Christian Vasquez foran nye Stavanger konserthus. Foto: Anne Lise Norheim

Orkester som sosialt prosjekt

Nylig irettesatte en musikkanmelder i Stavanger Aftenblad uvitende publikummere for å klappe mellom satsene på orkesterkonsert. – De som sitter med kunnskap, har ansvar for å lære den videre, sier Christian Vásquez. Møt SSOs nye sjefdirigent som har bakgrunn fra musikkutdanningen El Sistema i Venezuela.

Stavanger Symfoniorkester har har nylig ansatt 28- årige Vasquez som sjefdirigent i fire år fra 2013. For to uker siden var han i Stavanger med et annet orkester han dirigerer, Teresa Carreño ungdomsorkester. De er også en del av El Sistema, en bevegelse som på mange måter har stått for demokratisering og avkolonisering av vestlig høykultur i Latin-Amerika.

Nå kommer Vásquez til en småborgerlig og provinsiell norsk by der en del konsertabonnenter trolig elsker symfonier fordi de representerer kulturelt raffinement og sosial prestisje.

Etter at professor og musikkanmelder Arnfinn Bø-Rygg klaget over at hans estetiske nytelse ble forstyrret av applaus på gale steder, måtte direktør Trude Marit Risnes i Stavanger Symfoniorkester ut i lokalavisen for å presisere at det nye konserthuset skal være for alle, og at nye brukere er spesielt velkomne. Hva tenker dirigenten om det nye konserthuset som åpent hus?

– Det er jo egentlig dette El Sistema har jobbet med i 37 år:  å bryte den elitistiske tankegangen om at orkestermusikk er høykultur – å demokratisere det hele. Ingen er født med dannelse. De som sitter med kunnskapen og etiketten må jo lære det videre, ikke sitte og ruge på kunnskapen selv. Spontan applaus og mennesker med lite kunnskapsgrunnlag vil man finne overalt – det er ikke nødvendigvis en uting. Man må våge å gi dem en sjanse. 

 

Hvordan blir det å skulle arbeide og bo i en liten norsk by som Stavanger?

– Jeg skal bare være her deler av året, så jeg mister ikke kontakten med hjemlandet. Musikken har gjort meg vant med å reise mye og å tilpasse meg ulike kulturer. Jeg føler meg hjemme i Stavanger. Folk rundt meg er elskverdige, oppmerksomme og varme. Vi venezuelanere er jo kjent for å være sosiale og åpne – så kontakten oppleves som god og gjensidig.

Utjevner forskjeller
Musikkutdanningssystemet El Sistema ble grunnlagt allerede i 1975 av økonomen og musikeren José Antonio Abreu. Idag når det ut til omlag 400 000 barn og unge og er blitt en av Venezuelas fremste kulturelle eksportartikler med avleggere i flere andre land.

Flertallet av deltakerne kommer fra fattige kår. Musikken gir struktur i livene deres gjennom daglig øving og tett pedagogisk oppfølging. Tanken bak El Sistema er at musikk kan brukes til utjevning av sosiale forskjeller, fordi den er bygget på verdier som solidaritet, harmoni og medfølelse. Og det virker.

– Den symbolske effekten av El Sistema er at våpen byttes ut med instrumenter, sier Vasquez. – Jeg har sett musikk forandre mye for folk. Jeg har venner som har vært i fengsel, som har hatt problemer med dop og alkohol, men som har fått sine liv totalt forvandlet gjennom El Sistema. Men musikken kan ikke oppnå noe dersom samfunnet ikke respekterer den. Det må være et gjensidig forhold her hvis man skal få til noe.

Selv er Christian Vasquez født i Caracas i 1984 og ble rekruttert til musikken da han ni år gammel gikk forbi noen musikere som øvde. Han ble interessert, fikk gå på audition i et av El Sistemas orkestre og ble tatt opp. Der begynte han i barnekor, og etter tre måneder fikk han utdelt en fiolin. Siden har musikken vært en grunnleggende del av livet hans.

Salsadans og treningsjakker
Som dirigent er Vasquez kjent for evnen til å balansere mellom musikalsk presisjon og pasjon. Konserten med Teresa Carreño ungdomsorkester i Stavanger ble et møte med den spontane gleden og kraften som driver ham: 160 unge mennesker i alderen 16-23 år spilte fletta av publikum. Orkesteret besitter en kollektivt duvende fysikalitet – det formelig bølget nede på den tettpakkede parketten. Resultatet ble stående applaus før pause, salsadans på balkongen etter finale og fargesprakende ekstranumre iført nasjonale treningsjakker.

– Det å arbeide med unge musikere lærer meg mye. De er unge, jeg er ung – vi deler en felles energi og lidenskap for det vi gjør. Jeg kommer jo fra El Sistema selv og kjenner meg selv igjen i dem.

 

Du er ikke fylt tretti – hvordan føles det å bli engasjert som sjefdirigent?

– Jeg føler et stort ansvar og er klar for å dedikere meg fullt og helt. Jeg har selvsagt ikke den samme erfaringen som eldre dirigenter, og derfor bruker jeg mye tid på å sette meg inn i verk og komponister på forhånd. Jeg forsøker alltid å få det til å gå godt.

 

Hva tar du med deg fra El Sistema og inn i SSO?

– Jeg kommer til å jobbe med SSO på helt samme måte som jeg jobber med orkesteret i Venezuela. Alt jeg har lært av Maestro Abreu, Sistema og mitt unge orkester er en del av den jeg er. Jeg ønsker ikke å distansere meg fra denne erfaringen. Beskjedenhet er viktig for meg. Ydmykhet gjør meg til et bedre menneske og en bedre dirigent.

– Å spille og kjempe
Mottoet til El Sistemas unge musikanter er ”å spille og kjempe”. Kritiker Guy Dammann i den britiske avisen The Guardian skriver om Teresa Carreño-orkesteret at hovedingrediensen i deres musikk ikke er raffinement, men kampen bak og i musikken. Filosofien som gjennomsyrer El Sistema er altså ikke et ensrettet mål om teknisk perfeksjon, men evnen til å kunne spille sammen. Gjennom møtet med andre skjer sosiale transformasjoner: 

For å skape god musikk må man lære seg å lytte og ta hensyn. Slik oppnås gjensidig forståelse og respekt.

For El Sistemas unge er drivkraften kampen for å overleve, for en verdig eksistens. Det handler om den kunstneriske kampen som ligger bak komposisjonene, musikerens individuelle kamp for å mestre sitt instrument, orkesterets kollektive innsats for å bære verket helskinnet fram.

 

Hva ligger bak Abreus visjon og El Sistemas suksess?

– Hovedvisjonen til Abreu er enkel, men ambisiøs: musikken skal fram til alle. Det er spesielt viktig at den når fram til fattige folk med få ressurser. Når barn kommer fra en fattig bydel og inn i El Sistema, får de på måte en ny familie, hvor de også lærer musikk. Barna tar med seg sine gode erfaringer herfra tilbake til sitt nabolag, og spillelysten deres smitter over på andre barn, som også får lyst til å bli med. Slik vokser Sistema i lokalsamfunnet, via jungeltelegrafen.

Dette kan være barn som er mishandlet eller driver med narkotikahandel, familien deres er kanskje småkriminelle.

– For slike barn blir instrumentet de blir tildelt et symbol på noe større. Bare det i seg selv kan forandre mye i familiesituasjonen. El Sistema utgjør også et unikt møtested mellom forskjellige sosiale lag: det er et tilbud for alle, sier Vásquez.

Hvordan opplever du Stavanger symfoniorkesters kollektive temperament?

– Det jeg har bitt meg spesielt merke i er musikernes utrolige brorskap. Det har jeg ikke sett maken til i andre sammenhenger. I mange orkestre går man på jobb, fyller ut timelisten og gjør den jobben som forventes på en rutinert måte, men ikke mer, så går man hjem. Men SSO-musikerne elsker musikken, de gir mye mer enn dette. Jeg opplever at der eksisterer et stort og trygt tillitsforhold dem i mellom – de er rett og slett venner som jobber sammen. Det setter jeg umåtelig stor pris på.
 

I Norge er det høyt aldersgjennomsnitt på symfoniorkestrenes publikum. Hvordan kan man tiltrekke nye målgrupper?

– En god måte å rekruttere ungdom på er gjennom skolekonserter, noe SSO allerede gjør. Utfordringene ligger også i å presentere instrumentene i større grad. Det er farlig hvis vi ikke greier å fornye publikum – da blir det et tungt lass å dra i framtiden.

Simón Bolivar-orkesteret i Caracas har sin egen konsertsal der alle arrangementer er gratis, forteller Vasquez. – Da blir musikken naturlig nok lettere tilgjengelig for flere og for folk fra flere sosiale lag. Dette handler også om de musikalske programmene. I El Sistema benytter vi oss av alle mulige forskjellige sjangere: klassisk, latino, salsa, venezuelansk musikk, jazz. Vi gjorde en konsert med Simón Bolivar-orkesteret på en flyplass i Venezuela – en slags salsasymfoni, med 200 000 publikummere tilstede.

El Sistema i Rogaland?
Det er foreløpig ikke klart hvordan eller om El Sistema-forbindelsen skal utnyttes lokalt i Stavanger. Vásquez har lyst til å introdusere noe av opplegget, kanskje ved starte opp et nytt ungdomsorkester. Det fabuleres om lærerutveksling mellom Norge og Venezuela.

Dette blir foreløpig ikke bekreftet av orkesterets ledelse. Men det lar seg ikke fornekte at man har ansatt en dirigent som brenner for sin kunst og vet hvilke virkninger han kan oppnå gjennom musikken. Kanskje kan han klare å blåse noe av den venezuelanske flammen over til byens unge befolkning. 

Musikk er et trans-kulturelt språk, som kan bryte ned grenser mellom ulike kulturer og personer…

– Musikk er et slags esperanto, et universalspråk. Jeg har selv opplevd dette i ekstrem grad. Jeg spilte for eksempel en gang med en kinesisk musiker – jeg snakket ikke kinesisk og hun snakket ikke spansk. Vi kunne bare kommunisere gjennom partituret – og det var virkelig en sterk erfaring.

 

Er der noe som ikke lar seg overføre gjennom musikkens språk?

– I forhold til utenlandske orkestre har jeg merket at det verbale språket begrenser kommunikasjonen. Jeg kunne ikke så mye engelsk til å begynne med – jeg utvider ordforrådet mitt, litt etter litt.  Men jeg merket fort at jeg kunne kompensere for manglende ord gjennom kroppsspråket – en dirigent snakker jo uansett med sin kropp, så bare det å gestikulere enda mer intenst får faktisk budskapet fram ganske effektivt.

 

Hva er dine ambisjoner for SSO?

– Hovedmålet mitt er at vi skal være i toppen blant orkestre i Europa. At musikken kan bli en verdifull eksportartikkel for regionen, i tillegg til laks og olje. En slik satsning må selvsagt skje litt etter litt, og den krever pågangsmot. Det nye konserthuset er utvilsomt et stort steg i denne retningen. Det motiverer musikerne og publikum. At folk er stolte over bygget, gir overføringsverdier til orkesteret. Det er viktig at lokalbefolkningen tror på oss, støtter oss, er stolte av oss og sprer ordet om oss – ellers vil vi aldri kunne komme videre internasjonalt. Får vi den støtten vi trenger lokalt, vil vi kunne ha en stor internasjonal framtid foran oss.

Med åpne armer
På vei til intervjuet blir Vasquez stadig stoppet av kolleger i SSO som kommer mot ham med åpne armer og omfavner sin maestro med store smil, et noe uvanlig trekk hos reserverte nordmenn. Men det er ikke vanskelig å forstå: Christian Vásquez er et menneske det er lett å like. Hans latinske hjerte har visst allerede begynt å resonnere i det nye bygget.

Birgitta Haga Gripsrud er kulturforsker og skribent basert i Stavanger. http://birgittahagagripsrud.tumblr.com/

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER