Sult1. Kilden teater og konserthus 2017. Foto: Kjartan Bjelland

Overbevisende rapping med mer upersonlig innhold

– Den Hamsun-inspirerte hiphop-musikalen “Sult1” i Kristiansand gjør et prisverdig forsøk på å komme den digitaliserte ungdommen til unnsetning, men lykkes ikke helt med å engasjere, skriver Hilde Halvorsrød.

Sult1 er intet mindre enn en nyskrevet hiphopmusikal, inspirert av Knut Hamsuns gjennombruddsroman Sult fra 1890.

I Sult1 befinner vi oss i nåtiden, og den navnløse mannlige hovedpersonen i Hamsuns roman er byttet ut med en “Sara” (Ina Maria Brekke). Hverken i romanen eller i stykket får vi vite hovedpersonens alder, men i begge tilfeller har jeg inntrykk av at vedkommende er tidlig i tjueårene. Kontrasten er stor fra romanfigurens utvetydige voksenliv med fullt ansvar for egen situasjon, til den mellomposisjonen Sara befinner seg i som er så karakteristisk for vår tid – en slags sen ungdomstid der hun med en blanding av skam og selvfølge ringer pappa når kontoen er tom, og foreldrene fremdeles behandler henne som et borteboende barn som forventes å komme “hjem” til søndagsmiddagen.

Den kroppslige sulten etter mat i en tid uten velferdsstat er byttet ut med åndelig lengsel etter anerkjennelse i form av likerklikk og smilefjes i en digital verden, og mens romankarakteren fremdeles strever med å få skrivearbeidene sine antatt, har Sara ganske nylig knekt koden i rosablogguniverset. Hun får stadig flere følgere og beundrende kommentarer, men det hjelper imidlertid ikke mot tomheten og den gnagende indre uroen hun er fylt av, og Sara er utagerende, støter folk fra seg og vet ikke hva hun leter etter eller ønsker seg.

Handlingsforløpet er bare ytterst løst basert på romanen, og den kanskje tydeligste parallellen er det mislykkede kjærlighetsforholdet mellom hovedpersonen og Ylajali, her omdøpt til Snupsilupsi (Ulrik W. Grimstad), og flere replikkvekslinger fra møtene mellom dem er beholdt i en gjenkjennelig form. Heller ikke i denne versjonen makter de to søkende sjelene å finne hverandre, men der romankarakteren til slutt velger å lete videre etter sitt liv på egenhånd, beslutter Sara omsider å ta imot tilbudet om støtte fra omgivelsene.

Rap under huden
Konseptet “hiphopversjon av Hamsun” har litt av en fallhøyde, eller egentlig bare “hiphopversjon” av hva som helst, ettersom rapping i alle andre situasjoner enn “(dyktig) rapartist framfører raplåt” har stort potensial for å bli pinlig. Selve uttrykksformen har noe hardtslående og kjepphøyt over seg som lett blir en karikatur hvis det gjøres uten tilstrekkelig overbevisning. Heldigvis ser produksjonen ut til å ha tatt dette på det største alvor, og samtlige utøvere har lært seg håndverket og fått formen under huden. Høydepunktet er en bitter krangel mellom Sara og venninnen Emilie (Ann I. Fuglestveit-Mortensen) som går over i en rasende rap-battle framført med teknisk presisjon og troverdig innlevelse.

Simen S. Schøien og Geir Zahl har både skrevet musikken og medvirker selv som musikere, og de skaper et gjennomført musikalsk uttrykk med en slags rock-inspirert og ganske mørk hiphop der live gitar og elbass blandes med digitale lydspor. Selv om dette enhetlige lydbildet skaper en følelse av sammenheng, synes jeg kanskje det blir et knepp for ensrettet når det kommer til stykket, slik at spennet av følelser musikken er i stand til å formidle blir noe begrenset.

Kronikkteater
I sterk kontrast til Hamsuns roman, som vel først og fremst er et innblikk i én persons intense opplevelse av å være menneske, ser det ut til at musikalen vil formidle et tydelig budskap – noe i retning av at et konstant krav fra en skog av sosiale medier om å ha et velorganisert indre og et plettfritt ytre, sliter ut en hel generasjon unge. Den digitale hverdagen er en del av scenebildet, med diverse skjermbilder fra meldingsinnbokser og dating-apper projisert på bak- og sideveggene, og Saras fiendtlige stirring i speilet, overspente selfie-mani og hyppige blikk på mobilen etter nye likerklikk taler sitt tydelige språk.

Sult1. Kilden teater og konserthus 2017. Foto: Kjartan Bjelland

Kanskje litt for tydelig. Det er som om forestillingen insisterer på å vise meg noe utenfra istedenfor å invitere meg inn og la meg gjøre meg opp min egen mening. Saras lange utlegninger om press fra alle kanter høres litt ut som en fusjon av alle kronikker som har vært på trykk om temaet, og oppleves derfor mer som generell kritikk av et samfunnsproblem enn som en unik erfaring fra et individ.

Et forstyrrende element blir hengende igjen og skurre: Karakteren Sara går ganske mye rundt i bare undertøyet, uten at jeg kan se at det på noe tidspunkt er virkelig nødvendig for handlingen at hun er såpass avkledd. Jeg ser at det kan være et effektfullt virkemiddel for å blottstille sårbarheten hennes – som når hun nådeløst dømmer hele seg foran et helfigurspeil eller resolutt river av seg klærne etter sånn omtrent fire sekunder hjemme hos Snupsilupsi – men jeg vet ikke om det er nok til å rettferdiggjøre at en forestilling som tar på seg å problematisere kroppspress og utseendehysteri i praksis gjør seg til en enda en arena der en lettkledd kropp er i sentrum.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER