Om samklang i Kilden

Det går for tiden en debatt i pressen om ledelsesstrukturen i store norske kunst- og kulturinstitusjoner. I Aftenposten 30. oktober tok Vidar Kvalshaug utgangspunkt i en indre strid i Munch-museet . ”Kulturlivet er et fluepapir for konflikter ”er overskriften på Kvalshaugs kommentar. Vår kollega i Kilden, avtroppende sjefdirigent Rolf Gupta, brukte Kvalshaugs kommentar som utgangspunkt for et innlegg på Facebook. Dette har Fædrelandsvennen gjengitt deler av.

I tillegg til den helt legitime og i seg selv viktige debatten om ledelse og organisering av kunst- og kulturinstitusjoner, inneholder imidlertid Guptas innlegg – og da særlig det opprinnelige som han senere har fjernet – personkarakteristikker av opptil flere av oss som er langt over grensen for det akseptable. Vi ber om forståelse for at vi ikke kan debattere slike personkarakteristikker i offentligheten, og vi ber også om det samme når det gjelder å diskutere interne forhold i Kilden som bl.a. kan ha karakter av personalsaker.

I kjølvannet av Fædrelandsvennens oppslag, beskrev Fædrelandsvennens kulturredaktør Guptas ytring som ”edder og galle” og ”harmdirrende utblåsning”, og mener det han har gjort ikke er ”profesjonelt eller bra gjort og tenkt”. BI-professor Anne-Britt Gran hevdet at ”faren for at der oppstår kunstnerisk uenighet eller ”krig” øker proporsjonalt med administrerende direktørs kunstneriske ambisjoner”. Og tidligere sjef for Agder Teater, Alex Scherpf, skrev for noen dager siden at ”jeg har aldri skjønt hva en kulturinstitusjon skal med en administrerende direktør. Rent bortsett fra å administrere. Og dermed holde fingrene vekke fra fatet rent kunstnerisk.”

Kilden er en nyskapning som ikke kan sammenlignes med annet i norsk kulturliv. Et symfoniorkester, et regionteater, en opera og en kommunal kulturdrift er samlet, ikke bare under samme tak, men også under samme økonomiske og administrative ledelse. I arbeidet fram mot dagens modell, var det krefter som ønsket en sterk kunstnerisk leder på toppen. Dette var et syn som bl.a. ble hevdet av Rolf Gupta. Det virker derfor unektelig noe paradoksalt når han i dag påstår at modellen ikke gir tilstrekkelig kunstnerisk styringsmuligheter hos lederne for de kunstneriske avdelingene.

Til tross for at administrerende direktør Bentein Baardson besitter ubestridt kunst- og kulturkompetanse, rokker ikke dette ved det organisatoriske prinsipp at det er de kunstneriske lederne for de produserende avdelingene som har det kunstneriske programmeringsansvar. Det er altså ikke Bentein Baardson som bestemmer repertoaret for Kristiansand Symfoniorkester. Administrerende direktør har et selvsagt koordinerende ansvar for Kildens samlede virksomhet, men det er viktig å understreke at de endelige avgjørelser tas i et faglig fellesskap hvor all kunst- og kulturfaglig kompetanse er velkommen. Dette oppfatter vi som en forutsetning for gode kunstneriske resultat, og for en god programmering og ressursutnyttelse. Det er en ubetinget fordel at toppledelsen besitter slik kunnskap og forstår hva organisasjonen faktisk skal levere.

At Rolf Gupta har valgt å delta på kun ett av årets ukentlige ledermøter, er bare å beklage. Men å avstå fra å delta i debatten er ikke det samme som å bli kneblet. Å la være å lese møtereferatene er ikke det samme som å bli ”tilsidesatt og overkjørt”, slik han uttrykker det.

Hadde han tatt imot den interne informasjonen hadde han blant annet visst at hans påtroppende etterfølger Giordano Bellincampi ikke ble ”satt opp som kunstnerisk rådgiver” slik Gupta hevder til Fædrelandsvennen, men at Bellincampi selv ikke ønsket å være kunstnerisk ansvarlig som sjefdirigent.

Både Gupta og Scherpf gir uttrykk for at de ønsker et klarere skille mellom administrativ og kunstnerisk ledelse. At man ønsker seg tilbake til slik det en gang var da KSO var en stiftelse og Agder Teater et AS, synes for oss direkte reaksjonært. Hvis denne oppfatningen skulle legges til grunn, ville man satt en effektiv stopper for det som har ført til Kildens ubetingede suksess. Kildens suksess bygger nemlig i stor grad på de former for samarbeid som den nye organisasjonsmodellen legger til rette for.

Friksjon er ikke det samme som konflikt. At det er friksjon er bra. Det bør det være i alle organisasjoner. Dersom man stiller seg utenfor organisasjonen, kan man ikke samtidig påberope seg at friksjonen er håndtert feil hvis denne utvikler seg til en konflikt. Det er jo heller ikke slik at det ikke fantes friksjon eller konflikter i de gamle institusjonene. Det er bare å gå noen år tilbake i Fædrelandsvennens arkiv for å få dokumentert dette.

Kilden er ennå en ung organisasjon under utvikling, men vi gleder oss daglig over gode resultater av fruktbare meningsbrytninger og god samhandling. Det er mye mulig det vil vise seg at man ønsker å gjøre også organisatoriske endringer i fremtiden. Dagens modell er fleksibel nok til å gjøre dette mulig. Som ledere er vi stolte av at Kildens organisasjon er en av de mest innovative man har sett på flere ti-år, og at vi har funnet en form som er tilpasset det huset vi er flyttet inn i og den samlede virksomhet i dette. Det er foreløpig ingen ting som peker i annen retning enn at vi har valgt rett. Vi er best som organisasjon når vi arbeider sammen, og lytter til hverandres begrunnede innspill før vi velger løsninger til beste for hele Kilden og vårt publikum.

Ingrid Forthun (teatersjef, Agder Teater) Arild Strømsvåg (direktør, Agder Teater) Håkon Berge (direktør, Kristiansand Symfoniorkester) Kirsten Tungland (administrasjonssjef, Kristiansand Symfoniorkester) Frøydis Emilie Lind (leder, Opera Sør) Gunnar Grimstad (leder, Kilden Kulturdrift) Gunnar Thon Lossius (stabs- og økonomidirektør) Trond M. Backer (markedsdirektør) Kjell Hjelmerud (produksjonssjef) Bjørn Danielsen (plansjef)

Innlegget er sendt til Fædrelandsvennen, Aftenposten og Scenekunst.no.