Bilde: Play Alter Native 2

Overlevelsessamfunnets estetikk

Verks iscenesettelse av Play Alter Native av Finn Iunker
finner raskt frem til noe i tilskueren som berøres, skriver Monica
Emilie Herstad. Hun synes imidlertid at enkelte partier blir for
stillestående.

– Anmeldelse –

Av Monica Emilie Herstad

Finn Iunkers tekst Play Alter Native handler om menneskenes
maktkamp om knappe goder, om krigens logikk og hva som skjer når
penger blir blandet inn konflikten. Godene de slåss om er vann, om
vannet som ved et uhell ble forgiftet av “Idiotene” lengre oppe i
dalen. Da de som bodde lengre nede i dalen drakk av dette
“forgiftete” vannet forandret de seg: de følte seg “sterkere”. Når
“Idiotene” oppdaget dette og så hvor lykkelige de var, lagde de en
demning og krevde penger for vannet. Og her starter konflikten,
krigen og tilslutt forhandlingen.  

In a kingdom the people were all drinking from the same
source,

The main river running through the state.

This river got polluted.

When the people drank from it, they got mad.

Since they were all mad, they thought they were normal.

Since they thought they were normal,

 They thought the king was the one who was mad,

Because they understood that he was different from them.

They wanted to overthrow the king,

Because of the kingŽs madness.

In order to calm them down,

And to keep his job,

The king drank from the polluted river.

The king went insane,

And the people continued to worship him.

Finn Iunker ble tildelt den norske dramatikerprisen for 2006,
Ibsenprisen, hans skuespill spilles i særdeleshet i Nederland, og
det er først med Verk Produksjoner at vi virkelig er blitt
introdusert for ham i sceneversjon her hjemme. Verk Produksjoner er
på sin side kjent for sin episke og vaudevilleaktige spillestil med
satiriske og politiske undertoner.

Til en åpningsscenografi som med det første minner om den franske
kunstneren Christian Boltanskis skyggefigurer, entrer
publikum salen, i anti-depresjonistisk kunstig dagslys-belysning.
Det for anledningen hvit-rektangulære scenerommet på lillescenen,
BBT, gir salen et white cube -preg.

Raffinert lydspill

Lydspillet utmerker seg fra starten av, fremført av Per Platou.
En velvalgt mix, lyden av rennende vann, forsterket gjennom mic, en
raffinert finesse. Reallyden i rommet, via den lille duen som
hakkes inn mot veggen, holdt av et barn, er det som avslutter
scenebildet, enkelt og betagende. En fiktiv slutt, på et 72 t
drama, i følge de to småpikene som avslutter det hele.

Fredrik Hannestads enkeltprestasjon som skuespiller mottok
bemerkelsesverdig gode kritikker i 2008, i Verks oppsetning The
Answering Machine
av Finn Iunker, i 2007 ble Verk ble tildelt
Danse-og Teatersentrums ærespris for iscenesettelsen av Iunkers
Ifigenia.

Barneensemblet som her teller hele 7, er hovedaktører på scenen i
det rundt 1 time lange stykket.

Miljøengasjement er blitt et hovedtema, slik det oppleves at Verks
fortolkningsgrep av Iunkers tekst, her kretser rundt, slik den
faktiske forestillingen fremstilles. Det kan slik bringe mening å
nevne en ekstern referanse som assosiasjon til Verks regiløsning,
nemlig den finske miljøtenkeren Pentti LinkolaŽs økofilosofi, som representerer en
holistisk samfunnsmodell, et overlevelsessamfunn, ment for å
forhindre de verste miljøkatastrofer. I anledning vår tids
pandemi-angst, med de forholdsregler det medfører, den
samfunnspolitiske miljøagenda, og med forskeren Terje Tvedts arbeid
Vannets
historie
friskt i minnet, finner Verks iscenesettelse Play
Alter Native av Finn Iunker raskt frem til noe i tilskueren som
berøres.

Sukkersøte undertoner

Lyset formes organisk, presist følger det stykkets dramaturgi, i
rosatoner av forurenset himmel og mintgrønnforgiftet vann, men, med
sukkersøte, barnevennlige undertoner. Scenografien vikles i løpet
av forestillingen inn i en hybrid av barneværelse-stemning, med et
utall uroer, via video-projiseringer av Marimekko-inspirerte trær
og sjablonger. Skype-estetikkens djevelske smilehoder dukker opp, i
relieff til de etter hvert tydelig halvslappe skumgummifuglene i
takhøyde, tilbake til en Giacometti-lignende rom-struktur, i et
spiralformet dramaturgisk forløp, avslutningsvis med barna som går
mellom fugleskygger, som i en Noas ark. Det eklektiske ved
skikkelsene Amanda Steggell og Saila Hyttinens, konstante
tilstedeværelse i rommet, forsterker det som kunne vært tilløp til
en utpreget, kul Laurie Anderson-sfære.

Løsrevet fra tidligere verk må også et verk av Verk kunne
sees.
I trilogiens format risikeres et nytt publikum å entre amfien, for
hver del. Et gresk kor bestående av et barneteater bestiger den
opphøyde scenen, etter en introduksjon av Fredrik Hannestad. Til
tross for at enkelte av barna fremstår som særdeles talentfulle,
ville stykket i sin helhet tjent på at Hannestads opptreden var mer
fremtredende. Stykket lukter gymsal, kort fortalt, med høy 11-års
følelse. Litt slik ped-faktor, i disse lommemann-tider, med
overdreven lyseblå øyenskygge og rød trutmunn, Japanese
schoolgirl-estetikk, knestrømper, shorts, tilsiktet skyld/uskyld
problematikk. En liten pike med blomstrete, våte strømper,
miniskjørt, og ops, sprikende ben, mot publikum, det virker
tilfeldig, men porniøst, her må de voksne være mer
forsiktige.

Tidvis oppleves partier som stillestående, ikke til å forveksle med
ŽkontemplativtŽ, potensialet oppleves som tilstede, men er noe
uforløst; langvarig anvendelse av talekoret fremstår som
endimensjonalt, skoleflinke amatører som resiterer, nesten i kor.
Dette er ikke barnas anliggende, men de voksne, regissørenes
ansvar. Det er fristende å beskylde den litt tafatte,
bamsedraktbekledte karen (Hannestad red. anm.), med kaninører,
iført skjelett-trykk på pysjen, slik han der fremstår, i hjørnet,
som innbegrepet av monotonien i stykket, den voksne utøveren. Han
ruller til sist ut av scenen, med et lite dunk (bænk), siste ordet
liksom, barneskolemorsomt.

Miljønostalgi

Som finsk regissør har Saila Hyttinen her en rik, kulturarv å
spille på, en ur-kultur som lenge var basert på et etnisk, nomadisk
liv, i stor grad avhengig av naturen og miljøets betingelser, et
samfunn sterkt tilknyttet mytiske religioner og ritualer.
Urbanisering er slik sett et relativt nytt fenomen, et egnet
utgangspunkt for en som vil være pådriver innen utviklingen av
alternative tankesett, vedrørende livsførsel, miljøpolitikk, og
kunst.

Iunkers mytiske karakterer gir overlevelsessamfunnets medlemmer en
ny-tribalistisk identitet og tilhørighet. Verk etablerer en
miljø-nostalgisk stemning, hvor et fremtidsrettet barneensemble
forsterker metaforen for, og samfunnskritikken av, anvendelse av
gjengmentalitet som praksis for samhold, blant unge. Assosiativt
heller dette fortellergrepet noe mot den australske etter skoletid,
cyber-punk tusenårsskifte-tv-serien The Tribe på NRK. På
scenen repeteres ritisk-mytologiske gjentagelser, tekst fremføres i
en kakafoni av et barnetalekor, av gresk opprinnelse. Individuelle
ferdigheter utviskes, den klartenkte konge forgiftes, for slik å
forenes med sitt folk i et fiktivt fellesskap definert gjennom
gruppens forgiftede, og slik svekkede, mentale kapasitet.

Et samfunn går apokalyptisk sett til grunne, et nytt kan
oppstå.

Regi: Saila Hyttinen/Fredrik Hannestad. Tekst: Finn Iunker.
Barneskuespillere på scenen: Åsmund Swensen, Ragna Hatland, Maria
Wyller, Anders Clausen, Miranda Iyer, Isak Kristoffersen, Celia
Vilde Tétu Lima.
Scenografi: Signe Becker. Video: Amanda Steggell. Lyd: Per Platou.
Lys: Tilo Hahn.
Dramaturgisk lesning: Anders Paulin. Ide utviklet i samarbeid med
Anders Mossling.
Støttet av Norsk Kulturråd og Fond for Lyd og Bilde. Co-produksjon:
Black Box Teater.
Forestillingen går 7, 8, 11, 12, 13 og 14 november

Monica Emilie Herstad er danser, koreograf og
scenekunstkritiker

Flere anmeldelser av dette stykket finner du her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER