Foto: Øyvind Eide. Lysdesigner: Eirik Brenne Torsethaugen

Øvelse i empati

Å få være med inn i Kingsford Siayors verden er heftig, vakkert og rørende.

Det har vært mye debatt om virkelighetslitteratur i Norge de siste årene. Er det etisk riktig? Hvor virkelig kan kunst bli? Når skuespiller Kingsford Siayor forteller sin historie fra scenen på Torshovteatret er det ingen tvil om hverken etikken eller sannheten. Det oppriktige og det nære viser til opplevelser som ikke kan være annerledes, og gjennom skuespillerteknisk kløkt får vi være med på en reise som ikke egentlig ender godt, men som allikevel handler om overlevelse, kjærlighet og empati.

Siayor danser på det for anledningen hvite gulvet på Torshovteatret når publikum kommer inn. Han danser til Vengaboys, Boom Boom Boom Boom. Det er ikke mer som skal til for å hente meg tilbake til 1990-tallet. Bortsett fra noen lyskastere, som gjennomgående skaper et godt og stemningsfullt scenerom, er det ikke scenografi, men Siayors tilstedeværelse og musikken er nok til å plassere forestillingen i tid med én gang. Han innleder med å be oss om å dobbeltsjekke telefonene våre og fortelle oss hvor nødutgangene er. Han har et sprudlende humør som smitter, og han spiller med en god dose sjarm. Det er ikke tvil om at han spiller en rolle og at han er bevisst sin egen posisjon i rommet. Han spiller energisk og utadvendt. Han forteller om da han var 14 år og snek seg ut om natten sammen med vennene sine før han først med små drypp begynner historien om farens vold mot familien.

Teatret og sannheten
I hånden bærer han barnevernsmappen sin. Han leser høyt for oss og forklarer at han fremdeles ikke vet hvem som sendte bekymringsmelding til barnevernet først. Måten han bruker barnevernsmappen som kilde til egen historie er et interessant grep. Vi får både høre faren benekte at han slår sønnen og stemoren forklare at de krangler mye, og selv om historiene i mappen er ufullstendige skaper det dynamikk i sannhetsperspektivet at noen utenfor Kingsford selv har sett at det står dårlig til i familien.

Kingsford forteller også om hvordan han oppdaget teatret og kommer med flere eksplisitte teaterreferanser. Han refererer til Shakespeare og til skuespillerteknikker, og sammen med det energiske spillet understreker han at det han lager her og nå foran publikum er teater. Det skaper et spennende teaterspråk, men gir også mye humor og varme til den ellers mørke historien.

Lillebroren
Kingsford Siayors historie er grusom. Den vedvarende volden og redselen han måtte leve under som barn er det ikke lett å høre om. For Kingsford handlet oppveksten mye om å beskytte den syv år yngre broren. På ett tidspunkt tar han et valg om å forlate ham for å flytte inn hos en venn og la vennens foreldre blir fosterforeldre. Når lillebroren tar livet av seg i 2019 er det som om Kingsford klandrer seg selv for at han ikke klarte å redde ham. Han bruker den første Supermann-filmen som referanse. Supermann fløy opp i verdensrommet og fikk jorden til å snurre baklengs for å skru tiden tilbake og redde Lois Lane som hadde dødd uten at Supermann hadde kunnet stoppe det. Men Kingsford kan ikke skru tiden tilbake. Jeg lurer allikevel på hvor han hadde stoppet om han kunne. For er det noe som blir tydelig er det at dette ansvaret ikke var Kingsfords. Den omsorgssvikten guttene ble utsatt for kunne ikke omgjøres av noen andre enn de voksne som kunne ta ansvar. I fraværet av omsorg blir dette også en forestilling om kjærlighet og nettverk. Ikke bare er det guttene som stiller opp for kameraten sin når faren har stengt ham inne eller som redder ham når han vil hoppe fra broen etter en kveld på klubben, det er fosterforeldrene som tar ham inn, naboen som finner ham gråtende i en snøhule og Bjørg på barnevernsvakten. Kritikken av barnevernet og at de ikke grep inn tidligere er gjennomgående, men han underminerer aldri betydningen av at han også møtte folk der som brydde seg. Kingsford Siayor er et løvetannbarn, et barn som har klart seg mot alle odds, men han viser også at det å vokse opp gjennom asfalt ikke kommer uten sår. Han har ingen svar på hvorfor han klarte seg og broren gav opp. Mest sannsynlig var det tilfeldigheter som gjorde at ett selvmordsforsøk lyktes og andre ikke.

Nærvær
Kingsford Siayor har et fabelaktig scenenærvær. Jeg er teatermessig dypt fascinert av hvordan han kombinerer energien og styrken med sårbarhet og traumer. Kommunikasjonen med publikum er levende, og han drar oss inn i universet sitt med naturlighet.

Det ble etter hvert umulig å holde tårene tilbake. I referansene til teater og skuespillerkunst i løpet av forestillingen snakket han om hvordan han egentlig trivdes på scenen fordi han der fikk være noen andre enn seg selv. Han snakket om at når han spiller roller må han ha empati for karakteren, men at dette er vanskeligere når han spiller sin egen historie. Det som blir tydelig i Siayors spill i denne forestillingen er at han har jobbet med method acting også for å forstå seg selv. Det er ikke tvil om at han har funnet en versjon av seg selv som karakter for å kunne lage denne forestillingen. Ikke bare må dette ha vært en vei inn i faktisk empati for seg selv, men det blir også en øvelse i empati for publikum. Superkid blir på denne måten en stor teateropplevelse og en øvelse i å være menneske.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER