Overraskende optimistisk sesongåpning

Begynnelsen på Oslo-Filharmoniens høstsesong har ikke blitt helt som planlagt. Det er fortsatt ikke lov med mer enn 200 publikummere i salen, og en konsert med innlagt pause skal man se lenge etter. Konsertprogrammene er heller ikke som de ble annonsert før sommeren, og mye har blitt ommøblert, forkortet og tatt ut. Midt oppi alt dette introduserer orkesteret finske Klaus Mäkelä som ny sjefdirigent. I sesongåpningen fikk Mäkelä vist at han er villig til å ta uventede musikalske valg, selv i orkesterets kjernerepertoar.

Urovekkende vuggesang Opprinnelig var denne åpningskonserten annonsert med et større program. I tillegg til et nytt verk av den finske komponisten Sauli Zinovjev og Gustav Mahlers Første symfoni, skulle den svenske barytonen Peter Mattei ta turen for å synge sanger av den samme Mahler. Sangene manglet, men et par av dem ble sunget av den amerikanske barytonen Thomas Hampson på Filharmoniens TV-overførte utendørskonsert søndagen før, som ble spilt inn på Filipstadkaia, der Filharmonien har store planer om et nytt konserthus.

I det siste tiåret har Zinovjev (f. 1988) markert seg først og fremst som orkesterkomponist, og dette verket – Wiegenlied for stort orkester – er det første han har skrevet til et norsk ensemble. Han har også samarbeidet med Mäkelä ved flere anledninger. Navnet på stykket er det tyske ordet for «vuggesang», og Zinovjev tok utgangspunkt i Johannes Brahms’ tilsvarende. I et intervju publisert på Oslo-Filharmoniens nettside i forkant av konserten, sa Zinovjev at han ville gi trøst og ro til tilhørerne, «en følelse av å bli trøstet i en mors fang». Denne beskrivelsen utløste en viss frykt for i meg noe i overkant søtladent og sentimentalt, men stykket viste seg å være noe ganske annet. Ut fra beskrivelsen – og for den saks skyld tittelen – forventet jeg noe varmt og beroligende, men i stedet opplevde jeg stykket som overraskende truende. Stadig oppadsøkende, kvernende strykerfigurer ble avløst av lett dissonante svell fra blåserne, og voldsomme, tilsynelatende folkemusikkinspirerte klimakser sto side om side med glidende sukk og stønn i klarinett og stryk over et taktfast akkompagnement.

Eksplisitte referanser til Brahms kom ikke før helt til slutt i det vel ti minutter lange stykket, der utdrag av vuggesangen ble avspilt på små spilledåser, forsøksvis avbrutt av tordnende basstrommedrønn. Det var absolutt effektfullt, men jeg fikk mer følelsen av lydsporet til en skrekkfilm enn en mors fang. Jeg vet ikke hvor trøstet jeg ble av stykket, men jeg ble likevel fanget av Zinovjevs orkesterklanger.

Overraskende optimisme Da vårsesongen ble avlyst i mars, brukte Oslo-Filharmonien tiden på å løfte frem mer eller mindre ukjent kammermusikk gjennom serien Mellomspill, der de forskjellige ensemblene ble stadig større ettersom ukene gikk. Kontrasten mellom de små kammerbesetningene og torsdagens åpningskonsert var stor. Etter Zinovjevs Wiegenlied kom en av orkesterrepertoarets ubestridte giganter: Gustav Mahlers Første symfoni.

Mahlers Første er skrevet for et enormt orkester med intet mindre enn firedobbel treblås og messing, sju horn og til sammen seksti strykere. Scenen hadde til og med blitt utvidet et par meter ut i salen, slik at det sosialt distanserte orkesteret skulle få et par kvadratmeter ekstra til rådighet. Til tross for størrelsen på ensemblet, holder det meste av symfonien seg i det nedre dynamiske sjiktene, og de aller sterkeste utbruddene begrenses til den dramatiske sistesatsen.

Mäkelä virket å fremheve den lykkelige siden av symfonien. Spesielt de to første satsene virket å stenge helt ute alt som kunne minne om melankoli og tungsinn. Første sats var en øvelse i tilbakelent idyll, og selv med et par ettertenksomme strekk – der Mäkelä på beundringsverdig vis fikk fram en følelse av musikalsk stillstand – var en nærmest naiv optimisme rådende. Mye av det musikalske materialet i satsen hentet Mahler fra sin egen sang «Ging heut’ Morgen über’s Feld» – en sang der hovedpersonen er ute og går og er fra seg av glede over skjønnheten i naturen, helt til han husker hvor ulykkelig forelsket han er – og det var denne gleden som preget satsen.

Den gode stemningen fortsatte inn i andre sats – en støveltrampende Ländler, en forløper til valsen – med nærmest aggressivt tilsnitt. De lave strykerne raslet godt da satsen satte i gang, og det var akkurat nok overtenning hos blåserne. Den roligere midtdelen virket aldri helt som den landet noe sted, men det fungerte med et litt skakt hvileskjær midt i all den aggressive orkesterdansingen.

Fra desperasjon til triumf Den første halvdelen av symfonien fortonet seg overraskende snill, med få innslag av mørke eller tvil. Selv i den groteske tredjesatsen – «Fader Jakob» satt som begravelsesmarsj med klezmerinnslag – var det som om Mäkelä la et uskyldig, eventyraktig slør over musikken.

Men så kom fjerde sats, der det endelig var noe som sto på spill. Brølende messing og hvinende stryk åpnet opp en avgrunn, og desperasjonen sto i grell kontrast med de tre foregående satsene. Kanskje kunne enda litt mer stryk balansert bedre mot den lydsterke messingen – her har nok også den tvilsomme akustikken i Oslo konserthus litt å svare for – men Mäkelä klarte likevel å få fram en følelse av musikalsk konflikt. Frenetiske utbrudd var omgitt av lange episoder med mer fortvilt uttrykk, og selv om jeg hadde savnet tungsinn i de første satsene, kom det nå i rikt monn. Mot slutten av satsen ble desperasjonen snudd til entydig triumf – med stående horngruppe og et jevnt over høyt lydnivå.

Jeg er fortsatt usikker på om det er en slutt jeg kjøper. Etter de nesten motstandsfrie åpningssatsene, var overgangen brå både inn og ut av fjerdesatsens storstilte symfoniske strid. Likevel virker det som om Filharmonien har fått en sjefdirigent som kan og vil ta sjanser og eksperimentere, selv med kjent repertoar. La oss bare håpe det varer.