Overdrivelse som dramaturgi og virkemiddel

I pressemeldingen står det at Vilhelm Foldal, som er en biperson i Henrik Ibsens John Gabriel Borkman, aldri er blitt tatt på alvor av de norske teatrene. Jan Bosses iscenesettelse av skuespillet ved Nationaltheatret i høst, hvor Foldal er skrevet helt ut av manus (hvilket for øvrig ikke er uvanlig i moderne iscenesettelser av skuespillet), blir en bekreftelse på dette. Hvis hovedmisjonen med en iscenesettelse av John Gabriel Borkman er å fortelle historien om den slagne Borkman, hans frihetssøkende sønn og ikke minst – det rivaliserende forholdet mellom søstrene Gunhild og Ella Rentheim, så fungerer dette muligens best uten Foldal. Denne noe bortkomne og (bokstavelig talt) lett overkjørbare typen, som er Borkmans eneste gjenværende venn. Men hvem er Foldal uten Borkman? Det er Foldal og hans drømmer og ambisjoner som danner utgangspunkt for og sentrum i det Foldalske univers.

Rettere sagt: DET FOLDALSKE TEATR, hvor skuespiller Harald Kolaas vekker karakteren til live ved å bruke seg selv som medium. I løpet av i utgangspunktet fire akter, fordelt på fire kvelder, utspilles det Foldalske sørgespillet. ”Han gjør som Wagner, han gjør som Trond Reinholdtsen, han gjør det hele selv.” Nuvel, HELT selv har han vel ikke gjort dette, men det er vanskelig å si, gitt at krediteringsliste var noe man måtte få tilsendt på mail. Men om vi velger å ta Det Foldalske Teatr på ordet, så er det også mulig å lene seg inn i produksjonen, inn i sørgespillet, inn i fiksjonen og la bakmenn (og –kvinner) stå rolig bak det blondegardinet som var opphengt i en luke i veggen bak bakerste rad i teaterstua, og forestille seg Vilhelm Foldals store revansj.

Foldal-Kolaas Det Foldalske Teatr fremstiller en fiktiv historie hvor Harald Kolaas’ bakgrunn og historie veves sammen med det lille vi vet om Vilhelm Foldal. Det er Foldal-Kolaas som er oppvokst på Nordstrand, som har en tilknytning til Sofienberggata 57 fra langt tilbake – som er skuespiller etc. Bitterheten mot Borkman transformeres her til en bitterhet og et sinne mot skuespillerkollegaer som ikke har hjulpet Foldal-Kolaas opp og frem, mot teatrene som ikke har gitt ham store, eller noen, roller, og mot styret i bygården hvor han bor – som forsøker å stoppe Det Foldalske Teatr. Teatret er befolket med en rekke karakterer, alle bi-personer i Foldals historie – men selv de har problemer med å skille Foldal fra Kolaas ser det ut til.

Og om Foldal-Kolaas lever ut en stormannsgal holdning i scenerommet, så er selve teatret ikke preget av noen Trump-aktig megalomani. Snarere tvert i mot. Publikum må møte opp utenfor en liten Bunnpris-butikk på Tøyen, hvor man kan kjøpe billett av Foldal selv, side-om-side med de øvrige Bunnpris-ansatte. Deretter møtes vi av en guide, en selvutnevnt Tøyen-ekspert som losert oss gjennom Foldals arbeidsplass og ut i en bakgård. Publikum deles i to: blodfan og oss andre. Førstnevnte gruppe hadde på forhånd kjøpt billett til alle aktene, og forskjellsbehandlingen mellom dem og oss andre er stor. Det finnes et eget vip-rom til blodfansskaren, de får automatisk sitte på første rad (eller andre steder, om de foretrekker det) og de blir kontinuerlig servert forfriskninger.

Dramatisk selskap Hoveddelen av Det Foldalske Teatrs forestillinger utspiller seg i en leilighet i Sofienberggata. Veien inn dit går via kjeller- og loftsboder, hvor Foldal har opprettet henholdsvis workshop for barn og mottak for flyktninger, for å få inn nok penger til å sørge for teatrets drift. Denne formen for åpenbar fiksjon virker ikke direkte tilknyttet Ibsens Foldal, men det fungerer som en bro over fra Ibsens Foldal fra 1897 til denne Kolaas-Foldal som vi møter i 2016.

Å benytte en leilighet, eller et privat hjem, som forestillingslokaler er en etter hvert mye brukt strategi. Da det danske kompaniet Fix&Foxy gjestet Ibsenfestivalen for et par år siden med deres versjon av Et dukkehjem, så ble denne forestillingen vist i ulike private hjem i Oslo. Det samme gjelder Selskap Produksjoners Godt nyttår fra 2012, eller Antiteatrets iscenesettelser i Oslo i høst. Det Foldalske Teatr har likevel sterkest røtter til Trond Reinholdtsens Den Norske Opra, som gjennom en årrekke viste forestillinger i sin egen stue – og både Reinholdtsen og Kolaas har også jobbet med regissør Vegard Vinge og scenograf Ida Müller. Vinge&Müller er mest kjent for sine omfattende iscenesettelser av Ibsens skuespill, som gjerne varer i sytten timer eller mer, og de har alle til felles at de eksplisitt har Richard Wagner og hans Gesamtkunstwerk som en inspirasjon – hvilket blir ekstra tydelig hos Kolaas som fremstiller seg selv som ansvarlig for alle ledd i produksjonen. Det er også fristende å se dette som en referanse til 1800-tallets dramatiske selskap – forløperne til de profesjonelle teatrene i Norge – hvor borgerlige, dramatiske klubber satte opp skuespill. Flere av de dramatiske selskapene fikk også bygget egne teaterhus, som Komediehuset i Bergen som ble bygget av Det dramatiske Selskab i 1800, ”med prosceniuminnramming av sceneåpning, forteppe, rampelys og malte kulisser plassert parvis bakover, samt malt bakteppe.” Det Foldalske Teatr er en forenkling av en slik konvensjonelt utformet teatersal: med malte baktepper som kan rulles opp og ned etter behov, en skyvedør fungerer som sceneteppe og et stort blondeteppe som bobinet. Publikum sitter på trebenker, så nye at jeg fikk flis i låret og buksene fulle av sagspon første kvelden.

Foldal-Kolaas I tillegg til å iscenesette seg selv som Foldal, har Kolaas også invitert inn en rekke gjester som bare til dels passer inn i den Foldalske historien. Når en gjeng Nordstrand-gutter (og med ’gutter’ mener jeg menn i førtiåra, inkludert tidligere teatersjef ved Black Box Teater og nåværende dekan ved Teaterhøgskolen Jon Refsdal Moe) dukker opp første kvelden, iført speiderantrekk for å gjøre en re-enactment av en mobbescene fra Foldal-Kolaas’ oppvekst, så passer dette inn i myten om Foldal. Dette forsterker inntrykket av Foldal som en som konsekvent har blitt tråkket på, men som muligens også er litt feig og lat. Det samme gjelder opptredenene til skuespillerne Kristofer Hivju og Jan Sælid, som skal forsterke inntrykket av Foldal-Kolaas som en misforstått og oversett kunstner.

Andre aspekt er mer utydelige, men vil muligens bli tydeligere i de kommende aktene (i 2017) i dette sørgespillet. Eksempelvis er årsaken til at det vies så stor plass til flyktningene som Foldal har innlosjert i loftsboden sin, ennå uklar for meg. Det fremstår mer som en kommentar til Kolaas’ samtid enn til Ibsens Foldal. I første akt befinner flyktningene som nevnt seg på loftet, i det vi må anse som et temporært (og iskaldt!) mottak. I akt to er flyktningene derimot tatt inn i varmen – ned fra loftskulissene og inn i selve scenerommet. En mor og datter fra Eritrea gir oss en guidet omvisning i det typiske eritreiske kjøkken – mens Pais fra Afghanistan (utdannet lege) leser to dikt for oss. Her er det muligens jeg som tenderer mot en litt vel bokstavelig tolkning av dramaet som foreligger, men jeg klarer ikke helt å plassere flyktningene i det Foldalske drama. Kan hende er disse ment å være skikkelser i Foldals Sørgespill? Eller, om vi antar en litt mer optimistisk tilnærming: hvis tilbakeblikkene på Foldals oppvekst og historie er preget av dystopi, så representerer muligens flyktningene den fremtidige behandlingen av flyktninger og asylsøkere i Norge? Fra en nåtidig utfrysning til en fremtidig inkludering? Jeg innser at lesningen er litt på kanten, men gitt at vi bare er midtveis i dette prosjektet, og det i det hele tatt å begi seg ut på å skrive en anmeldelse av dette prosjektet nå, etter å ha fått med seg to akter, er litt på kanten (da det oppleves litt som å forlate en forestilling i pausen for så å forsøke å si noe om det som har skjedd etter at man selv har forlatt scenerommet – det går jo ikke) så lar jeg også tolkningen stå. Denne teksten er vel mer en rapport, en slags beretning fra tilskuerbenken, med intensjon om å komme tilbake og følge prosjektet videre, og forhåpentligvis også følge (og muligens også korrigere) min egen lesning videre.

Internett som scenerom Fiksjonen er ikke total, men det er en iscenesettelse av en personae, en figur, og dennes holdning til verden og måte å være i denne på, som er forestillingens eneste rettesnor. Kolaas iscenesetter seg selv som den fiktive Foldal, med sprekker hvor patina fra Kolaas siver inn, og der hvorvidt det som fortelles er sant eller ei, ikke oppleves som viktig. Det er snarere slik at insisteringen og overdrivelsen skaper et rom hvor Foldal-Kolaas-skikkelsen aksepteres. Sjangermessig veksler det mellom komedie og, om ikke tragedie, så i hvert fall melodrama. Gjennom møter med gamle kollegaer, rivaler og venner trer bildet av den forbigåtte Foldal frem, og nå vil han ha sin rettmessige plass i rampelyset.

I påvente av kommende akter, er man overgitt til Det Foldalske Teatrs nettsider, sørgespill.no, hvor man kan klikke seg videre inn i det Foldalske univers. Akt 1, “Hamartida”, hadde ”Den tragiske feilen – jeg ga opp før jeg ble født” som slagord, mens Akt 2, “Aganorusis”, beskrives som ”I det gode selskap – du er ingen kunstner, Vilhelm Foldal”. I påvente av Akt 3, “Pepperitida” (”Det umotiverte vanvidd – deres hus og hoteller brenner”) er det betryggende at det internettbaserte scenerommet på sørgespill.no har plass til mer enn de 27 gjestene som det er mulig å presse inn i Det Foldalske Teatr på Tøyen.