Grønland kirke. Foto: Alvilde Horjen Naterstad. Tatt i forbindelse med Marie Bergby Handelands forestilling Kirkedanseren.

Om kirkebenker, skruer og fri fantasi

Direktør i Det Norske Kammerorkester, Per Erik Kise Larsen, tenker høyt om hva som har foregått i hodene i departementet da regelen om de fastmonterte stolene ble bestemt.

Jeg skulle gjerne vært inne i hodet på den som nylig satt opp de nye reglene for hva som er en fast benk eller ikke, eller en fastmontert stol. For å sitere fra regjeringen.no:

“Benker regnes ikke som fastmonterte seter, ettersom benkene ikke er individuelle seter og det er lettere å flytte seg nærmere hverandre.  Det innebærer at benker i kirker, idrettshaller mv., ikke vil anses som fastmonterte seter, og at det kun kan være til stede inntil 50 personer på arrangementer i slike lokaler. Det vil ikke være tilstrekkelig å skru fast eller på annen måte feste (med tape, strips eller lignende) ellers løse stoler for å oppfylle kravet om at setene skal være fastmonterte. Det betyr at i lokaler hvor det er stoler som er hektet fast i hverandre, vil det kunne være maksimalt 50 personer.”

Jeg ser for meg vedkommende sitte der i sin ikke-fastmonterte svingbare kontorstol av godt statlig innkjøpsmerke, på eget kontor og med utsikt over gaten til en kollega i et ditto departement med en ditto stol. Med pennen lett slående mellom tennene mens hen løfter blikket opp mot gråværet i Oslo sentrum lar hen tankene fly over tema «hva kan de finne på av rampestreker alle disse konsertgjengerne når de ser en ledig stol de har lyst på». Kanskje drømmer hen seg til sin siste tur til syden med Ryanair der hen selv kjempet seg frem til det mest attraktive free-seating sete på rad 1, det ble mange nærkontakter av det! I sitt indre dannes bildet av det komplette kaos rundt om i kulturnorge der romper sklir hemningsløst rundt på kirkebenkene og fastskrudde «hektbare stoler» sparkes løs av 70-årige kulturkjerringer med en våt drøm om å sitte nærmest mulig kunstneren. Alle som en vil de i iveren glemme sin egen alder og sin underliggende sykdom og før du vet ordet av det sitter de klint oppi – ja, hvem vet. Ikke engang munnbind har de husket!

Hen ser ned på tastaturet og setter i gang. Kirkebenker og stoler i ethvert forsamlingshus fyker rundt inni hodet i en absurd forestilling av høyeste kunstneriske kvalitet. Hen blir kraftig inspirert av egen kreativitet, og det er nesten som om noe utenforliggende har tatt over styringen der fingrene løper lett over statlig tastatur og formuleringene finner sin fasong nærmest av seg selv. Det hele går fort, så fort at selv regjeringen.no blir imponert og sporenstreks setter det hele på trykk. Og ikke før har sommertid blitt til vintertid og mørket senket seg over den statslønnede med fast sparekonto, så har hen nærmest helt uten å tenke akkurat den tanken, utradert arbeidet til en hel yrkesstand uten så mye som en liten kiling i noen av hjernehalvdelene. Derfor har jeg denne ubendige trangen til å se inn i et slikt hode og prøve å forstå hvor det hele gikk galt.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER