i Bergens Tidende at debatten forut for avgjørelsen var en av de beste han har opplevd. "Takhøyden var stor både før og under debatten, som den ideelt sett skal være i et parti. Man kunne møte opp med åpent sinn, lytte til gode argumenter, og trekke sine konklusjoner til slutt. På mange måter var det politikk slik politikk bør være."

En slik fri debatt bør vi også ha om kulturbudsjettet. Men å komme med gode innspill til effektivisering og prioriteringer på scenekunstfeltet er vanskeligere når bare å finne ut hva budsjettet gjør, krever tid, kalkulator, tilgang til pressemeldinger som sier noe annet enn budsjettdokumentet og to kommunebudsjett for hånden.

Sammenholdt med hva regjeringen sier om pressestøtten, gir denne ordknappheten grunn til uro.

Kulturminister Thorhild Widvey vil kutte kraftig i pressestøtten og innføre moms på det frie ord. Begrepet om ytringskultur og diskusjoner om offentlighet og kvalitetsvurdering fra Kulturutredningen 2014 er forsvunnet. Statsbudsjettet for 2015 erklærer at "selv om vi har tradisjoner for å leve med en statssubsidiert kritisk presse i Norge, vil større økonomisk uavhengighet også gi større redaksjonell uavhengighet." (s. 108).

Det er en påstand som kan og bør diskuteres. Den snur, som Aftenbladets Svein Egil Omdal skriver i denne artikkelen, det opprinnelige argumentet for pressestøtte på hodet. Statlig pressestøtte skal gjøre det mulig, når det er nødvendig, å skrive og si ting som departementer, annonsører, mediehuseiere og for den saks skyld store kulturinstitusjoner, ikke liker.

Diskusjonen om Ibsenprisen er et godt eksempel på en samtale som tidvis stilte Kulturdepartementet og dets oppnevnte jury (og forsåvidt debattklimaet i Norge, se denne artikkelen i Süddeutsche Zeitung) i et mindre flatterende lys. Men diskusjonen handlet om noe langt viktigere enn selve prisen, som hva ytringsfrihet er og om den er identisk innen kunst, jus og journalistikk. Trolig har den debatten lært oss noe.

Dagbladet, kronikk av Karl Ove Knausgård, 10.10.14

Det er ikke uten grunn at den åpne og opplyste samtalen Grunnloven pålegger staten å sikre, skal være offentlig. Offentlighet skaper kvalitet, og det gjelder også offentlig diskusjon rundt hva som foregår i konsert- og teatersaler. Offentlighet er også at fakta og påstander i redigerte medier leses av flere øyne før de kommer på trykk. Det finnes neppe noe enkelt svar på hvordan morgendagens offentlighet ser ut, og kanskje er det mulig å oppnå en god offentlighet med 0,5% mindre teaterbudsjetter, færre og større aviser og et mindre NRK, hvis vi må.

Men jeg kan forestille meg at tidligere statssekretær Åmås er lettet over å slippe å fronte statsbudsjettets argumentasjon om at mindre statlig støtte gir mer meningsfrihet.

Tenk om kulturministeren i stedet hadde sagt: Vi ser at at offentligheten fragmenteres og ikke fungerer godt nok. Hvordan kan vi organisere den statlige støtten på en måte som skaper en sterkere offentlighet?

Ovennevnte Svein Egil Omdal har tidligere tatt til orde for å vri deler av pressestøtten mot enkeltskribenter (se her). Behovet for et redaktøransvar og flere øyne på en tekst forsvinner ikke av den grunn, men det er i alle fall et begrunnet innspill.

Kulturbudsjettet er også et meningsrom. Jo mindre det sier og jo mer man må finregne for å finne prioriteringene, jo vanskeligere blir politikken å ettergå og snakke om.

Hvis kulturministeren samtidig fortsetter å hevde at mindre støtte gjør den offentlige debatten mer fri, lover jeg at det på lengre sikt blir vanskelig for eksempel for regionene som regjeringen vil styrke, og andre som befinner seg lengre vekk fra møtene i Høyres stortingsgruppe, å delta i den debatten. I så fall er det virkelig på tide å begynne å følge med.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER