Foto: Ray Burmiston/Decca Classics

Overbevisende historieforteller

Lise Davidsen lever opp til berømmelsen i et velkomponert liedprogram.

De fleste operainteresserte har registrert at Norge har fått en ny stjernesopran. Lise Davidsen er nærmest blitt genierklært, og ofte sammenliknet med Norges store operadiva Kirsten Flagstad. Siden hun vant Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse i 2015 har hun gjort internasjonal kometkarriere, og i år debuterte hun i Bayreuth i rollen som Elisabeth i Wagners mektige Tännhauser, spesielt imponerende for en ung sanger på 32 år. I november debuterer hun på The Metropolitan Opera i New York, i rollen som Lisa i Tsjaikovskys Spar Dame. Og som om det ikke er nok å bli invitert til Bayreuth én gang, er det allerede klart at Lise Davidsen skal tilbake sommeren 2020 for å gjøre Sieglinde i selveste Nibelungringen.

Med en slik merittliste er det naturlig at stemningen var tydelig opprømt og forventningsfull på sopranens første solokonsert i hovedsalen på Den Norske Opera & Ballett i Oslo. Kveldens program var viet lieder av Brahms, Schumann, Sibelius, Grieg og Strauss. Davidsens allierte for kvelden var James Baillieu, en fantastisk pianist som også behersket rollen som sangerens samtalepartner i dette repertoaret på en nydelig måte. Klangen av flygelet druknet riktignok innimellom, noe som må skyldes at rommets akustikk er mer beregnet på sangervolum av Davidsens kaliber enn et enslig flygel.

Teknikk og musikalitet i særklasse
Hos Davidsen er teknikk og musikalsk uttrykk jevnt over helt i særklasse. Gjennom hele konserten slår det meg også hvor variert bruken av vibrato er, noe jeg opplever som sjeldent i denne sjangeren. Etter noen anstrengte attakker i de første sangene – antagelig grunnet en overivrig røykmaskin på scenen – åpnet musikken seg opp til en varm og lyrisk framføring av Brahms’ lieder. Programmet var enhetlig og godt sammensatt, men Davidsen fikk likevel vist at hun evner å gestalte tydelige karakterskift – fra myndig dronning i Schumanns Gedicht der Königin Maria Stuart (op. 135) til en enklere side i de første av Sibelius’ Fem sanger, op. 37. For meg kommer stemmen likevel mest til sin rett i Strauss’ lieder, hvorav spesielt Wiegenlied (op. 41, nr. 1) virkelig berørte meg. Lise Davidsen synger den innadvendt uten å bli privat, nesten liketil. Hun beholder det samme klanglige sporet gjennom hele sangen, så musikken flyter vakkert og sømløst uten å bli ensformig.

Av høydepunktene må jeg også trekke frem tonediktet Luonnotar av Sibelius, en komponist som Davidsen har et spesielt engasjement for. I første rekke krever dette stykket en ekstremt solid teknikk og et stort register, som Lise Davidsen definitivt har. Faktisk er det velutviklede registeret noe helt spesielt hos henne, der uttrykk og klang er like slående i både topp og bunn. I tillegg til at Luonnotar er spesielt vakkert komponert, så skjer det noe nesten magisk i åpningen av tonediktet, godt hjulpet av Ebbe Knudsens lysdesign: Lyset dempes, og blå bølger skyller over sanger og pianist i betagende samspill. Urolig søkende bevegelser i klaveret fanger inn fortellingen om verdenshavenes mytiske mor og opphav, Luonnotar. Det er nesten så jeg kan føle bølgene skylle mot meg, der Davidsen står høyreist som historieforteller, alvorlig og i ett med egen formidling.

Fire elementer
«Stemmen hennes får meg til å tenke på naturen», funderte min kloke konsertledsager på vei ut av salen, «som månen, eller noe som likner de fire elementene», Og jeg forsto hva hun mente. Innimellom får stemmen meg til å tenke på den stødige jorden – hvordan hun evner å trekke brystklangens mørke valør med seg opp i sopranleiet uten at det kveler klangen og klarheten. I de dramatiske partiene hos Strauss kommer det ildfulle frem: den fantastiske kraften i stemmen som vil følge henne som Wagner-sopran fremover, levende og varm tross det insisterende skarpe. Det er også imponerende hvordan hun på et øyeblikk kan veksle fra ild til luft og tilbake igjen; fra en kraftig utladning kan hun brått slå over i et mildt og innstendig parti. Crescendoen fra det svake tilbake til det massive er nesten aggressiv, men likevel teknisk sømløs og emosjonelt svært uttrykksfull.

Men mest av alt ser jeg for meg rennende vann når jeg hører Lise Davidsen synge – slik den klanglige kjernen gjennomstrømmer alle stemmens sjatteringer, noe som renest kom til uttrykk i nevnte Wiegenlied. Om jeg skulle ønske meg noe mer, så måtte det være at den standhaftige strømmen går enda dypere i elven, slik at enkelttonene får færre ansatser og sveller i de lengre musikalske frasene. Og mest av alt ønsker jeg meg at hun innimellom vil opptre i Norge selv når kalenderen er fylt opp av engasjementer i resten av verden. For dette er stort!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER