Øvelser i søvn og våkenhet

I samtlige av prosjektene sine fram til dags dato har Transiteatret arbeidet med store spørsmål og problemer i vår tid. De komplekse sammenhengene mellom det kapitalistiske maskineriet og våre livsbetingelser, både som individer og som del av et større fellesskap, er et gjennomgangstema. I Tore Vagn Lids arbeider som regissør har nysgjerrigheten på verden og vår plass i den, kombinert med et gjennomtrengende alvor og evnen til å leke seg, ført til flere tankevekkende forestillinger. I DUB Leviathan! som ble spilt under Festspillene i Bergen i 2015, gjorde blant annet flykaprings- og kampscener med bruk av barn som aktører inntrykk. Når jeg venter i foajeen utenfor Logen Teater i Bergen for å se premieren på Highway Hypnosis Versjon #3-4, et konsept utviklet i samarbeid med Prosjektprogram for kunstnerisk utvikling ved Kunsthøgskolen i Oslo, krever det derfor mye av meg å legge vekk de forventningene jeg har på forhånd om hva jeg tror jeg skal få se.

Små, fragmenterte fortellinger Den som går til Transiteatrets Highway Hypnosis og forventer å se en forestilling med samme politiske brodd som for eksempel DUB Leviathan!, kommer til å bli skuffet. I Highway Hypnosis møter vi et kompani som arbeider i det små og vender seg vekk fra de store fortellingene. For anledningen får vi ikke utdelt noen programtekst, isteden presenterer Lid prosjektet innledningsvis og gjør oss oppmerksomme på ønsket om å arbeide med små fortellinger. Highway Hypnosis er først og fremst en utforskning av form, og framstår dermed som mer retningsløst enn tidligere arbeider. Resultatet er at virkemidlene i seg selv får mye fokus og at forestillingen er mer å regne som et laboratorium for postdramatiske arbeidsmetoder, enn en forestilling som tematiserer vår tids kriser.

Grensetilstander og overgangssoner Umiddelbart etableres en uformell atmosfære rundt forestillingssituasjonen. Vi beveger oss fritt i rommet, flere snakker og drikker av glassene sine, mens en pianist spiller taffelmusikk med utdrag fra Puccinis opera Turandot. Så blir det stummende mørkt. En tekst som projiseres på en liten tavle gir informasjon om Rorschach, Puccini og fargers stemningsskapende virkninger mens et trafikklys plassert midt på gulvet blant oss skifter mellom gult, grønt, rødt og hvitt. Deretter henter fire aktører tepper, puter og stoler og vi tar plass foran fire store lerret som til sammen utgjør en videoscenografi som viser ulike vegger i et hotellrom. Utgangspunktet for forestillingen er nettopp dette hotellet, som er lokalisert på et ukjent sted. Underveis får vi innblikk i det som foregår i hotellets rom. Langsomt vokser det fram forbindelser mellom menneskene som oppholder seg der og oss i publikum.

Konseptet som danner rammeverket for oppsetningen baserer seg i tillegg på tre tematiske elementer som er forankret i året 1921: Giacomo Puccini som startet arbeidet med sin ufullendte opera Turandot, den sveitsiske psykoanalytikeren Hermann Rorschach som utviklet Rorschach-testen der pasienter ble bedt om å beskrive hva de ser i ti kort med tilfeldige blekkflekker og til slutt Highway Hypnosis-syndromet, som ble beskrevet for første gang samme året. Fenomenet innebærer at en bilfører kan kjøre lange strekninger uten å huske noe av det etterpå. Altså henspiller tittelen på en hypnotisk tilstand av våken søvn der man reagerer på ytre omgivelser helt automatisk, og der bevisstheten er flere steder på én gang. Akkurat som Rorschach-testen og Highway Hypnosis-syndromet kan betraktes som uttrykk for menneskelige grensetilstander, er hotellrommet og motorveien overgangssoner, flyktige steder der man har forlatt noe og er på vei til noe annet, steder der mennesker er i berøring, men samtidig adskilte, midt mellom alt, i stadig bevegelse.

Videoprojeksjoner og musikk i stumfilmformat I Highway Hypnosis inngår virkemidlene i en likestilt helhet der videoscenografien, lys, lyd, live musikk og aktøren på scenen underveis virker sammen. I Transiteatrets univers oppstår det derfor stadig koblinger mellom elementene som følger sin egen logikk. Når det for eksempel står et trafikklys som skifter farge og banker takten som en metronom sammen med den spillende pianisten, midt på gulvet blant publikumssetene, virker det med ett helt naturlig.

Forestillingen er bygget opp rundt en rekke repetisjoner med ørsmå variasjoner. Den stadige fram og tilbake-bevegelsen mellom det som foregår i videoprojeksjonene og i selve rommet vi er i, blir viktig fordi det framkaller en opplevelse av at vi er forbundet med menneskene og rommene i den virtuelle virkeligheten. Likevel er det hele tiden overlatt til publikum selv å skape en helhet av bruddstykkene. Forbindelsene mellom rom blir til spesielt gjennom bruken av musikk og pianisten som aktør. At pianisten som øver på fragmenter av Turandot er plassert blant oss og gjentatte ganger forstyrres av banking, gjør det underforstått at også han er på et hotellrom. Parallelt med det, ser vi en rekke fragmenter av en kvinne og en mann i hvert sitt hotellrom via videoprojeksjonene. Er det de som banker?

I skype-samtaler holder mannen opp Rorschachtestens ti kort etter tur og kvinnen beskriver hva hun ser. Det minner om en stumfilmkonsert når store, intense nærbilder av kvinnen, mannen og blekkflekkene projiseres på lerretene i tidvis skiftende farger, akkompagnert av den øvende pianisten og trafikklyset. Effekten forsterkes av parykker, klær, sminke og rekvisitter mannen og kvinnen har på seg. De får et teatralt, karikert og tidvis uhyggelig preg, samtidig som pianomusikken bygger opp en urovekkende atmosfære i scenene. Særlig begynner jeg å lure på hva som har foregått mellom scenene, for noe er utelatt. Hva har skjedd med mannen siden han blør neseblod?

En intensjon ved forestillingen synes å være å skape følelsen av at vi er flere steder på én gang. Videoprojeksjonene veksler nemlig fram og tilbake mellom hotellrom og sekvenser fra motorveien og gir oss slik en illusjon av å være på reise. Pianisten setter seg også på et tidspunkt i et bilsete ved siden av lerretene. Puccinis berømte tenorarie «Nessun Dorma» strømmer ut av en bilradio og bidrar sammen med trafikklyset til inntrykket av at vi på ingen måte kun befinner oss i lukkede hotellrom. Den stumfilmaktige virkningen som skapes av det repetitive samspillet mellom pianomusikk og tydelige visuelle, nærmest filmatiske bilder, gjør at jeg oppfatter tilstanden jeg suggereres inn i som det vesentlige etter hvert som forestillingen skrider fram. Hvem kvinnen og mannen på hotellet er og hva kvinnen ser, blir gradvis mindre viktig og interessant. Isteden undrer jeg meg over hva jeg ser i blekkflekkene eller i den uendelige motorveien. Hotellet og motorveien blir interessante steder i seg selv.

Den nesten fullstendig uavgrensede åpenheten i forestillingens bruk av både veien og hotellet som motiver, setter i gang en rekke assosiasjoner hos meg. Det er også den store svakheten ved Highway Hypnosis. Ved å anvende såpass velkjente motiver og overlate så mye frihet til betrakteren, blir forestillingen for stor og for liten på samme tid. Jeg klarer ikke å finne forestillingens motor og drivkraft, og jeg savner flere særegne detaljer å feste meg ved, noe mer som kan motivere prosjektet og gi det nerve. Kanskje er det rett og slett for få gjester på hotellet i Highway Hypnosis?

Uklare former for fellesskap Opplevelsen min av at drivkraften i Highway Hypnosis er uklar, skyldes trolig også at den suggererende stemningen underveis avbrytes av flere skype-samtaler mellom pianisten blant publikum og en opersanger på et ukjent hotellrom. Hun er til stede i forestillingen gjennom videoprojeksjoner et lerret, og i motsetning til samtalene mellom mannen og kvinnen virker det som om samtalene med operasangeren foregår live . Pianisten og operasangeren snakker kort og øver på utvalgte partier av arier fra Turandot. Sekvensene er dagligdagse og uhøytidelige, men virker umotiverte og påfunnsaktige, da de blir hengende i løse luften uten å tilføre helheten noe. Det er akkurat som om disse sekvensene hadde kledd en annen motsats enn hotellromscenene med kvinnen, mannen og Rorschach-kortene og motorveien. Mot slutten av Highway Hypnosis inkluderes publikum i musiseringen i det operasangeren på skype-samtalen dirigerer oss mens vi synger kordelen i «Nessun Dorma» og pianisten akkompagnerer. Det gir skype-samtalen en tydeligere funksjon og her virker det som hensikten kan være å utforske potensialet som finnes i forskjellige former for fellesskap og nærvær som kan oppstå når publikum deltar og vi møtes på tvers av rom. Utover dette, hva innebærer det egentlig at vi synger akkurat Puccinis arie sammen? Jeg er ikke sikker på hvilken plass og status det gir Puccinis musikk i forestillingen, utover at operaen Turandot representerer noe uferdig.

Det som sitter igjen i meg i ettertid, er en sekvens helt mot slutten av forestillingen, der den stadige kjøringen på motorveien avløses av plutselig stillstand. Videoscenografien viser innsiden av en bilvaskemaskin og mengder med vann og skummende såpe flommer utover lerretet i rennende mønstre, til den øredøvende lyden av maskineriet. Slik sett lykkes Highway Hypnosis i alle fall delvis å vise fram hvordan det som ikke står i umiddelbar sammenheng likevel kan være forbundet og at det er opp til oss å forsøke å se oss selv i det store bildet og lytte til hverandre. Mest av alt vitner prosjektet om kunstnere i prosess som forsøker å stake ut en ny kurs for arbeidet.