Omstreifernes smerte

Det er ingen ny problemstilling Gjertrud Jynge presenterer i sin forestilling Frå landevegen, men hennes personlige inngang til historien gjør at den likevel framstår med fornyet kraft.

Når en skuespiller på et institusjonsteater, i stedet for å vente på å bli tildelt en ny rolle, trer fram med et eget prosjekt, skal man være oppmerksom, for da er det gjerne noe som står på spill. Og det merker man fra første øyeblikk i denne forestillingen.

Den lange tausheten ”På den internasjonale romdagen 8. april beklaget statsminister Erna Solberg (H) den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført overfor norske romfolk før og etter andre verdenskrig og følgene dette fikk under holocaust”, kan VG fortelle.

Fint. Det er bedre å be om unnskyldning enn å ikke gjøre det. Og det er bedre å gjøre det seint enn å aldri gjøre det. Tidligere har taterne, jødene og partisanene fått sine unnskyldninger fra norske statsledere. Nå er omsider også romfolket funnet verdige.

Den lange tausheten fra det offisielle Norge har gjort at historien om hvordan ”de reisende” og andre minoriteter er blitt behandlet gjennom historien er blitt en del av en underbevisst taushetskonsensus, et fortrengt kollektivt traume. Dette til tross for at det ikke har manglet avsløringer av – og etter hvert unnskyldninger for – hvordan tatere, jøder, samer, kommunister og partisaner har vært gjenstand for etnisk rensning, sosial ekskludering, overvåkning, yrkesforbud, lobotomi, latterliggjøring og mobbing.

Det kollektive minnet Og likevel er det som om det aldri har skjedd. Alternativt er det unntaket som bekrefter regelen om at vi lever i verdens mest humanistiske og demokratiske land. Denne mørke siden av vår historie er ikke integrert i det kollektive minnet, er utelatt fra den til enhver tid gjeldende dagsorden og får derfor ingen praktiske, etiske og moralske konsekvenser.

Den etniske rensningen av taterne var det politisk konsensus om, for eksempel fra ledende sosialpolitikere som lege og helsedirektør Karl Evang (1902-1981) og overlege Johan Scharffenberg (1869-1965) – begge med tilknytning til Arbeiderpartiet.

Men dette har liksom ingenting å gjøre med dagens konsensus: Den ”strenge, men rettferdige” innvandrings- og asylpolitikken. På det området er forskjellen mellom den forrige og den nåværende regjeringa i høyden av formell art.

Familiebakgrunn Frå landevegen dreier seg om Gjertrud Jynges egen familiebakgrunn: Hun er oppkalt etter sin farmor, Gjertrud Louise. Da farmoren døde, arvet Jynge en masse familiebilder som nå henger på veggen i feriehuset i Sverige. Blant dem er et bilde av Jynges tippoldefar, Jakob Walnum, iført prestekjole og med St. Olavs orden på brystet. En tilsynelatende omsorgsfull mann som ville det beste for menneskeheten. Gravstøtten på Vestre Gravlund i Oslo bærer da også innskriften ”De hjemløses venn”.

Walnum var mannen bak blant annet Omstreifermisjonen, Svanviken arbeidskoloni og en rekke barnehjem. Han grunnla Omstreifermisjonen i 1897 som en sosial misjon som i følge teatrets forhåndsomtale skulle arbeide med å «bringe hedningefolket taterne fra landeveien tilbake til de hjem, de har forlatt». På barnehjemmene skulle taterbarn bo fra de var spedbarn til konfirmasjonsalder for å «skape fasthet i deres karakter», og arbeidskoloniene skulle «vekke lyst og trang til et rolig liv og forstå arbeidets velsignelse».

Både tvangssterilisering, å ta barn fra sine foreldre, botrening med tvang og kristen indoktrinering ble begrunnet med humanistisk tankegods og retorikk – muliggjort av et grunnleggende syn på omstreifere som laverestående vesener.

Gjertrud Jynge har gravd seg lengre og lengre ned i denne historien og kjent på en snikende og økende følelse av skam og fortvilelse. Hun forteller historien ved hjelp av en veksling mellom sitater fra bladet som har gitt forestillingen sin tittel – "Fra landeveien", personlige beretninger, historiske faktaopplysninger og ikke minst: omstreifernes egne sanger.

Sensitiv skjørhet Jynge har en sensitiv skjørhet i sitt uttrykk som gir henne en til tider intens scenisk tilstedeværelse. De tørreste historiske fakta kan plutselig få et rystende innhold som tvinger tårene fram. Og hun synger de gamle romanisangene med sjelden innlevelse i samspill med trekkspilleren Espen Leite.

Men innimellom skjærer det seg litt i vekslingen mellom tale og sang. Da er det som om hun prøver å gi rene faktaopplysninger et innhold de ikke har, og som om hun ikke kan komme fort nok til neste sang som befrir henne fra den talte teksten. I disse situasjonene kjennes det som det er sangene som bærer forestillingens egentlige innhold, at det er dem alt går til og kommer fra. Og sånn er det nok.

Skuespillere som prøver å synge, kan ha en tendens til å spille at de synger. Det er ikke tilfellet her. Gjertrud Jynge synger med stemmen hun har, uten unødig ornamentering. Det er som om omstreifernes bluespregete smerte strømmer fritt gjennom kroppen hennes når hun synger – soom om hun i sangene endelig kan slippe seg løs og vise hvilken side hun står på.

Men kraften i disse framføringene hadde ikke vært så forløst uten Espen Leites musikalske og fysiske tilstedeværelse. Han spiller med unik lydhørhet for Jynges sang, samtidig som hans traktering av instrumentet og nennsomt lyssatte sceniske tilstedeværelse har sin helt egen signatur. Det enkleste, mest nærliggende hadde vært å lene seg på et trygt, rytmisk ompamønster som flere av disse sangene innbyr til. I stedet ligger trekkspillet til tider og bare dirrer, delvis atonalt, i sitt eget rom mens Gjertrud Jynge synger, for så å arbeide seg inn i vokalens mønster – og ut igjen. Slik både utvider og utfordrer det rommet for Jynges vokale utfoldelse. Dette samspillet er essensielt for den kraften som forestillingen totalt sett har, til tross for svakhetene i det rene tekstmaterialet.