Irene Nordhaug Hansen

Organisatorisk opprydding

Irene Nordhaug Hansen skriver i dette debattinnlegget at det norske scenekunstfeltet trenger en organisatorisk opprydning.

Daglig leder i Assitej Norge, Ingvild Lien, har tatt initiativ til en samtale om organisering av scenekunstkompanier. Det første møtet ble arrangert på zoom, der medvirket jeg i kraft av å ha mitt daglige virke i en interesseorganisasjon som drifter et kompetansesenter for frivillig scenekunst (HATS, red.anm). Fra dette ståstedet har jeg sett at det er mange organisasjoner i scenekunstfeltet, men at det er en del oppgaver som enten gjøres dobbelt eller faller mellom flere stoler. På det første møte inviterte Assitej til et historisk blikk på den organisatoriske utviklingen av scenekunstfeltet utenfor institusjonsteatrene i Norge, Sverige og Danmark. Daglig leder for Danse- og teatersentrum, Tove Bratten trakk opp de historiske linjene i Norge. Vi fikk en utmerket  redegjørelse for hvordan de politiske rammevilkårene i form av støtteordninger og krav har formet organiseringen av feltet. Etter denne gjennomganen, ble det klart for meg at nå må feltet selv ta grep om den politiske samtalen rundt rammevilkår.

På samme måte har jeg tenkt at vi må  selv må ta eierskap til spørsmål om organisering, etter å ha lest her på Scenekunst.no om ordvekslinger som spinner seg rundt forestillingene Ways of Seeing og Sløserikommisjonen der de opptrer som karakterer. Jeg tillater jeg meg å være teknokratisk i tilnærmingen av den komplekse situasjonen.

1. Scenekunstfeltet på Østlandet må få nettverksorganisasjoner som andre regioner har i RadArt, Propellen, Proscen og Scenekunst sør. Dette fordi kunstnere i det frie scenekunstfeltet trenger kolleger som kan stå skulder til skulder å forsvare kunstneriske ytringer.

2. Norsk Kulturråd må være Norsk Kulturråd: Kulturrådet kan ikke ta rollen som nettverk eller interesseorganisasjon i et lukket zoomrom. Tema kunstnerhets fortjener å bli belyst innenfor rammene til en Årskonferanse.

3. Norsk skuespillerforbund og Norske dansekunstnere må sette seg i førersetet og ta opp de utfordringene som kunstnere møter. Dersom aktører i det frie scenekunstfeltet ikke er organisert her, er det kanskje fordi disse forbundene ikke er relevante, så er det kanskje tid for å starte en nytt forbund?

4. Danse- og teatersentrum må få en klarere organisatorisk base, nå er det en stiftelse som i egne vedtekter sier de er en forening. Det er et umulig organisatorisk utgangspunkt for å kunne agere rett i en situasjon der egen «medlemmer» ønsker innflytelse på et område som tilhører logikk til en stiftelse.

 Jeg håper Assitej Norge holder spørsmålet om organisering varmt en stund til. Jeg hadde likt å være på et Utopia-verksted, der vi tegnet et nytt organisasjonskart for scenekunstfeltet i Norge på tvers av skillelinjene proff og amatør. I mellomtiden er jeg fornøyd med at NOKU er i ferd med å forandre seg til Kulturytring og bli en plattform for kunstneriske og politiske sjøslag. Nå eies NOKU av fylkeskommuner og kommuner i en forening. Det er kanskje på tide at den fylkeskommunale og kommunale kulturen flytter inn i KS. Det  er rart at kommuner og fylkeskommuner er medlem og eier en forening.  Så da avslutter jeg med at det trengs mere redesign i kulturfeltet, men la oss starte her.

KOMMENTAR
  • Knut Alfsen :

    Det er bra at Irene Nordhaug Hansen tar initiativ til en organisatorisk opprydning i det frie scenekunstfeltet. Jeg er valgt forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund (NSF), og i tillegg har jeg jobbet i det frie scenekunstfeltet i over 30 år i kompaniet Levende Dukker AS som jeg driver sammen med Agnes Schou.

    NSF sin rolle er allerede klart definert. Vi er en fagforening som fremforhandler kollektive avtaler med arbeidsgivere om lønns- og arbeidsvilkår på vegne av skuespillerne. Vi er en interesseorganisasjon som arbeider politisk, for at skuespillerne skal ha best mulig rammebetingelser, infrastruktur og forutsigbarhet i sitt yrke. Endelig forvalter vi skuespilleres opphavsrettigheter i forbindelse med audiovisuelle produksjoner. Norsk Skuespillerforbund har i dag 1600 medlemmer, og svært mange av dem arbeider i det frie scenekunstfeltet – enten på fast basis eller i perioder i løpet av sin yrkeskarriere.

    Jeg tror ikke det er behov for å starte et nytt forbund slik Nordhaug Hansen antyder, samtidig blir jeg gjerne med i en diskusjon om hvordan Norsk Skuespillerforbund kan jobbe bedre for de av medlemmene som arbeider i denne delen av bransjen. Da passer det å starte med å forklare hva NSF har gjort -, gjør og planlegger:

    Vi organiserer enkeltkunstnere, og ikke kompanier. Våre tariffavtaler er universelle i den forstand at en arbeidsgiver som har tariffavtale med NSF har forpliktet seg til ikke å gi dårligere betingelser enn de som fremgår av avtalen til noen som er ansatt for å gjøre skuespillerarbeid. Avtalene gjelder altså ikke bare for forbundets medlemmer. Våre kollektive avtaler har betydning langt utover de arbeidsplassene hvor de gjelder, ved at de danner en bransjestandard.

    Vi hjelper våre medlemmer med råd og veiledning, men vi går ikke inn og forhandler individuelt på vegne av enkeltskuespillere.

    I det frie feltet finnes mange kompanier som er eid og drevet av scenekunstnerne selv. Når disse kompaniene påtar seg arbeidsgiverrollen, er det ikke like lett for oss å forhandle fram avtaler, for da vil våre medlemmer sitte på begge sider av bordet.

    Det er altså behov for en type organisasjon av typen ”det frie scenekunstfeltets arbeidsgiverforening”. Den jobben kan ikke NSF påta seg.

    Som interesseorganisasjon har NSF talt det frie scenekunstfeltets sak i en årrekke. Vi har stått skulder ved skulder med Danse- og Teatersentrum i kampen for økte offentlige bevilgninger og har støttet og tatt initiativ til en rekke kulturpolitiske tiltak som kommer denne gruppen scenekunstnere til gode – som Norsk Skuespillersenter og SKUDA. Vi har et Fond for frilansere som bidrar med tilskudd til prosjekter i det frie feltet, og vi har arbeidet aktivt for å få etablert flere prøve- og spillelokaler i Oslo. Gjennom vår deltakelse i Kunstnernettverket har vi også arbeidet mye med å få på plass en avtale for Den Kulturelle skolesekken.

    NSF sin krets i Oslo tok i vinter initiativ til et debattmøte om arbeidsforholdene i det frie scenekunstfeltet hvor vi diskuterte mange av de samme problemstillingene som Assitej tok opp i si debatt. På NSF sitt styremøte sist mandag ble vi enige om å sette ned et ut utvalg for å se på nettopp disse spørsmålene.

    Hva mer kan vi gjøre for å innta den plassen i førersetet som Nordhaug Hansen gjerne vil se oss i? Kjør debatt!

    Knut Alfsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER