Om språklige revefeller og tilliten til kaffegrut

Kjære Fri Kunst.

Gratulerer med ny organisasjon. Vi er selvfølgelig enig i at ytringsfriheten er en helt grunnleggende kvalitet i et åpent demokrati, men selve begrepet innehar noe feller vi mener det er svært viktig at dere er klar over hvis dere ønsker å arbeide i dette feltet og faktisk være solidariske med kunstnere som opplever angrep og trakassering.

Vi skal ta opp to saker i dette innlegget: Først teaterforestillingen Ways of Seeing, som vi laget i 2018 og som av ulike grunner ble gjenstand for mange debatter, og deretter den aktuelle saken hvor stortingspolitiker Silje Hjemdal fra Fremskrittspartiet (FrP) har konfrontert kulturminister Abid Raja med et innspill hun har hentet fra en anonyme side på Facebook. Her kritiserer hun kunst som slik hun formulerer det ”handler om kroppsvæsker og penetrering.” Dette er begreper som siden har fått definere ordlyden i debatten og som dermed på nytt har endret narrativet om hva kunstnere er og hva de arbeider med.

Dette skal vi komme tilbake til, men først: Ways of Seeing.

Süddeutsche Zeitungs Skandinavia-korrespondent Kai Strittmatter skriver om Ways of Seeing-saken:

”Et av de første og viktigste kjennetegnene ved fremveksten av det nye høyre er at de okkuperer språket og skaper ny virkelighet. Det er hva George Orwell kalte nytale. Grensene for tabu blir flyttet, og det som før var den politiske normen, blir gradvis ytre venstre i politikken. (…) Måten både statsministeren og media handterte Ways of Seeing-saken på, er ikke mindre enn et lærestykke i hva som truer demokratiet.”

Ways of Seeing har blitt etterkrigstidens mest omdiskuterte teaterforestilling, og historien om verket og dets ringvirkninger er på ingen måte over. Debatten tok fyr umiddelbart etter premieren 21. november 2018, og var og er en kamp om narrativ.

I fire måneder ble vi, Hanan Benammar, Sara Baban og Pia Maria Roll, utpekt som ansvarlige for alvorlige angrep på sentrale norske politikere. Til og med de største mediekanalene som NRK og Aftenposten fulgte et narrativ som ble etablert av FrP og den høyrepopulistiske tenketanken Human Rights Service (HRS) uten at det ble stilt nødvendige kritiske spørsmål. Fortellingen om Ways of Seeing var klar: Vi hadde invadert privatlivets fred, hengt ut familier og kalt politikere nazister. Forestillingen spredte farlige konspirasjonsteorier og den aller mest seiglivede: Vi hadde snikfilmet. (Den siste anklagen er den letteste å avkrefte: Vi var fire kvinner i fullt dagslys i et tett bebygd villaområde. Vi hadde hverken intensjon eller mulighet til sniking.) Etter Laila Anita Bertheussens artikkel i VG 1. desember og de påfølgende angrepene på justisministerens bolig, ble det også uttalt at Ways of Seeing var en trussel mot landets folkevalgte. Ettersom så få hadde sett forestillingen, var det vanskelig å få korrigert at absolutt ingenting av dette stemte.

Men det var ikke bare mediene som aksepterte dette narrativet. Da det 13. mars ble tatt ut siktelse mot oss samt teatersjef ved Black Box teater, Anne Cécile Sibué-Birkeland, ble det klart at også politi og påtalemyndighetene hadde akseptert fortellingen om snikfilming og invasjon av privatliv. Statsadvokaten mente også at det kunne foreligge en kjedesammenheng mellom forestillingene og angrepene som forsvarte siktelsen mot kunstnerne. Siktelsen ble gjennomført uten at vi var blitt avhørt, ingen i politiet hadde sett forestillingen, ingen hadde engang tatt en telefon til oss for å sjekke om den historien som var blitt skapt av HRS var riktig.

Også etter at PST 14. mars utstedte arrestordre mot tidligere justisminister Tor Mikkel Waras samboer for å selv å ha utført angrepene fortsatte pressen i stor grad sin fremstilling av kunstnerne og forestillingen ut fra det samme narrativet. Spesielt NRK kjørte et beinhardt løp, og mange vil vel huske stipendsaken hvor Christian Tybring-Gjedde ble spurt om å kommentere at vi hadde fått 2, 7 millioner kroner til sammen over flere år i kunstnerstipend. Bare som påminnelse: Han ble ikke spurt om han så alvoret i at han som Stortingspolitiker hadde hengt ut en norsk kunstner med navn og spredt løgner om henne, noe som igjen førte til at hun mottok grove trusler. Nei, han fikk derimot enda mer spalteplass til å gjenta historien om at vi spredte hat og at støtten til fri kunst måtte fjernes. Selv om fakta i saken var blitt snudd på hodet, var fortellingen den samme.

Strittmatter skriver i sin artikkel at han er overrasket over hvor langt ytre høyre i Norden har klart å forskyve den politiske normalen i sin retning. Og dette er måten det skjer på i saker om innvandring, feminisme, miljø, og som alltid i det høyrepopulistiske repertoaret: kunst.

Vi kan snakke mer om redsel en annen gang, og jeg håper virkelig vi får muligheten til det. For når den nye politiske metoden er usannhet blir man så fullstendig avhengig av at noen orker den ganske mørke og tidkrevende jobben med å få oversikt over hva som faktisk skjer.

I prosessen med Ways of Seeing var det mennesker som orket og som kom inn tidlig med støtte og stilte de viktige spørsmålene, men de var få og kom stort sett ikke fra kulturfeltet. De var lærere, pensjonister, det var vanlige folk med erfaring fra rettighetskamp og ikke minst det var anti-rasistene og spesielt de med minoritetsbakgrunn. Det var de som var der da Sara ble angrepet første gang, det var de som kunne forklare henne hvordan hun kunne tenke for ikke å få panikk, hvordan hun kom til å bli vant til det etter hvert. De visste det fordi de hadde erfaringen. De visste og de tok det alvorlig.

Historie nummer to Som de fleste av dere har fått med dere har Frp den siste tida kjørt en ny sak mot norske scenekunstnere. Silje Hjemdal avkrevde i forrige uke svar fra kulturminister Raja for hvorfor staten skal finansiere kunst som fokuserer på kroppsvæsker og penetrering. Saken har hun hentet fra en anonym Facebookside. Man vet ikke hvem som drifter siden, men det kan se ut som den har bånd til både Frp og Liberalistene, et parti som ønsker «en gradvis nedbygging av velferdsstaten». Ettersom siden driftes anonymt, vet vi ikke dette, men moderator er uansett helt tydelig på sin agenda: Velferdsstaten bør bygges ned og all kulturstøtte bør fjernes. Siden er en klassisk hat-blogg og fri scenekunst er det som får mest fokus. Det postes korte klipp og bilder som kan oppfattes som hissende. Moderator skriver trakasserende og svært ofte grovt usanne beskrivelser av både innhold og finansiering, og lar så hatet flyte: Kunstnere får millioner av kroner for å rulle seg i bæsj, de er psykisk syke, de er parasitter, de burde tvangsinnlegges. Dette handler altså ikke om «kritikk» av kunst (noe jeg mener man bør bedrive hver eneste dag og som jeg selv bruker enormt mye tid på), det handler om å presentere løgn som sannhet for å oppnå helt klare politiske mål. Og ikke misforstå meg: Jeg synes det er et helt legitimt politisk standpunkt å være mot velferdsstaten. Jeg er ikke enig, men jeg må akseptere at folk mener det.

At man derimot må lyve til folk for å få dem til å bli enige i politikken din viser bare forakt for de du ønsker å få med deg. Så å komme med usanne fakta om finansiering og lønninger, eller det å kalle Vinge/Müller, som er noen av Europas fremste teaterkunstnere, for “drittkunst” basert på en ti minutters scene i en 12 timer lang forestilling har selvfølgelig ingenting med reell kritikk å gjøre. Dette er ren propaganda. Det ville vært veldig interessant å få vite hvem som finansierer denne siden. Det ville jo ikke overrasket oss om det er den samme gjengen som pleier å gi penger til denne typen politiske prosjekter. Men igjen, det umulig å si, profilen er anonym. Så saken ruller videre, og narrativet har satt seg: Nå snakker plutselig NRK og Bergens Tidende også om «peniskunst» og «avføringskunst». Og det er her det blir interessant. For nå er saken sementert til dette: For eller imot «peniskunst». JA eller NEI. NRK hopper i med begge beina – og i P2 kan man høre kulturkommentatoren gå ut og forsvare «peniskunsten». I et misforstått forsøk på å støtte kunstens frihet blir det proklamert at det er viktig at kunstnere får rulle seg i bæsj og bruke millioner av kroner på forestillinger om sin egen penis!

Plutselig er dette blitt et spørsmål om «ytringsfrihet», og det er selvfølgelig akkurat den diskusjonen høyrepopulistene ønsker at vi skal ha. De vil at vi skal lures inn i en konstruert diskusjon om friheten til å rulle seg i dritt. Og ettersom journalistene har sluttet å være journalister er det ingen som undersøker narrativets utgangspunkt. Saken her burde egentlig være at Frps stortingsgruppe henter sitt faktagrunnlag fra anonyme hatgrupper på Facebook, hvor det er åpenbart at absolutt ingen har direkte kjennskap til kunsten de kritiserer. Det er som å uttale seg om oljepolitikk på grunnlag av noe man leste i frokostens kaffegrut. Men ingen tar jobben med å avsløre helt åpenbare usannheter og synliggjøre at dette handler om politikk. Og dermed flyttes den offentlige samtalen enda et skritt til høyre. Og i lys av dette blir diskusjonen om ytringsfrihet et villspor, en lettvint vei ut av arbeidet med å finne svarene på de viktige spørsmålene. I prosessen rundt Ways of Seeing ble saken i månedsvis redusert til “for eller mot snikfilming”. Jeg tror alle som har fått et feilaktig narrativ tredd ned over sitt eget kunstnerskap vet at det man ønsker seg av folk er en eneste ting: Ta rede på fakta. Språk og narrativ er begynnelsen for all autoritær praksis: I samfunn hvor sensuren har tatt tak kommer dreiningen i narrativet først.

Et siste punkt I den siste tiden har det dukket opp en brutalt rasistisk video på denne anonyme siden. Jeg tror ikke den anonyme fb-sidas følgere nødvendigvis er hverken ekstreme eller rasister, det er stort sett folk som er sinte på det de opplever er urettferdige statlige tiltak. Men de som nå kommer på banen i kommentartrådene er virkelig de harde gutta; Christian Mikkel Dobloug, som var initiativtageren til det fascistiske partiet Alliansen, og også borgervernsentusiasten Kent Andersen som blant annet skrev den legendariske teksten «Drøm fra Disneyland» sammen med Christian Tybring-Gjedde før 22. juli.

I innledningen til dagens seminar snakket Generalsekretær i Norske PEN Hege Newth om kunstnerisk ytringsfrihet i internasjonalt perspektiv. Hun fremhevet den israelske teaterregissøren og aktivisten EInat Weizman. Weizman arbeider med palestinsk virkelighet og rettighetskamp og opplever dermed kontinuerlig trakassering og sensur. For nøyaktig et år siden deltok hun på et seminar om Ways of Seeing hvor Frps bystyrerepresentant Tone Ims Larsen foreslo kutt i støtten til ikke bare Black Box teater, men også Vega scene og Human internasjonal filmfestival. Weizmans kommentar var like kort som den var presis: ”This feels like home.”

Og på paradoksalt vis er det også her håpet ligger: Når kunstnere får en økt forståelse av hvordan hatet mot kunstnere henger sammen med den økende rasismen, anti-feminismen, og hatet mot klimakampen, kan vi forhåpentligvis videreutvikle den solidariteten som er det aller viktigste verktøyet vi har i kampen mot det som trekker samfunnet i en mer autoritær, rasistisk og kunstfiendtlig retning.