Debatten om kunstfinansiering har gitt dansekunstner Steffi Lund nye horisonter.
Om kunst, maling og sløsing
(Scene)kunstnere gjør veldig rare ting, det må innrømmes. Men det er jo det rare som holder oss våkne! Jeg satt og så på denne FrP-politikeren på Dagsnytt 18 for en god del måneder siden. Hun var opprørt over at skattepengene hennes gikk til kunstnere som sprutet blå maling ut av rompa. Øynene hennes skinte, kinnene blusset, hun nærmest hoppet av energi, hun var opphisset! Jeg ropte til henne gjennom skjermen: «Men du er underholdt! Du må bare innrømme det, du er skikkelig underholdt! Det er veldig bra for helsa og immunforsvaret ditt at du får opp pulsen, du burde trygle om å få rar kunst på blå resept! Hvor kjedelig ville ikke livet ditt bli om ingen sprutet maling ut av rompa av og til!»
Det hele minner litt om Kirken. Den fremstår som om den bare er opptatt av sex, nærmere bestemt sex mellom to med innovertiss eller mellom to med utovertiss. Hvor tørt og traurig ville ikke livet vært for Kirken uten denne opphisselsen, denne fetisjen? Ja, i mitt stille sinn, tenker jeg på Kirkens oppheng i dette som en egen seksuell legning.
Samfunnet holder seg med forskning, samfunnet holder seg med kunst. Slik holdes råkene åpne, slik utvides pusterommene, handlingsrommene, mulighetsrommene for oss alle sammen. På denne måten får man høre noe man aldri har hørt før, lese noe man aldri har lest før, se noe man aldri har sett før. Ikke i sin villeste fantasi hadde noen sett for seg at noen andre kunne komme på, enn si gjennomføre å sprute blå maling ut av rompa! Ave Maria!
Jeg går på Operataket, tenk å ha en opera man kan gå oppå! Det er en stor hvit marmorvidde av et kunstverk. Der rusler det turister, der sitter det en barnehagegruppe i refleksvester og spiser matpakke, der tas det bilder til et platecover, skattepengene mine har gått til denne vår alles herlige PLASS! Den er litt min! «Å sløse er å leve», hoier jeg til måkene som kretser over hodet mitt.
For jeg har fått et nytt ord. Jeg retter en personlig takk til Sløseriombudsmannen for å ha fått dette ordet så høyt opp i bevisstheten min. Det har ledet til en forfriskende ny praksis: Hver dag går jeg i studio med det for øye å sløse med bevegelse, sløse med stemmen, sløse med ord. Det anbefales – plutselig kommer jeg til et sted jeg ikke har vært før! Plutselig har jeg fått en ny horisont.