Bilde: Verdensteatret 2

Opplevelsen av en lydmaskin

-Black Box-veteranene Verdensteatret har nå henfalt til å levere
opplevelser. Mange forføres av deres intrikate maskiner, men jeg
ønsker at de igjen skal ta opp kampen for et teater som mener noe
mangetydig om verden, skriver vår anmelder, Thor Sannæss, om
louder på Black Box Teater.

Forestillingsnavn: louder

Spillested: Black Box Teater, Oslo

Av og med: Lisbeth J. Bodd, Asle Nilsen, Håkon
Lindbäck, Piotr Pajchel, Ali Djabbary, Marius Kjos, Mara Oldenburg,
Petter Steen, Bergmund Waal Skaslien, Elisabeth Gmeiner, Christina
Peios, Christian Blom og Rune Madsen

Co-produsent: Black Box Teater

Når Verdensteatret opptrer på Black Box Teater har det denne gang
lite med teater å gjøre. Her er ingen skuespillere eller tekst som
man forbinder med teater. Det kommer i og for seg ikke som noe
overraskelse. Sammen med Baktruppen og Kjetil Skøyen har
Verdensteater skapt en tradisjon i Norge for det som kalles
performanceteater. Det er, som det ligger i ordet, et møte mellom
to kunstarter. Performancens røtter går tilbake til Dadaistene i
Europa og til Happenings i USA, og ble i utgangspunktet heller
fremført i kunstgallerier enn på teaterscener. Teaterinnflytelsen
kommer særlig fra eksperimentelt teater som problematiserer
skuespillerkunst og teatertekst.

Verdensteatret har nå fått velfortjent
anerkjennelse, i form av prestisjefylt pris og gevinst på
statsbudsjettet, for deres mangeårige arbeid med
performanceteater.

Opplevelsesinstallasjon

Med louder bekrefter Verdensteatret den tendens som kunne
sees i deres prisbelønnede forestilling Konsert for
Grønland
. Teatret er ute av verden – performance står tilbake.
Eller for å bruke et annet mer presist begrep fra billedkunstens
verden: louder er en installasjon. Som Konsert for
Grønland
er louder en installasjon som gir sterke
assosiasjoner til en maskin. En maskin som benytter både
finmekanikk og elektronikk. Denne maskininstallasjonen bruker med
stor bevissthet de to viktige komponentene rom og tid for å skape
sin utstrekning. Foruten filmen på bakveggen og en stor edderkopp
under taket, er det alle trådene som går på tvers over hele
scenerommet og de mange høyttalerne på gulvet som skaper rommet.
Fra høyttalerne kommer det kontinuerlig lyd, fra en spinkel streng
til et volum på grensen til det ubehagelige. Så lenge
maskininstallasjonen er i gang kommer det lyd, når maskinen stopper
er det over og vi kan gå. Ser du en installasjon i et galleri er
det du som bestemmer tiden. I teatret blir du oftest sittende til
det er over.

Det er denne utstrekningen i tid og rom som gjør
louder til en tilstand, – til en opplevelse.

Leter etter mer

louder blir en god opplevelse, en positiv erfaring i den
grad rom og tid har den nødvendige intensivitet som skal til for å
holde i sin tilmålte tid, – sitt tilmålte rom. Hvis intensiviteten
ikke er sterk nok vil du lete etter mer.

louder er blitt til etter en reise
Verdensteateret har vært på til Vietnam og Mekongelven. Det har,
bokstavelig talt, blitt et bakteppe for forestillingen. På
bakveggen vises filmklipp fra elven. Også i forestillingens lydspor
finnes reminisenser av noe vietnamesisk i form av spinkel
strengemusikk. Det er dessuten fremdeles vanskelig å reise i
Vietnam uten å bli påminnet om krigen for over tretti år siden, og
Verdensteatrets referanser til den krigen peker uunngåelig på USAs
aggressive krigføring i vår tid. Så langt våger jeg å gå i et
forsøk på å finne hva Verdensteateret ønsker å formidle i
louder.

For hvis opplevelsen i seg selv ikke er nok spør
man seg gjerne: Hva er det louder vil fortelle meg? Veien
til svaret er kronglete når all kognitiv (erkjennelsesmessig) tekst
er borte, aktørenes viktigste oppgave er å være maskinoperatører og
dramaturgien kan beskrives med en bukett av poststrukturalismens
begrepsblomster. (I den nylig utkomne boken ”Scenekunst nå” skriver
Elisabeth Leinslie i kapitlet ”Nye dramaturgier” om Verdensteatrets
rhizomorfe dramaturgi.)

Betydning

Kanskje har Verdensteatret kommet til at verden iscenesettes
bedre utenfor teatret, og derfor må teatret skape sin egen verden.
Men sterke opplevelser kan du få overalt utenfor teatret. Kunstens
evne til å skape eksepsjonelle opplevelser ligger i ønsket om å ha
betydning. Det er forholdet mellom ønske om å mene noe og frykten
for entydige budskap som kjennetegner noen av Verdensteatrets beste
forestillinger. Mange forføres av Verdensteatrets intrikate
maskiner, men jeg ønsker at de igjen skal ta opp kampen for et
teater som mener noe mangetydig om verden.

Fra 26. oktober til 2. desember vises Verdensteatrets to siste
installasjonsverk på Kunstnernes Hus.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER