S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Redaksjonen – 6. november 2009

Overlevelsessamfunnets estetikk

Verks iscenesettelse av Play Alter Native av Finn Iunker finner raskt frem til noe i tilskueren som berøres, skriver Monica Emilie Herstad. Hun synes imidlertid at enkelte partier blir for stillestående.


Publisert
6. november 2009
Sist endret
26. mai 2023


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/overlevelsessamfunnets-estetikk/
Facebook

Verks iscenesettelse av Play Alter Native av Finn Iunker finner raskt frem til noe i tilskueren som berøres, skriver Monica Emilie Herstad. Hun synes imidlertid at enkelte partier blir for stillestående.

– Anmeldelse –

Av Monica Emilie Herstad

Finn Iunkers tekst Play Alter Native handler om menneskenes maktkamp om knappe goder, om krigens logikk og hva som skjer når penger blir blandet inn konflikten. Godene de slåss om er vann, om vannet som ved et uhell ble forgiftet av “Idiotene” lengre oppe i dalen. Da de som bodde lengre nede i dalen drakk av dette “forgiftete” vannet forandret de seg: de følte seg “sterkere”. Når “Idiotene” oppdaget dette og så hvor lykkelige de var, lagde de en demning og krevde penger for vannet. Og her starter konflikten, krigen og tilslutt forhandlingen.

In a kingdom the people were all drinking from the same source, The main river running through the state. This river got polluted. When the people drank from it, they got mad. Since they were all mad, they thought they were normal. Since they thought they were normal, They thought the king was the one who was mad, Because they understood that he was different from them. They wanted to overthrow the king, Because of the kingŽs madness. In order to calm them down, And to keep his job, The king drank from the polluted river. The king went insane, And the people continued to worship him.

Finn Iunker ble tildelt den norske dramatikerprisen for 2006, Ibsenprisen, hans skuespill spilles i særdeleshet i Nederland, og det er først med Verk Produksjoner at vi virkelig er blitt introdusert for ham i sceneversjon her hjemme. Verk Produksjoner er på sin side kjent for sin episke og vaudevilleaktige spillestil med satiriske og politiske undertoner.

Til en åpningsscenografi som med det første minner om den franske kunstneren Christian Boltanskis skyggefigurer, entrer publikum salen, i anti-depresjonistisk kunstig dagslys-belysning. Det for anledningen hvit-rektangulære scenerommet på lillescenen, BBT, gir salen et white cube -preg.

Raffinert lydspill

Lydspillet utmerker seg fra starten av, fremført av Per Platou. En velvalgt mix, lyden av rennende vann, forsterket gjennom mic, en raffinert finesse. Reallyden i rommet, via den lille duen som hakkes inn mot veggen, holdt av et barn, er det som avslutter scenebildet, enkelt og betagende. En fiktiv slutt, på et 72 t drama, i følge de to småpikene som avslutter det hele.

Fredrik Hannestads enkeltprestasjon som skuespiller mottok bemerkelsesverdig gode kritikker i 2008, i Verks oppsetning The Answering Machine av Finn Iunker, i 2007 ble Verk ble tildelt Danse-og Teatersentrums ærespris for iscenesettelsen av Iunkers Ifigenia.

Barneensemblet som her teller hele 7, er hovedaktører på scenen i det rundt 1 time lange stykket.

Miljøengasjement er blitt et hovedtema, slik det oppleves at Verks fortolkningsgrep av Iunkers tekst, her kretser rundt, slik den faktiske forestillingen fremstilles. Det kan slik bringe mening å nevne en ekstern referanse som assosiasjon til Verks regiløsning, nemlig den finske miljøtenkeren Pentti LinkolaŽs økofilosofi, som representerer en holistisk samfunnsmodell, et overlevelsessamfunn, ment for å forhindre de verste miljøkatastrofer. I anledning vår tids pandemi-angst, med de forholdsregler det medfører, den samfunnspolitiske miljøagenda, og med forskeren Terje Tvedts arbeid Vannets friskt i minnet, finner Verks iscenesettelse Play Alter Native av Finn Iunker raskt frem til noe i tilskueren som berøres.

Sukkersøte undertoner

Lyset formes organisk, presist følger det stykkets dramaturgi, i rosatoner av forurenset himmel og mintgrønnforgiftet vann, men, med sukkersøte, barnevennlige undertoner. Scenografien vikles i løpet av forestillingen inn i en hybrid av barneværelse-stemning, med et utall uroer, via video-projiseringer av Marimekko-inspirerte trær og sjablonger. Skype-estetikkens djevelske smilehoder dukker opp, i relieff til de etter hvert tydelig halvslappe skumgummifuglene i takhøyde, tilbake til en Giacometti-lignende rom-struktur, i et spiralformet dramaturgisk forløp, avslutningsvis med barna som går mellom fugleskygger, som i en Noas ark. Det eklektiske ved skikkelsene Amanda Steggell og Saila Hyttinens, konstante tilstedeværelse i rommet, forsterker det som kunne vært tilløp til en utpreget, kul Laurie Anderson-sfære.

Løsrevet fra tidligere verk må også et verk av Verk kunne sees. I trilogiens format risikeres et nytt publikum å entre amfien, for hver del. Et gresk kor bestående av et barneteater bestiger den opphøyde scenen, etter en introduksjon av Fredrik Hannestad. Til tross for at enkelte av barna fremstår som særdeles talentfulle, ville stykket i sin helhet tjent på at Hannestads opptreden var mer fremtredende. Stykket lukter gymsal, kort fortalt, med høy 11-års følelse. Litt slik ped-faktor, i disse lommemann-tider, med overdreven lyseblå øyenskygge og rød trutmunn, Japanese schoolgirl-estetikk, knestrømper, shorts, tilsiktet skyld/uskyld problematikk. En liten pike med blomstrete, våte strømper, miniskjørt, og ops, sprikende ben, mot publikum, det virker tilfeldig, men porniøst, her må de voksne være mer forsiktige.

Tidvis oppleves partier som stillestående, ikke til å forveksle med ŽkontemplativtŽ, potensialet oppleves som tilstede, men er noe uforløst; langvarig anvendelse av talekoret fremstår som endimensjonalt, skoleflinke amatører som resiterer, nesten i kor. Dette er ikke barnas anliggende, men de voksne, regissørenes ansvar. Det er fristende å beskylde den litt tafatte, bamsedraktbekledte karen (Hannestad red. anm.), med kaninører, iført skjelett-trykk på pysjen, slik han der fremstår, i hjørnet, som innbegrepet av monotonien i stykket, den voksne utøveren. Han ruller til sist ut av scenen, med et lite dunk (bænk), siste ordet liksom, barneskolemorsomt.

Miljønostalgi

Som finsk regissør har Saila Hyttinen her en rik, kulturarv å spille på, en ur-kultur som lenge var basert på et etnisk, nomadisk liv, i stor grad avhengig av naturen og miljøets betingelser, et samfunn sterkt tilknyttet mytiske religioner og ritualer. Urbanisering er slik sett et relativt nytt fenomen, et egnet utgangspunkt for en som vil være pådriver innen utviklingen av alternative tankesett, vedrørende livsførsel, miljøpolitikk, og kunst. Iunkers mytiske karakterer gir overlevelsessamfunnets medlemmer en ny-tribalistisk identitet og tilhørighet. Verk etablerer en miljø-nostalgisk stemning, hvor et fremtidsrettet barneensemble forsterker metaforen for, og samfunnskritikken av, anvendelse av gjengmentalitet som praksis for samhold, blant unge. Assosiativt heller dette fortellergrepet noe mot den australske etter skoletid, cyber-punk tusenårsskifte-tv-serien The Tribe på NRK. På scenen repeteres ritisk-mytologiske gjentagelser, tekst fremføres i en kakafoni av et barnetalekor, av gresk opprinnelse. Individuelle ferdigheter utviskes, den klartenkte konge forgiftes, for slik å forenes med sitt folk i et fiktivt fellesskap definert gjennom gruppens forgiftede, og slik svekkede, mentale kapasitet.

Et samfunn går apokalyptisk sett til grunne, et nytt kan oppstå.

Regi: Saila Hyttinen/Fredrik Hannestad. Tekst: Finn Iunker. Barneskuespillere på scenen: Åsmund Swensen, Ragna Hatland, Maria Wyller, Anders Clausen, Miranda Iyer, Isak Kristoffersen, Celia Vilde Tétu Lima. Scenografi: Signe Becker. Video: Amanda Steggell. Lyd: Per Platou. Lys: Tilo Hahn. Dramaturgisk lesning: Anders Paulin. Ide utviklet i samarbeid med Anders Mossling. Støttet av Norsk Kulturråd og Fond for Lyd og Bilde. Co-produksjon: Black Box Teater. Forestillingen går 7, 8, 11, 12, 13 og 14 november

Monica Emilie Herstad er danser, koreograf og scenekunstkritiker

Flere anmeldelser av dette stykket finner du her.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no