Foto: Stein Jarle Nilsen

Øyvind Jørgensen Produksjoner legges ned

Dansekunstner Øyvind Jørgensen legger ned kompaniet sitt etter 26 år og retter sterk kritikk mot Kulturrådet og Kulturdepartementet.

Øyvind Jørgensen, en etablert og erfaren dansekunstner, melder at han legger ned stiftelsen Øyvind Jørgensen Produksjoner (ØJP) fordi det ikke er økonomisk forsvarlig å fortsette driften. Jørgensen retter sterk kritikk mot kulturpolitiske myndigheter og de faglige utvalgene for dans i Kulturrådet for at det ikke er mulig å overleve som dansekunstner. De siste årene har vi sett mye debatt om Kulturrådets ordninger kanskje særlig knyttet til hvor vanskelig det er å overleve som såkalt etablert dansekunstner. Jørgensens kompani ble startet i 1994, og i de siste 26 årene har han vært en sentral person i det norske dansefeltet.

Nå retter han kritikk mot bevilgende myndigheter for at han ikke kan fortsette driften av kompaniet. Når jeg spør ham om kritikken svarer han at «det er ikke bare en kritikk av Kulturrådet, men også en kritikk av kulturpolitikere og Kulturdepartementet og deres ansvarsfraskrivelser.» Det utdannes flere dansekunstnere, men det finnes ikke noe apparat for å finansiere kunsten som skapes. Særlig er han bekymret for den fysiske og energetiske dansen:

– Det utdannes flere dansekunstnere i Norge gjennom høyskolesystemene enn det finnes strukturelle finansieringssystemer til å ivareta. Det er mange om beinet, og bevilgningene øker ikke. Det er et stort problem. Investeringen i utdanningen følges ikke opp, og staten må betale mer til arbeidsløse kunstnere. Så dette er ikke ene og alene Kulturrådets feil, men jeg tenker at Kulturrådet de siste årene har valgt en strategi der det kan se ut som kunstnere med konseptuelle og teoretiske overbygninger får støtte i større grad enn fysiske og energetiske uttrykk. Jeg vet ikke, men jeg lurer nesten på om det er en bevisst strategi fra Kulturrådet sin side for å presse departementet til å legge mer penger på bordet.

De siste årene har det vært mye debatt om finansieringsordningen som heter Fri scenekunst – kunstnerskap og som støtter enkelte etablerte kompanier over en periode på fire – fem år av gangen. Det er ikke lenge siden debatten blusset opp igjen fordi flere kompanier som hadde mottatt støtte over ordningen lenge ble tatt ut av ordningen og stod uten finansiering. Jørgensen mener at dette igjen legger ekstra press på prosjektstøtten:

-Flere etablerte kunstnere som tidligere mottok kunstnerskapsstøtte legger ned eller må finne andre løsninger. Når de søker prosjektstøtte på lik linje med alle andre blir det enda større konkurranse.

Handler det også om språk? Er det lettere for kunstnere som driver med konseptuell dansekunst å artikulere prosjektene sine?

Ja, kanskje det er noe der, men det finnes jo flere språk for dans. Dansen har gått gjennom en formidabel utvikling, men kanskje går det på bekostning av selve kunsten når ordene tar over. Jeg tenker at dette er en balansegang mellom kunstens egenart og akademia og hvordan det skal møtes. Også er det noe med tiden og postpostpostmodernismen hvor ting løses opp og fragmenteres. Det er en bevegelse som er kommet langt, og det kan virke som om den konseptuelle kunsten har en høyere stjerne blant sine egne og at et fysisk og energetisk uttrykk blir sett på som litt gammeldags. Det trenger det jo ikke å være. Se på hiphop og urban dance, det er veldig fysisk, i tiden og i stadig utvikling.

Hva slags ordninger burde man ha hatt for å sikre at det går an å leve av å være dansekunstner gjennom hele yrkeslivet?

 -Det er et stort spørsmål som vi må sende tilbake til kulturpolitikerne og Kulturdepartementet. Skal vi få det til, må det friske midler til. Det er ikke slik, at de yngre ikke skal få slippe til. Det er særs viktig at vi alle får anledning til utvikling for å ivareta bredde, mangfold, spredning av ulike uttrykk, alder og kunstretninger for å kunne opprettholde ytringsfrihet og demokratiske tildelingsprinsipper også innenfor det frie scenekunstfeltet. På den måten kan de etablerte med kvalitet fortsette også etter at de er blitt 50-60 år.

Hva tenker du det betyr for dansekunsten og dansekunstens fremtid at det er så vanskelig å holde på?

 -Det er uforutsigbart å være kunstner. De som er i vinden nå er kanskje ikke det om 10 år, og så har vi et samfunn der det er lagt opp til at man har fast jobb og får pensjonspoeng. Det er dyrt å bo i Norge, og samfunnssystemet vårt har ikke mye fleksibilitet, for de som ønsker å innrette seg annerledes. Er det et sosialdemokrati? Et usikkert arbeidsliv gjør at kunstnere kan bli tapere. Jeg opplever at jeg har vært heldig som har fått holde på lenge, og på tross av at jeg har måttet avvikle stiftelsen, er jeg fortsatt kunstner. Nå har det aldri vært lett å være kunstner, og det blir kanskje ikke lettere, men det er ikke bare å si at man har valgt selv. Enhver stemme er viktig for demokratiet, og vi trenger mangfold i dansekunsten. Ikke ene og alene et elitistisk innforstått bevilgningsfokus.

– Velkomment at Jørgensen løfter debatten
Leder av faglig utvalg for dans i Kulturrådet, Peder Horgen, sier at han føler med Jørgensen:

-Fra utvalgets side kan jeg si at vi er bevisste på å støtte både konseptuelle uttrykk og mer fysiske uttrykk. Bevilgningene vil selvfølgelig reflektere utvalgets sammensetning til enhver tid. Men det utvalget som er aktivt nå har i høst hatt en del fokus på representasjon og mangfold på flere plan, det handler både om estetisk uttrykk og om andre parametre. Det er bra representasjon i utvalget fra både rytmisk dans, folkedans og ulik samtidsdans, alt fra traderte praksiser til teoretiske tilnærminger – og diskusjonene om ulike praksiser er høyst levende i utvalget. At kunstnere, som Øyvind her, offentlig løfter debatt om politiske og faglige prioriteringer, og at vi har en for svak dansekunstpolitikk, mener jeg er velkomment.

Hvis det stemmer at konseptuell dans oftere får støtte, reflekterer det søkermassen?

 -Vi har mange sterke søknader fra unge kunstnere, det gror godt i dansefeltet. Samtidig ser vi et større spenn i estetiske praksiser som søker prosjektstøtten, og vi heier på mer mangfoldig søkning inn til Kulturrådet. Til sammen er det veldig mange parametre vi ønsker å legge vekt på i fordelingen. Det er helt klart utfordrende å ta hensyn til alle parametrene: Alder og modenhet, rekruttering, konseptualitet, geografi, kjønn, kulturell bakgrunn, formidlingsformer. Man skal ta hensyn til om at det finnes stemmer som har vanskelig med å nå frem vanligvis. Det er en utrolig mangefasettert oppgave. Jeg er sjelden fornøyd med at vi klarer å krysse av på alle boksene så godt som vi burde ha gjort. Og jeg vil ikke avvise at Øyvind kan ha et poeng når det kommer til representasjonen av eldre/modne dansekunstnere, det skal jeg følge videre.

Betyr dette at dere også skulle sett at det kom mer penger til prosjektstøtte for dans?

-Ja, trøkket er voldsomt, dette er en av de ordningene i Kulturrådet med høyest press i forhold til tilgjengelige midler, og det har vært en enorm vekst i søknader på prosjektstøtte dans de siste årene – over 40% økning på to år! Det er fortvilende hvor mange gode kunstnere vi ikke har midler til.

Kulturdepartementet: -Vi vil omtale det nærmere i scenekunststrategien
Statssekretær i Kulturdepartementet fra Venstre, Gunhild Berge Stang, svarer dette på henvendelsen om hvilke ordninger man burde ha for å ivareta etablerte dansekunstnere:

– Øyvind Jørgensen har i mange år bidratt til det høye kunstneriske nivået dansen i Norge befinner seg på i dag. Nå er profesjonell dans i Norge i sterk utvikling, både kunstnerisk og i antallet aktører som rekrutteres til dansen. Det gjør at det er stor konkurranse om produksjonsmidler fra ordningene under Norsk kulturråd. Rekrutteringen sikrer at dans som kunstform utvikles og fornyes. Det er bra, men departementet ser også behovet for å utvikle virkemiddelapparatet, slik at kompanier som har etablert små virksomheter med årlig drift opplever større forutsigbarhet og langsiktighet. I budsjettet for 2021 la regjeringen inn statstilskudd til Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret. I regjeringens strategi for scenekunst, som vi regner med å legge fram i løpet av våren, vil vi omtale dette nærmere.

KOMMENTAR
  • Karen Foss :

    Med vemod leses at erfarne frodighetskunstner Jørgensen svarer med demokratisk overskudd på dansepolitikkens underskudd: Han legger ned stiftelsen, legger om sin praktiske hverdag og fortsetter som kunstner – men som så mange andre – rett ut i en uvisshet som like gjerne kan handle om forsvinning som synlighet. Nyheten er ikke ny, heller ikke overraskende. Det er dansepolitikkens sedvane …

    “Now you see the art, now you don`t, and if you wish to see the artform in all its shapes and sizes, no – you won`t!” (?)

    Jørgensen og undertegnede har våre dynamisk kunstneriske uenigheter, men vi kan enes om noen vedvarende forhold: Dansepolitikken bygger på negasjon med destruksjon som følge og denne vekstplanen løper over mange år. Kunstformen i bredspektret og moderne nåtidsform virker uønsket i norske sammenhenger?

    Det er å håpe at ministerens scenekunstmelding løfter for kunstformen i mange retninger samtidig? Det er skuffende at NKF danseutvalget ikke kunne vente til denne meldingen kom, for å avstemme sine disponeringer. Setter man de siste årenes NKF handlingene på spissen: Det er nesten som om det foregår en “nygivende” vurdering i retning av anti-dans i samtiden, bla i NKF sammenhengene?

    Vi, og mulig andre kunstnerne, kan vel også enes om at dansepolitikken foreløpig er diskriminerende – til kjønn, farge og ikke å forglemme: Alder. Tross at dansekunstnere sjelden arbeider med utgangspunkt i alderstilhørighet. Også i NKF sammenhengene er det mulig å stusse: År 2020 danseutvalget er forbausende ungt, både i snitt alder 38 år, og snitt yrkesaktive år rundt 11 år, om personen er utdannet i alder 28 år?

    Jørgensen antyder en mulig slagside i NKF satsningene, hvor den fysisk energetiske dansekunsten ikke vektlegges, og hvor det kan virke som det er tidvis veldig tette forbindelser mellom teorityngde samt en viss form for ordbelagt forskning og NKF valgene. Postmoderne tenkning spøker som undertekst.

    Foucault, gjerne oppfattet som postmodernist (tross egen uvilje til å oppfattes og omtales som dette), er mye sitert og referert til, også i dansekunst-sammenhengene. Samfunnsviteren har ingen tydelige signaler i tekst, tale, skrift, undersøkelse og levesett – at ikke også fysisk energetisk dansekunst er et uttrykk i nåtiden? Hans undersøkelser var til reguleringstvang av frihetstrang: Sprengkraft kan også finnes i kraftsprang? Det kan tilføyes: Flere nyere tids samfunnsvitere anerkjenner at praksis ofte kommer før teori?

    NKF vektlegger at radikalitet er en viktig drivkraft for kunstnerne. Hva er mer radikalt i særlig kunstner Edvardsens boklige prosjekter enn i Jørgensens butoh-inspirerte fysiske dans? For et alminnelig publikum vil begge uttrykkene trolig oppleves som radikale, og hvor begge vil kunne erfares å overraske, utfordre, tankevekke, og enkelte i publikum – vil arbeidet også provosere?

    Why the One and not the Other?

    Det foregår en drøftelse på scenekunst.no, hvor bla. NKF direktør Danielsen spiller inn, med svar om NKF sin kjente ugjennomtrengelighet: Fondet skal ha tillit hos og i kunstnerne. Mandatet til fondet er å sikre for bredde og mangfold i kulturlivet, og det skal nyttes faglighet og saklighet. For tiden virker denne tilliten … skjør …

    NKF danseutvalget virker ikke bredt sammensatt? De fleste personene er KHIO utdannet. Likhet i alder likner også likhet i kompetansene? Få, hvis noen har tydelig uttalt og offentlig, interesse, forståelse og/eller utstrakt erfaring med institusjon-enes muligheter for prosjektbaserte kunstnere? Få, hvis noen har utstrakt erfaring med ambisiøs og storformat prosjekt-arbeid? Få, hvis noen har spilt utstrakt, for folk flest og/eller i Norge? Få, hvis noen har signalisert verdien av publikums oppmerksomhet, hvor det er lett å tro at “kunstnerisk kvalitetsvurdering” er tuftet på avantgardismens tanker om kunst-en for kunstens egen del og hvor en tilskuer er ikke er enn en person som selv kan tyde verket? Få, hvis noen representerer en bredspektret egen utøvelse eller skapende kraft som er fysisk energetisk i stort monn? Få, hvis noen har uttalt tydelig hva som forstås som nyskapende, fornyende, innovativ og original dansekunst?

    Dette siste peker på et paradoks, i NKF: At fondet skal sikre mangfold og bredde, men også ytre ambisjonene om å være drivende som retnings- og toneangivende for utviklingen av kunstformen: Dette er kanskje noe for eksempel Danielsen kan redegjøre litt nærmere om – hvordan disse to som oftest uforenelige ambisjonene skal kunne kombineres?

    Innovasjon er å tenke utenfor boksen og sprenge seg inn i det ukjente, og da ofte som motbevegelse til det bestående, mens breddetenkningen forutsetter demokratisk å reflektere hvordan fellesskapets mangfoldighet allerede eksisterer som og i det kjente?

    Det er flere forhold å stusse over, når det gjelder forvaltningsambisjonene i NKF:

    To av personene i NKF Danseutvalget er mulig orientert til teoriforståelse av dansekunst, en som danseviter og en aktiv i eget PhD arbeid ved KHIO? Ett varamedlem har egenhendig 40 års arbeidsinnsats hovedsakelig i KHIO, mens det andre varamedlemmet er ikke dansekunstner overhodet, men skuespiller og regissør?

    Samlet er dette seks personer som har utslagsgivende innflytelse på minst 80% av landets dansekunstnere: Hver og en av kunstnerne er løsgjengere og trenger sårt NKF tildelingene. Alle som en, deres samtidsproduksjoner og framtidsvisjoner er helt avhengig av NKF dømmekraften: Offentlig interesse og støtte kan ikke bare omfatte noen veldig få valgte?

    År 2020 foretok utvalget et førstevalg av kunstnere til NKF prestisje ordningen “særlig kunstnerskap” – hvor ingen av de valgte kunstnerne arbeider med hovedfokus på fysisk energetisk dansekunst? Tildeling gikk til kunstnere med arbeider forstått og forklart under teori-overbygninger som “tverrkunstnerisk” og “konseptuelt” og med ofte bruk av “likestilt dramaturgi”. Disse måtene å kommunisere på – hører inn under en bestemt definisjon av “ny scenekunst”. Jf. DTS Bratten sitt arbeid for akkurat disse kunstnerne, på scenekunst.no

    En av de valgte er aktiv i eget PhD arbeid på KHIO? Kunstneren som mottok den største summen ble forklart tildelt basert i en «særlig interesse for demokratiske prosesser» i første NKF pressemelding? Uttalelsen skapte en rekke undringer hos lesere, også blant kunstnere (bla undertegnede), men hvor formuleringen er nå endret i NKF meldingen som ligger ute? Jf. Fem kunstnerskap på scenekunst.no

    NKF Danseutvalgsleder er samtidig leder for Scenekunst Norge Sør, et programmerings- og produksjonsnettverk med ansvar for nyere tids scenekunst, hvor også den konseptuelle og tverrkunstneriske “dansen” ivaretas. Det ligger en utfordrende forvaltnings-nærhet mellom de som tildeler og de som presenterer? Jf. scenekunst.no drøftelsen om Birkeland/BIT makten.

    Det hører mulig til historien at utvalgsleders tidligere hovedarbeidsgiver er den samme kunstneren som nå sikres i de neste fem årene med over nevnte «særlig kunstnerskap» – storsummen. Sågar den største av alle storsummene i ordningen. Kunstneren har virket i mer enn 20 år kontinuerlig med NKF støtte, prosjekt, flerårig, basisordningen og nå med velsignelsen «særlig kunstnerskap». Dette skjer i en tid hvor andre markante scenekunstnere blir valgt vekk fordi de ikke skal kunne regne kontinuerlige garantier fra det offentlige?

    Valgene bekrefter en NKF faglige satsning – men hvilken: Scenekunstnere som arbeider likt som andre scenekunstnere? Spurt opp-ned: Hva vil det si å være nå og framover – selvstendig fritenkende dansekunstner?
    Spurt kvasst: Hvor lenge kan korte avstander likevel hevdes å være lange distanser, brukt retorisk til forsvar for en vanskelig forståelig NKF logikk?

    For å velge NKF kunstnere må Danseutvalget i størst grad velge vekk. De kunstnerne som fortsatt virker, kan heller ikke få en fullverdig kreditering for arbeidene sine: Det er lite å perspektivisere aktiviteten med? Det blir også vanskelig at kunstformen skrives inn i nyere tids norske kulturhistorie: Det blir mest å beskrive forsvinningsnummer i flertall?

    Dansefeltet har hatt en eksplosiv økning av kunstnerne virksomme, de siste 20 årene, men uten at det er utløst mer offentlig midler. Det kan kanskje endre seg, slik dagens minister signaliserer?

    I mellomtiden skal kunstnerne “spille på lag” solidarisk til hverandre, men like fullt med visshet om at den enes død er den andres brød: Hva slags politisk og offentlig vekstplan er dette? Er det gjennomførbart: At kunstnerne legger seg selv ned, til fordel for andre? Er NKF helt blottet for mulige maktposisjoneringer og strategiske manøvreringer i lys av dagens situasjon?

    Det er foreslått mange ulike løsninger, også blant kunstnerne selv: Flere kompanier på størrelse med CB/Bergen, og i samspill med prosjektkunstnerne, ikke alle kunstnere er skikket for utfoldelse bare i prosjekthverdagene. Mer bruk av kulturhusene som del av spilleambisjonene og mulighetene. Bredere sammensatt utvalgs- og komite arbeid, bestående ikke bare av kunstnere. (Også i NKF) Ett komplimenterende offentlig fond til NKF og da med annet mandat og ansvar, for å dekke helheten i det stadig utvidende dansefeltet. Flere interesserte og samarbeidende institusjoner med prosjekt-kunstnerne. Frifeltet får anerkjennelse som et helt eget virkefelt med egen institusjonell status og hvor det må tilføres mer midler for å sikre mangfold og bredde og med ingen forpliktelser til samarbeid med andre kulturinstitusjoner i landet, men selvsagt med mulighet – om ønsket av kunstnerne selv. Aksept for kunstnere virksomme i tilstøtende institusjoner med faktiske stillinger å fylle, bla i utdanningssektoren.

    Det skulle også følge: Åpnere drøftelser og debatter også tilgjengelig for allmennheten, hvordan kunstnerne oppfatter publikum i sammenhengene?

    Flere av kunstnerne har pekt på hvordan dansekunstens mange muligheter er stjerneformet i bidragene, kunnskap og kjennskap informerer inn i en rekke andre av samfunnets kunnskapsfelt, men i en stadig mer uklar kunstforståelse er inntrykket at kunstformen handler om – innhenting, innsnøring, innstramming, innskrenking, innhegning, innvielse og innavl? I mer enn 30 år: Kunstnerne har bidratt flerfoldig i hvordan møte en økende presset situasjon?

    Alt i alt: Det skulle være tydelig for folk flest at dansekunstnerne ikke virker på like måter, de møter heller ikke det norske folk alltid i de samme formene, og endelig er man “kunstnerisk kvalitativt” ikke enige seg imellom om hva kan og skal jobbes med. De har heller ikke like oppfatninger om hva er nåtid, samtiden og hva kommer fra framtiden.

    Kort sagt, dansekunstnermassen er en broket men like fullt, på hver sine måter, engasjert, samfunnsbevisst forsamling. Som folk flest. Hvorfor er det da bare noen få som får offentlig spillerom? Er det slik at disse tvinges til å manøvrere maktfylt og strategisk for plassering i offentligheten?
    Hva sier dette som kvaliteten på det offentlige ordskifte i norske sammenhenger?

    Det blir for enkelt å mene at i NKF skal kunstnerne alene og sammen i innbitt tvunget enighet løse og utløse hva er mulig? Det blir for enkelt å mene at om NKF bare hadde mer midler, skulle alle problemer løses? Det blir for enkelt å mene at bare i NKF har man alle de rette definisjoner av hva er vitalt og viktig for dansekunst i samtid og framtid?

    Det hadde vært fint om NKF topplederne hadde noen tanker om komplikasjonene?
    Det etterlyses i tillegg andre dansekunstneres stemmer i denne utvekslingen av erfaringer og informasjon? Mens vi alle venter i spenning på ministerens scenekunst-strategier …

  • Tove Bratten :

    Det er to saker på scenekunstfeltet som preger dagsbildet nå; Berteheussen-dommen og dansekunstner
    Øyvind Jørgensens avslutning av sitt kompani. Og for meg henger disse to sakene tett sammen. Den knusende domsavsigelsen i Ways of Seing saken vitner om et demokrati som fungerer. Og slik kunstnerne bak oppsetningen imponerende har stått i denne saken bekrefter også at et viktig premiss for demokratiet ligger i ytringsfriheten og i ytringsrommet, og uten kunstnere til å innta disse, til å vrenge frem ubehag, stille vesentlige spørsmål, uttrykke seg fritt og åpent, fungerer ikke demokratiet. Kunstneriske ytringer er en del av ytringsfriheten. Dette bekreftes av denne regjeringen i kulturmeldingen som heter “Kulturens kraft” og som statsministeren selv la frem for er det snart tre år siden? Domsavsigelsen som foreligger nå uthuler de politiske kommentarer som kom fra det hold med statsministeren i spissen i forbindelse med saken og en kan med rette spørre i dag om regjeringen faktisk har forstått sammenhengen mellom kunst og demokrati ? Domsavsigelsen uttrykker også et skarpt signal til OSLO FRP som ville kutte støtten til Black Box teater – scenen for fri scenekunst i Oslo – fordi teatret viste forestillingen.
    Det står i Grunnloven at staten skal tilrettelegge for at frie ytringer kan finne sted. Det handler både om at staten er forpliktet til både å gi rom for ytringer, enten disse finner sted på en scene eller i en avis, men staten er også forpliktet til å legge til rette for at ytringer kan skapes slik at de faktisk kan finne sted.
    I dette bildet er den frie kunsten og med den den frie scenekunsten avgjørende. Da må staten og andre offentlige myndigheter bidra til at vi har et tilskuddssystem som både ivaretar visningsstedenes og helt essensielt kunstnerskapene enten disse utvikles individuelt eller i kunstneriske kollektiv. Og staten vil jo si at den gjør jo det gjennom ordningene i Norsk kulturråd. Men det er faktisk ikke nok. Ikke i dag. Ikke nå. Frie grupper “popper ikke opp” og blir borte slik man så på fri scenekunst på 80 og 90 tallet. Fri scenekunst er en etablert og integrert del av scenekunstfeltet og arbeider i lange linjer, slik vi kjenner all profesjonell kunstutfoldelse. Og det har staten erkjent : “Regjeringen anerkjenner erfarne frie gruppers behov for forutsigbarhet og langsiktighet”. Men staten har ikke fulgt opp merknaden fra Stortinget i 2017 (!)Vedtak nr 201, som ble gjort i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2018: “Stortinget ber regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2018 legge fram en vurdering for det frie scenekunstfeltet, inkludert erfarne grupper som mottar støtte fra Norsk kulturfond, og grupper som får eller har fått støtte over Kap 323 post 71 og post 78, og hvordan disse kan sikres forutsigbarhet”.
    Så nå – nå mister vi dem. Disse etablerte erfarne kompaniene. Som sørger for å opprettholde demokratiet vårt gjennom sine ytringer. Jeg vet om flere enn Øyvind Jørgensen som er der nå, som vurderer å legge ned kompaniene sine. Kompanier som har mye å melde, som representer høy kunstnerisk kvalitet, sterke individuelle signaturer og som har etterspørsel – både hjemme og ute – når verden en gang åpner opp igjen. Som utgjør den utrolig kunstnerisk solide plattformen av frie kompanier som er bygget opp over år innen scenekunstfeltet i Norge. Og som representerer viktige arbeidsplasser for både kunstnere og management. Jeg ble så glad da vi fikk inn denne merknaden ved budsjettbehandlingen i 2017. Og at Stortinget ba om at allerede ved revidert året etter, skulle man komme tilbake til saken. Endelig! Men hvor er vi? Vi venter på en scenekunststrategi. Og den har vi ventet på en stund. Den kommer antagelig før valget? Men saken kunne vært løst og kan fortsatt løses – strategi arbeid eller ikke – Vi utfordrer stortinget til å ta tak i merknaden fra 2017 og få på plass en ordning via revidert budsjett i 2021! (Vi skal ikke mase mer om at uanstendig lang tid har gått) Vi må få en ordning for etablerte kompanier på plass raskest mulig! Vi mister dem! Det kan ikke være en villet politikk!? Vi har skisse til hvordan en slik ordning kan se ut sammen med Creo, NODA, DI og Norsk Skuespillerforbund!
    For meg har fri scenekunst aldri stått tydeligere frem som den viktige byggesteinen den er i det norske demokratiet enn akkurat nå. Det kunstneriske mangfoldige trøkket som kommer fra fri scenekunst er viktigere enn noen sinne. Ways of Seing saken representerer et enestående kapittel i nyere tids norsk historie. Demokratiet kan være skjørt – det har vi også ferske eksempler på fra landet over dammen som ses på som et demokratisk grunnfjell. Demokratibygging må sikres og utøves dag for dag, minutt for minutt. Da må vi gjennom statlige tilskuddsordninger sikre at kunstnerne og kompaniene som bærer frem ytringene, faktisk kan det, til det må vi ha en bærekraftig helhetlig infrastruktur. Staten må rett og slett innse at fri scenekunst ikke” popper opp og blir borte” – slik jeg leste omtalen av frie grupper i en av de aller første kulturmeldingene vi hadde, men anser fri scenekunst som en form for nasjonal scene der yngre kunstnere kan etablere seg , melde seg på og etterhvert kan konsolidere kunstnerskapet sitt, bygge sine kunstneriske bedrifter – og kommer man dit at kunstnerskapet bærer et kompani over tid, skal vi ha et sted – en ordning – som man kan søke for videre virksomhet. Uansett hvor i landet man velger å etablere seg. Situasjonen i dag er uholdbar og prekær og bygger ned ytringsrommet i demokratibyggingen snarere enn å “bidra til at frie ytringer kan finne sted”. I dette bildet er etablering av en ny ordning for erfarne kompanier via revidert 2021 viktigere enn noensinne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER