Om PULS, Fjæreheia og Kilden

I en kronikk i Fædrelandsvennen 26.11 som også ble sendt hit til Scenekunst.no, reiser Erik Honoré en del prinsipielle synspunkter på programmeringen av Kildens kunstneriske aktivitet. Mer spesifikt handler kronikken, slik vi leser den, om forholdet mellom det «originale» og «kopien», da med utgangspunkt i det som skal foregå i Kilden-Fjæreheia sommeren 2014.

For å utdype noe av det jeg allerede har svart Fædrelandsvennen, og som var gjengitt i et oppslag i samme utgave: Dette er i seg selv en viktig debatt, og en debatt vi har bortimot daglig internt i Kilden. Både innenfor teater, musikk og musikkteater må vi hele tiden prioritere. Disse prioriteringene gjøres ut fra både kunstneriske og økonomiske hensyn. De kunstneriske hensyn skal på sin side både ta inn over seg at vi har ansvar for å gi landsdelens publikum kunstneriske opplevelser som innen ulike sjangere kan betegnes som «klassikere», og samtidig utforske nye uttrykk innenfor disse sjangrene. Dette kan totalt sett være en krevende balansegang.

Honorés kritikk synes å munne ut i at Kilden ikke har lykkes i en slik balansegang, og at programmeringen har gjort knefall for «tom overflate» som ender opp som «en tynn suppe av minste felles multiplum». Dette vitner etter min mening om at Honoré ikke er tilstrekkelig informert om hva slags programmering som ligger til grunn for Kildens mangfoldige aktivitet, både i bredde og dybde. Ja, det gjøres musikkteater som trekker stort publikum – både til opera og musikaler. Regionens publikum må ikke lenger reise til Oslo eller andre byer for å kunne oppleve dette. Og det produseres musikkteater av det smalere slaget, også nyskrevet og nykomponert. Ja, teatret spiller klassikere, men har de senere årene markert seg ved å oppføre nyskrevet norsk dramatikk i et større omfang enn noen gang tidligere, og med betydelig kunstnerisk suksess. I konsertsalen spilles musikk fra et repertoar som spenner om flere århundrer, inkludert vårt eget, også i samspill med noen av regionens beste unge artister innen de mer rocka segmenter.

I tillegg til våre egne produksjoner, har vi, i den grad plass og kapasitet tillater det, en rekke gjestende artister som leier seg inn. Det er kanskje disse – i tillegg til et Pink Floyd-band fra Vennesla – som Honoré irriterer seg over? Det kan virke slik. Men han er i så fall på kollisjonskurs med publikum, som åpenbart setter pris på også dette tilbudet. Og avslutningsvis, siden han i forbifarten nevner Riksteatret: Det medfører ikke riktighet at Kilden «ikke har funnet plass til Riksteatret».

Riksteatrets oppgave er å spille teater der man ikke har et fullverdig teatertilbud. Riksteatret har altså ikke Stavanger, Bergen eller Trondheim på sin faste turnéplan. I og med innflytting i Kilden, har Agder Teater et fullverdig teatertilbud, i motsetning til hva som var tilfellet i den gamle teaterbygningen. Mener Honoré virkelig at Agder Teater skal legge opp sine egenproduksjoner for å få plass til Riksteatret? Diskusjonene mellom Kilden og Riksteatret har gjort det klart at vi gjerne tar imot gjestespill fra Riksteatret, når dette er mulig i forhold til deres turnéplaner og våre egne aktiviteter. Vi er ikke helt sikre på når og hvor Ellen Horn skal ha «kritisert dette sterkt», men det får i så fall stå for hennes regning.

Med vennlig hilsen Bentein Baardson Adm. dir Kilden Teater- og Konserthus