Ord over grind

I forordet til en ny utgivelse av en samling med fem av Fredrik Brattbergs skuespill, skriver den franske nordisten, Berta Öszike Sipos, som har skrevet masteroppgave om Brattbergs dramatikk, at «Brattberg viser oss hvordan (…) kunsten kan bli stedet for utforskning av mislykkede konfrontasjoner.» (s. 10) Det er imidlertid det mislykkede som skaper både nerve og forløsning i de dramatiske verkene.

Tredje mest spilte Når man leser om Fredrik Brattberg, leser man ofte at han er den tredje mest spilte nålevende norske dramatikeren internasjonalt, bare forbigått av Jon Fosse og Arne Lygre. Det sies da også nesten alltid at han nærmest aldri blir spilt i hjemlandet. Et hederlig unntak er Den Nationale Scenes oppsetning av Sørsiden på Den Nationale Scene i 2019 i regi av Tyra Tønnesen. Denne teksten ble han også nominert til Heddaprisen for. En annen ting som ofte trekkes frem om Brattberg er at han opprinnelig er utdannet komponist og at man kan se det musikalske og komposisjonstekniske i dramatikken hans. (Les Chris Erichsens intervju med Brattberg fra 2017 om blant annet disse tingene her.)

Transit forlag har tidligere utgitt to samlinger med Brattbergs skuespill: Tilbakekomstene – en samling med fire teaterstykker (2013) og Faren til barnet til moren – en samling med fem teaterstykker (2017). Nå har de utgitt en tredje samling med skuespillene Det han vil si dem, Pil-og-bue-gutten, Jesu oppstandelse og død, Som på natten og Der han er reist tilbake fra. I alle skuespillene utforskes et grunnmotiv. Ofte er det noe usagt mellom karakterene, men det er aldri som et resultat av løgn eller bevisst skjuling av noe, som hos Ibsen, men det er den manglende evnen hos menneskene til å sette ord på det de tenker eller føler. Dette kommer enten av en frykt for å si det som ligger en på hjerte eller fordi karakterene ikke egentlig vet hva det er som plager dem. Dette synes jeg særlig er fremtredende i teksten Som på natten der et par har bestemt seg for å gå på teater, men har kledd seg opp for kvelden før de har bedt familiens bestemor om å sitte barnevakt for datteren. Det fører til dårlig samvittighet og nølende oppførsel som igjen utløser et drømmeaktig sekvens der de mister hverandre og må bevege seg rundt i uklare skogholt der ingen rekker frem til det de skal.

I teksten Det han vil si dem er de mislykkede konfrontasjonene motsatt. Her vet alle hva som skal sies, men faren i familien får det allikevel aldri til. Her er familiedynamikkene komiske i at en far har noe han vil fortelle familien, men han kommer aldri til orde fordi det ikke går akkurat sånn som han hadde tenkt. Det er repetisjonene som er Brattbergs virkelige styrke. I Det han vil si kommer denne faren på besøk til en voksen sønn og hans kone igjen og igjen, og med ulike variasjoner over temaet, blir faren hindret i sin egen erklæring. Variasjonene er her også teatralt kompetent i at det er den performative ytringen både familien og leseren eller tilskueren venter på. Alle vet hva han skal si, og at han sier det er derfor ikke nødvendig fra et informasjonsperspektiv, men øker i betydning som en performativ handling. At han gjennomfører handlingen og selv tar kontroll over sin egen rolle i verden, gjør at den språklige konfrontasjonen blir en nødvendighet som også blir komisk. Når faren til slutt klarer å si noe viktig, kollapser han, og denne kollapsen blir på grunn av sin eksistensialistiske side også et komisk høydepunkt der faren når han liksom har funnet styrken til å snakke, fremstår så overdrevent svak.

Gjentakelsen I skuespillet Jesu oppstandelse og død ligger kvalitetene i størst grad i selve gjentakelsen. Verket virker på noen måter mer ambisiøst enn flere av de andre i at det er mer komplekse handlingslinjer. Det er allikevel den samme motivutforskningen Brattberg har lagt ut på her som i de andre skuespillene. Forskjellen ligger i motivet som er valgt. Her er det Jesus Kristus som blir hengt på korset og dør, men han våkner til liv igjen bare for at han igjen skal korsfestes. Det er noe med bruken av Jesus i litteraturen som tilkaller en symbolsk dimensjon det på grunn av motivet blir umulig å fri seg fra. Her er det både en styrke og en svakhet. For ideen om at Jesus blir korsfestet igjen etter gjenoppstandelsen er smått genial i sin selvfølgelighet, men jeg merker også at den nødvendig sterke symbolikken som ligger i motivet gjør at jeg blir noe mindre interessert.

Best av alle verkene i denne samlingen liker jeg Pil-og-bue-gutten. (Kan også høres i podkastversjon fra Dramatikkens hus her.) Her er også gjentakelseselementet den primære utviklingsfaktoren for dramaturgien, men variasjonene over temaet er så tydelige at leseren enkelt kommer inn i det musikalske sporet, og rytmene som finnes både i språket og i dramaturgien fører oss videre. Skuespillet innledes med at noen naboer kommer inn og forteller et par at sønnen deres har dødd, og det er dette motivet, samtalen mellom naboene om den døde gutten, som repeteres i de kommende scenene. Men parallelt med dette fødes også parets sønn, han vokser til, blir lidenskapelig opptatt av bueskyting og flytter ut. Hele tiden mens han, eller kanskje en han kunne vært, kanskje en bror eller han selv i et annet univers, dør i hver eneste scene. Her får vi både det mislykkede i samtalen mellom naboparene som prøver å gjøre det riktige, men der de ikke helt når frem til hverandre, og forholdet mellom foreldrene og sønnen ettersom han blir eldre. Det gjør at verket både er dramaturgisk finurlig og interessant rent teknisk i oppbygningen og at det har med seg noen gode menneskelige observasjoner som ikke er selvforklarende eller klisjépreget.

Pil-og-bue-gutten har til felles med Som på natten og Der han har reist tilbake fra at det er noe drømmeaktig og surrealistisk ved dramaturgien og handlingsutviklingen. Den pågående følelsen av ikke å rekke frem eller få gjort det man har tenkt kjenner jeg først og fremst igjen fra plagsomme drømmer. I Der han har reist tilbake fraer det som om drømmer, ønsker og samvittighet fører én av karakterene bakover i tid i eget liv mens de to andre karakterene jobber med å komme seg videre i livet. En enkel flytting blir et stort eksistensielt gap i faren i fortellingens liv, og tilbakeskuingen overtar etter hvert som det nivået handlingen foregår på. Her finnes det på samme tid et nivå av fremtid og et av historie, men nivåene smelter inn i hverandre, som i en drøm.

Scenisk potensial Brattbergs mislykkede konfrontasjoner får meg til å tenke på Halldis Moren Vesaas’ dikt Ord over grind. I det mislykkede ved at menneskene ikke får snakket sammen, snakket ut om de store ting til stor tilfredsstillelse, ligger det en forståelse av at mennesker ikke kan komme nærmere hverandre enn den «inste grind». Vi kan være gode mennesker og møte hverandre så godt det går, men helt inn kommer vi aldri. Hos Vesaas er dette en stor frihet, nærværet av det andre mennesket, selve kjærligheten til de man ønsker å ha rundt seg, er bare mulig når man respekterer grinden. Hos Brattberg ligger det frustrasjon hos menneskene som ikke helt klarer å snakke ut, men frustrasjonen bunner i noe sant og menneskelig ofte med en komisk effekt. Når jeg leser Brattberg tilfredsstilles jeg av tanken på grinden som det innerste jeget og over ideen om at det er anerkjennelsen av de mislykkede konfrontasjonene som kan føre til de fruktbare møtene.

Man kan undre seg over at Fredrik Brattbergs verker ikke settes opp oftere på norske scener, særlig når han stadig vekk oversettes og spilles i andre språkområder. Samtidig blir jeg som leser mer opptatt av det språklige og utviklingen av dramaturgien enn jeg ser det for meg virkeliggjort scenisk. De fleste scenene er enkle og konsise med få karakterer og det er ikke ofte det legges opp til sceneskift, men noen ganger mister teksten bakkekontakten og det er biler som kjører og forskjellige hus med vindfang og entreer. Den manglende bakkekontakten har en litterær verdi som utfordrer lesningen, men jeg er veldig spent på hvordan det kunne sett ut på en scene. Heldigvis er det ikke min oppgave å finne ut det. For her det ligger det spennende oppgaver for regissører, scenografer og dramaturger. Det kan gjøres smått og det kan gjøres stort, men jeg er helt sikker på at denne boken inneholder flere tekster som burde kunne virkeliggjøres som sceniske prosjekter.