Mee Too, Helgebostad/Rueslåtten 2015. Foto: Simen Dieserud Thornquist Foto: Mee Too, Helgebostad/Rueslåtten 2015. Foto: Simen Dieserud Thornquist

Overraskelse som kvalitet

Ordene original og nyskapende benyttes ofte med positivt fortegn om scenekunsten – men kanskje holder det at kunsten overrasker, spør Anette Therese Pettersen.

Å se flere forestillinger tett inntil hverandre i tid fører gjerne til at de nesten uvegerlig låner kvaliteter av hverandre. I løpet av en kveld så jeg to ulike danseforestillinger i Oslo, og selv om de ikke er produsert for å stå i sammenheng fremstår de som mer enhetlige enn det opprinnelig kan være tenkt. Som en slags mini-antologi i sceneformat.

Utarbeide koreografisk manus
Janne-Camilla Lyster startet høsten 2014 sitt stipendiatprosjekt innenfor kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo. Prosjektet hennes har tittelen ”Koreografiske oversettelser – Aktivering av koreografisk informasjon fra utøverperspektiv”. Forestillingen Veggen er ikke en direkte del av dette prosjektet: den er initiert av danser og koreograf Terje Tjøme Mossige (blant annet kjent fra sitt arbeid med Ulf Nilseng i kompaniet Toyboys), men Lyster vil benytte selve prosessen som en metode i utviklingen av en scenetekst eller et koreografisk manus. I flere prosjekter har Lyster tidligere utforsket koreografi og regi i forlengelsen av skrevet tekst, mens Veggen kan ses som et forsøk på det motsatte: utvikle en tekst ut fra en forestilling.

Publikum slippes inn én etter én på KHiOs scene 5, hvor vi vandrer i mørket fram til sceneområdet. På scenen befinner det seg et slags stillas, eller en vegg, i to etasjer. I forestillingens første del ser vi Lyster og Mossige i en rekke tablåer. Mens vi sitter i mørke spilles Henry Mancinis Moon River (kanskje mest kjent fra filmen Breakfast at Tiffany’s), og hver gang musikken stanser, blir det lys på scenen, og Lyster og Mossige opptrer i ulike bilder. Noen ganger i fastfryste posisjoner, andre ganger i lengre sekvenser hvor et mer spastisk kroppsspråk får utfolde seg. Eller, inni den smale veggen er det vel nettopp fraværet av plass som medvirker til et noe panisk bevegelsesmønster. Tidvis fremstår de to aktørene som to adskilte enheter, mens de andre ganger har mer direkte kontakt og samhandling. I enkelte av scenene er utøverne fraværende, og et flakkende lys sammen med lyden av fallende regn får være sentrum i tablået. Mørkleggingen gir en nærmest filmatisk effekt, særlig siden scenene veksler mellom handling og rene bilder.



Veggen, foto: Kyrre Heldal Karlsen

Etter en rekke slike stumme scener begynner de to plutselig å snakke. Først stumt med ansiktene tett inntil hverandre, deretter noe som høres ut som et slags tøysespråk – før Lyster hvisker fram flere forståelige setninger. Ordene handler om mørket, dets betydning og kvaliteter (blant annet: ”Tenk om det å hvile og det å dø var nesten det samme, man kunne sagt: jeg skal bare dø littegrann jeg, ser deg i morra.”), og parallelt med at en språklig mening introduseres på scenen, så endres også kroppsspråket. I den første scenen er det bare Lyster som snakker. Hun sitter stille, har en avslappet holdning – mens Mossige strever i et mer spastisk, tidvis duvende, bevegelsesmønster. Etter hvert er det som også hans kropp fristilles gjennom språket: det spastiske opphører og kroppen inntar en mer avslappet hvileposisjon. Når de i forestillingens avslutningsscene ligger og står mer eller mindre nakne på baksiden av vegg-konstruksjonen, er det en litt ambivalent avkledning.

Klokkeklang og tramping
Koreograf/danser Kristin Ryg Helgebostad og klokkenist/komponist Laura Marie Rueslåttens forestilling Mee Too benyttet noen grep som kunne ligne dem vi så i Veggen. Innledningsvis i Mee Too sitter publikum overfor et gullglitrende, drapert sceneteppe som kan minne om Signe Beckers scenografier i Verk Produksjoners siste forestillinger. Vi hører lyden av taktfast tramping, og etter hvert kommer også utøverne trampende inn på scenegulvet. Iført kostymer i sjatteringer av sort, med ulike formasjoner, men primært laget av bomull og skinnstoffer. Kroppsspråket til danserne er ulikt, men alle har en litt androgyn og sterk utstråling. Marianne Kjærsund med en gjenkjennelig krumbøyd rygg (jeg tror hun er den eneste jeg vet om som kan gå med krum rygg og likevel utstråle en forbløffende styrke), Irene Theisen med en mykere holdning, som samtidig har raske og presise forflytninger. Berglind Rafnsdottir har noe lettere ukontrollert eller uforutsigbart over seg, mens Sigrid Hirsch Kopperdal har styrke og råhet. Selv om de skiller seg markant fra hverandre er det deres samarbeid og felles-scener som sitter igjen.



Mee Too, foto: Simen Dieserud Thornquist

Først gjennom denne taktfaste trampingen, som etter hvert utvides med klokkespill. De beveger seg i sirkler og kommer sammen i tette gruppeformasjoner som mest av alt minner om ei ’mølje’. Når de så tar i bruk stemmene og synger sammen, så oppleves dette som fullstendig uventet og overraskende – for ikke å snakke om lengden på sangsekvensen.

En av mine medtilskuere omtalte forestillingens første scener som ’corny’, hvilket jeg er enig i – på en god måte. Når forestillingen så inneholdt et brudd omtrent halvveis, var det muligens det motsatte som oppstod i meg: scenen mørklegges lenge, av det jeg antar er organisatoriske hensyn, og jeg mister fokus. Dette har muligens også sammenheng med at jeg så Veggen bare noen timer tidligere, og repetisjonen av å mørklegge et rom blir et trettende mer enn et overraskende element. Vi blir også sittende nokså lenge i den mørke salen, og den neste delen av forestillingen fremstår mer famlende enn den første. Her utforskes scenerommet, inkludert publikum, gjennom bruk av bevegelige lamper – og også klokkespillet kommer tilbake.

Radikalt eller forventet?
Både i Veggen og Mee Too har mørklegging av rommet en dramaturgisk funksjon. Men effekten på meg som tilskuer i sistnevnte formes muligens også av at jeg har vent meg til den i førstnevnte. For noen uker siden så jeg performancen Minner fra en hage (del av Ingrid Toogoods utstilling Du er vakker. Du er alene) på Kristiansand kunsthall. Her ble utstillingen på en måte utvidet med en fysisk forestilling gjennom danserne Therese Markhus og Tone Martine Kittilsen, som delvis interagerte med Toogoods verker. I etterkant av visningen, i en samtale med kunstnerne, pekte Kunsthallens leder Cecilie Nissen på hvordan et billedkunstpublikum opplever det radikalt at danserne fysisk flytter på flere av verkene. For meg, som scenekunstgjenger, fremstår det derimot som en selvfølge. Billedkunsten fremstår i denne sammenheng mer som scenografi: den er like lite, eller mye, hellig som de andre elementene i rommet.

I scenekunst er både scenografiske elementer og rekvisitter ofte utbyttbare, og har en status som befinner seg mellom dekor, kunstgjenstander og suvenir. Dette har tidligere blitt problematisert blant annet i Vegard Vinge og Ida Müllers forestillinger, hvor så å si ALL scenografien er handlaget og håndmalt, samtidig som den i flere av forestillingene raseres fullstendig hver kveld – og altså må lages fra bunnen av til hver forestilling. Etter forestillingene til den amerikanske scenekunstneren Ann Liv Young kan man kjøpe deler av scenografien, og slik problematiserer hun scenografiens status som vibrerende mellom autonomt verk og masseproduksjon. Kjøper man et kunstverk eller en suvenir?



Mee Too, foto: Simen Dieserud Thornquist

Overraskelse som kvalitet
Når det oppleves som radikalt at man flytter på kunstverk i en kunsthall så er det fordi verkene nettopp ikke er suvenirer, eller utbyttbare rekvisitter. Men dette radikale kan kanskje også omtales som et overraskelseselement. Og etter å ha sett Mee Too på Dansens Hus slår det meg hvordan overraskelsen kan være et eget kvalitetskriterie. Det er gjerne først når en vane blir brutt at man oppdager at man har en vane. Man er ikke nødvendigvis klar over at man alltid sitter på samme sted, går faste ruter etc. før man tvinges til å endre denne vanen. Noen sitter på plassen ’din’, en veiblokkering lar deg oppdage en ny rute – det er ikke store ting, men de kan oppleves radikalt for den som bryter vanen sin. Men det kan også like gjerne føre til at man oppdager noe nytt – ser noe fra en ny synsvinkel eller oppdager en annen del av byen enn den man frekventerer daglig.

Overraskelse som glede og skuffelse
Det er litt vanskelig å sette fingeren på hvorfor de ulike skiftene i Mee Too og Veggen oppleves radikale eller overraskende, men det har muligens sammenheng med hvordan de begge iscenesetter et brudd, der man som tilskuer først aksepterer og går inn i en situasjon, og deretter blir overrasket når forestillingen eller utøverne skifter modus. Med Veggen fremstod innføringen av tale og tekst som et brudd hvor talen på den ene siden var det ’normale’ – men på den annen side  hadde jeg da allerede vent meg til det mer spastiske slik at normalen fremstod som fremmed.

Overraskelsesmomentene i Mee Too ser i etterkant mindre spektakulære ut – snarere som en nesten naturlig utvikling fra tramping av rytmer via klokkespill til sang. Likevel opplevdes det som en underlig verden, og en verden av et slag jeg ønsket skulle vare lenger.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER