På fanget til pappa Statoil

Det er eventyrstund ved sengekanten, og far er hjemmekoselig myk i stemmen. Han har endelig fri og det er et av disse øyeblikkene barnet aldri kommer til å glemme. I halvmørket forteller pappa om jobben sin, han er skattejeger. En undervannsbil med far og datter farer over dynebølgene og stuper ned i det dype mørkeblå havet.

Det er i undervannsparadiset blant sjødyr som ikke en gang fantasien til den ekstatiske jentungen kan forestille seg, at pappa finner skatten. Den blinker forlokkende på havbunnen, ja i samme farger som Statoils logo som kjærlig tones inn i bildet som avslutning.

Jøss, det var reklame! Ikke en ny norsk tegnefilm for barn. Blandingen av fiksjon og informasjon er selvfølgelig ingen problem i landet der oljeutvinning konsekvent omtales som et oljeeventyr.

Med fare for å gruse julefeiringen og knuse barnlige lyster; oljeeventyr eksisterer like lite som nissen. Å hente opp fossilt brensel for å overopphete vårt aktivitetsnivå er intet eventyr. Det er skittent, det går på livet løs i land som rammes hardest av global oppvarming og det er narkotika for økonomien som gir hallusinasjoner om det gode liv. I motsetning til virkelige skatter, er olje og gass noe verden har gjort seg avhengige av for å vokse fortere, forflytte seg raskere, frakte mat unødvendig langt og bedre romtemperaturen. Her til lands vasker vi samvittigheten daglig i troen på at vår oljeproduksjon er et nødvendig onde. Politikerstanden arbeider på høygir for å produsere retorikk som at norsk gass er ren. Det finnes ingenting rent med det som hentes fra under jordskorpen og som brennes i atmosfæren. Det er like absurd som om vi skulle forsvare salg av ren norsk kokain.

Siden de første oljefunnene i Nordsjøen på 60-tallet har vi kontinuerlig blitt fortalt hvilken velsignelse oljen er. Det eksisterer så å si ingen alternativ narrativ til det å forsyne seg av olje og gassressursene utenfor kysten. Selv oppegående, normalt kritisk tenkende individer har vanskelig for å stå imot trykket fra oljebrønnene. De samme fortellingene blir fortalt igjen og igjen. Om hvor fattige vi var før oljen kom. Om hvordan vi lever i verdens beste samfunn, takket være olje. Om at vi har vunnet i lotto.

Hvor er motforestillingene? Hvor er økonomene som kan regne på et samfunnsregnskap uten oljeinntekter? Hvor er historikerne som kan fortelle om måten vi har organisert vår velferd har vært viktigere for landet enn oljen?

Er vi alle som én blitt oljefanget? Den formidable ensrettingen og det komfortable har så å si utryddet den opposisjonelle kunstneren. Vi bor i varme hus og er stappmette takket være et oljefinansiert kulturløft. Med blikket stivt festet på bunnlinjen i offentlige kulturbudsjett, har kulturarbeiderne ikke bare gitt fra seg et kritisk mandat, vi er blitt cheerleaders som jubler høyest og hopper bredeste i spagat når Statoil finner nye oljefelt.

Da det i høst ble gjort nye storfunn i Nordsjøen, var det mine Facebookvenner i kulturlivet som ivrigst delte nyheten og som fant frem de feteste superlativene. ”Da kan vi ta det rolig de neste 100 år..” synger kultureliten med hese stemmer, mens de skåler med Sabeltann.

Kunstnere har gjennom tidene riktig nok både vært tjenere og motstandere av den økonomiske og politiske makten. Både paver, konger, nazister, industriledere og politikere har visst hvordan upassende innsigelser kunne kveles av blendene og forførisk estetikk. Likefullt har vi få historiske eksempler på en tilsvarende ensretting og mangel på potente kunstneriske korrektiver som i dagens norske oljeeufori. Det er ikke for ingenting at musikk, tekst eller bilde som tar opp et miljøperspektiv knapt vekker en gjesp. Den slags er gjerne både moralistisk, politisk instrumentell eller impotent.

Oljeeventyret er et eventyr med samme helsemessige fremtidsutsikter som rulletobakken Blå Eventyrblanding 3. Myten om oljeeventyr er første klasses propaganda som krever tilsvar. Vi trenger nye eventyr som kan fortelle hvor vakkert det er å se isbjørner leke seg med skjulte kameraer i en snøball, snarere enn å se de svømme for livet fra smeltende is. Vi trenger å fortelle om skattejakten som innebærer å stå opp tidlig for å dra et trollgarn, der om man er heldig kan finne både torsk, krabber og brennmaneter. Vi trenger fortellinger om hvordan det å gå i frisk luft forbi Danmarks plass, i sannhet er en skatt verdt å gå planken for.

Skattene kan være vanskelige å få øye på her til lands. Vi som har både ren luft, nok mat og noenlunde stabile værforhold. I dag eksporterer vi problemene sammen med dieselen, og sitter igjen med nettofortjeneste i alle regnskap. Det er en tilnærmet umulig oppgave å skape eventyr som forteller at oljeressursene ikke nødvendigvis er til for å pumpes opp. Men det er en umulighet som krever vår fulle oppmerksomhet.

Vi som ser hvor oljerusen fører oss og som ikke klarer å la være å si fra, må også kunne forføre slik StatoilPappa forfører med eventyrstund på sengekanten. Alle biler trenger ikke å gå på fossilt brennstoff, selv om oljebransjen gjør det de kan for å avlive el-bilindustrien. Reiser er verdifulle men kan like gjerne gjøres pr tog, til fots eller i en seilbåt. Det finnes kort fortalt mange, eventyrlige alternativer til en oljebasert tilværelse. Mottakerapparatet er rimelig skadet om vi ikke innser at Statoils eventyrreklame er laget for å forføre barn som ikke evner å tenke kritisk. Statoil spekulerer i og er avhengige av at vi her i Norge føler eierskap til selskapet. Og vi bindes til masten via vår egen lommebok og ved hjelp av smekre logo-roser stjålet fra selbuvotter og husfliden. Sponsorprogrammet Morgendagens helter retter seg som reklamefilmen utspekulert mot neste generasjon; morgendagens beslutningstakere.

Forurensingsdommen mot Statoil i Kanada, den tvilsomme skifergassutvinningen og det hemningsløse pengesterke presset for å hente opp mest mulig olje fra sårbare havområder fordrer et medgjørlig folk som føler eierskapet med noe, ja eventyrlig. Noe som spiller på en blanding av Kaptein Sabeltann, Roald Amundsen og de gullkantede øyeblikk når pappa hadde tid til å fortelle om hva han jobbet med på sengekanten.

Gitt de miljømessige og dermed helsemessige skadene vi vet følger med forbrenning av olje og gass, ville ikke et reklameforbud vær på sin plass for oljeindustrien slik det er for tobakk og alkohol?

Denne teksten sto på trykk i Bergens Tidende 27.12.2011, er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og serveres Scenekunst.nos lesere (og redaksjon) som en oppvekker en kald januarmorgen. Red.