Bilde: Leo Preston 1

Optimistisk om globalisering

Leo Preston tematiserer globalisering gjennom musikk, dans,
sang, tekst og bilde. Sir Global Rights and His Wireless
Crew er en forestilling å bli glad i, mener
dance.no/scenekunst.nos anmelder, Elisabeth Leinslie, etter å ha
vært på BIT Teatergarasjens festival Meteor i Bergen.

Forestillingsnavn: Sir Global Rights and His Wireless
Crew

Spillested: Studio USF

Av: Leo Preston

På scenen: Abdulaye Sidibe, Safiatou Sangaré,
Veronica Thorseth, Leo Preston

Band: Geir Bjøreid Aabø, Kjetil Hanna,
Hallstein Lunde, Audun Humberset

METEOR, 11.-20. oktober

METEOR internasjonale teaterfestival i Bergen har akkurat gått av
stabelen. 10 dager med forestillinger av 14 forskjellige kompanier
stod på programmet. Og 5 av byens scene- og kulturhus ble benyttet:
BIT Teatergarasjens egne lokaler, USF verftet og Carte Blanches
Studio Bergen, så vel som Den Nationale Scenes lille scene og Logen
bar. Jeg skal ikke gi meg i kast med et overblikk eller vurdering
av festivalen, da jeg var der bare halve tiden. Det er imidlertid
viktig å påpeke en slik festivals betydning for kulturlivet i byen.
Både når det angår å tilby publikum et vidt spekter av sceneuttrykk
og når det angår samarbeid på tvers av institusjoner.

Norske premierer

Festivalen hadde tre norske premierer på programmet. Henriette
Pedersens The Problem Has No Name, Marie Nerland og
Alexander Gerners THE INTERNATIONAL SHOW: A PANIKK
TRANSATLANTIQUE
og Leo Prestons Sir Global Rights and His
Wireless Crew
. Førstnevnte blir anmeldt på
dance.no/scenekunst.no senere i høst, den andre var en visning over
et havarert samarbeidsprosjekt, og den siste kommer her:

Sir Global Rights and His Wireless Crew er
en tittel som med en lett kritisk vri understreker forestillingens
innhold; globalisering. Det er, slik jeg forstår Preston, helt
nødvendig med tilgang til den trådløse verdensveven for å holde
tritt med globaliseringen og menneskets rettigheter i dagens
samfunn. Dette er selvsagt en forenkling, også fra Prestons side,
men eksemplet benyttes som en kommentar på hvordan det globale
informasjons- og teknologisamfunnet ekskluderer store deler av
verdens befolkning. Følgelig finner vi et underliggende spørsmål:
Hvem har nytte av de såkalte “global rights”? – Vel, i hvert fall
ikke de to afrikanerne Sidibe og Sangaré som først etter flere
søknadsrunder fikk visum til Norge for å spille denne
forestillingen.

Sympatisk

Prestons tilnærming til globalisering er både naivistisk,
optimistisk og utforskende. Han drar til Mali med et åpent sinn, og
forteller fra den turen en rekke historier backpackere kan kjenne
seg godt igjen i. Både dem som følger turistruten og dem som
beveger seg utenfor i søken etter det genuine Afrika. Det er nesten
sentimentalt når klassiske reiseopplevelser som turisthauker på
flyplassen og taxisjåfører parate til å lure en uoppmerksom turist,
får plass på scenen. Og når Preston videre viser video fra den
afrikanske landsbygda, akkompagnert av Sidibes live turistguiding
toppes det ytterligere. Duftene og lydene fra bildene flerrer
gjennom det stumme lerretet – det er som å få Afrika rett i fanget.
Sir Global Rights and His Wireless Crew er ikke noe
reisebrev á la Lonely Planet. Dette er historien om en reise med et
annet formål enn det å være turist. Det er en historie om å se
verden i en global kontekst, om å knytte bånd på tvers av kulturer,
om å oppleve og lære av andres kulturer, og om å introdusere
ikke-europeere til europeisk livsstil. Det er noe veldig sympatisk
ved Prestons tilnærming til globaliseringsproblematikken. Og det er
nok hans reelle og upretensiøse forsøk på å gjøre noe konkret for
noen mennesker, fremfor å havne i en intellektualisering av
tematikken, som vekker min sympati. Uttrykket og innholdet er så
direkte, ærlig og humørfylt at jeg ikke kan annet enn å falle
pladask for dette verket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER