Bilde fra Panini Boysroom av Vinge/Müller på Festspillene i Bergen i 2018. Visuell utforming: Vinge/Müller. Foto: Thor Brødreskift

Om dritt og kunst

Kan klikkdrevet kulturjournalistikk gjøre smale kunstuttrykk mer fremmede? Hvilket ansvar har kulturmediene for samfunnsdiskursen om kunst?

I 1966 ble den britiske sosialantropologen og kulturteoretikeren Mary Douglas (1921-2007) sitt teoretiske verk Rent og Urent: en analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu utgitt. Først og fremst har Douglas’ analyse av «skitt» (eller dirt, som var begrepet hun opprinnelig brukte) vekket stor interesse. I boken beskriver Douglas skitt som «matter out of place», altså ting som er løsrevet fra sin kontekst. Som en konsekvens av feilplasseringen, mener Douglas, vil det feilplasserte devalueres. For eksempel er sommerdagens ideal-scenografi for mange en langstrakt sandstrand. Gående langs vannkanten eller liggende på strandhåndledet er underlaget, milliarder av sandkorn, helt perfekt. Det er først når man kommer hjem og oppdager a tsanden har blitt med inn – klistret seg over hele strandhåndkledet, bagen og badetøyet – at den blir feil.

Jeg har tenkt på dette sitatet fra Douglas når jeg har sett samtidskunst møte sosiale medier. Sosiale medier er en kontekstflate som i kraft av sin struktur oppmuntrer til forenkling. Algoritmenes verden er basert på replikasjon, de er ikke skapt for komplekse budskap. Kunst, derimot, er tvetydig. Den kan tolkes på flere måter. I sosiale medier blir imidlertid det tvetydige og komplekse ofte en form for støy. Fragmenter av eksperimentell og referanserik scenekunst kan oppleves malplasserte for mennesker som ikke allerede har kjennskap til uttrykkene. Den blir for komplisert å lese  på en plattform hvor man scroller nedover en feed og oppmerksomheten ikke er tilstrekkelig spisset. Kunsten mister sin verdi, og blir, for å bruke Douglas’ begrep, til skitt.

Det er i krysningspunktet mellom kunst og digitale og sosiale medier at disse utfordringene oppstår. Spørsmålet er om denne utviklingen også bidrar til en polarisering av samtalen om kunst ved at det skapes et rom hvor det blir lettere å gjøre narr av kunst og kunstnere.  For i en tid hvor et høyt antall delinger i sosiale medier er noe mange kulturjournalister streber etter, kan det være slik at det tvetydige, komplekse og ambivalente – elementer god kunst ofte har – har kommet litt i veien? I så fall har kulturjournalistikken kanskje fått en ny utfordring i dag.  Kan klikkdrevet kulturjournalistikk gjøre smale kunstuttrykk mer fremmede for oss? Hvilket ansvar har kulturmediene for samfunnsdiskursen om kunst?

Et annus horribilis for scenekunsten
Det siste året har vært et spesielt år for norsk scenekunst. Kulturpolitisk har feltet vært i en sammenhengende unntakstilstand. På forvaltningsnivå har vi sett en radikal omfordeling av direktoratsoppgaver etter lite transparente politiske prosesser. På institusjonsnivå har teaterhus måttet holde stengt, og på individnivå får ikke scenekunstnere lov til å utøve yrket sitt. På toppen av alt dette har mediedebatten rundt kunst og kultur rast nesten uten avbrudd. Fra KHIO og avkolonisering, krass kritikk av Kulturrådet, og Bertheussen-rettssaken, til Sløseriombudsmannens latterliggjøring av kunstnere og et angivelig illiberalt scenekunstfelt.

Gjennom hele denne perioden har vi ikke hatt en fungerende fysisk offentlighet. Det er verdt å spørre seg i hvor stor grad fraværet av fysiske plattformer har påvirket kulturdebattene våre. Ettersom den digitale offentligheten og sosiale medier dette året i enda større grad har fått sette premissene, har det også blitt tydeligere hvordan disse plattformene påvirker våre samtaler om kunst og kultur.

Kulturjournalistikk for de få?
Kulturjournalistikk har også vært hett tema det siste året. Debatten springer ut av frustrasjon over at kulturjournalistikken er bygget kraftig ned både hos NRK og i flere av våre største aviser i løpet av forholdsvis kort tid. Antallet kulturartikler i norske medier ble i snitt redusert med en tredel i perioden 2014 til 2019. Men bildet er mer sammensatt enn som så. Både Klassekampen og Morgenbladet satser sterkt på kultur og øker dessuten sine opplag. Også nisjetidsskrift gjør det bedre. Samtidig må vi regne med at dette kan være tegn på en polarisering av lesere: Mennesker som aktivt oppsøker bestemte aviser og tidsskrift på leting etter mer seriøs kulturjournalistikk, er høyst sannsynlig kulturinteresserte allerede.

Tall fra 2019 viser at kulturjournalistikken er mindre mangfoldig en annen journalistikk: Av de som da kom til orde i kulturjournalistikken, hadde bare én av ti tilhørighet utenfor storbyene. 42 prosent av intervjuobjekter tilhørte en «elite», mens kun to prosent hadde innvandrerbakgrunn. Med dette i mente er det kanskje ikke så underlig at heller ikke leserne representerer befolkningen i bredere forstand. Og kanskje gjør disse tallene det enklere å forstå hvorfor NRK nå har valgt å legge seg på en ‘bredere’ linje? Det er først og fremst mennesker med høy kulturell kapital som klager på NRKs kulturtilbud. Kritikken kan kanskje framstå elitistisk. Men samtidig, når grundige kunst- og kulturprogrammer forsvinner fra NRKs sendeflate både på TV og radio, kan ikke dette bidra til å øke skillene i kulturbruk og kulturforståelse mellom ulike samfunnsklasser og grupperinger, enda mer? Og hva kan i så fall bli konsekvensene av dette?

Den nye kulturjournalistikken
I 2019 gikk medieekspert Trygve Aas Olsen ut og hevdet at kulturjournalistikken måtte bli mer konfliktorientert og følelsesbetont for å lykkes på nett. Vi vet at mange hopper over kultursidene i avisa men leser om kultur i sosiale medier dersom sakene vekker nok oppmerksomhet. I dag har det derfor blitt viktig å lage kultursaker som lykkes nettopp på de sosiale medieplattformene.

Det finnes foreløpig lite forskning på hvordan sosiale medier har endret kulturjournalistikken, men mye tyder på at det kontroversielle, sensasjons- og konfliktpregede fokuset stiller sterkt. Allerede i 2017 trakk daværende kulturredaktør i Aftenposten, Sarah Sørheim, fram bråket i ledelsen i Den Norske Opera & Ballett og mellom Vigdis og Helga Hjorth da hun skulle nevne kultursaker som hadde tiltrukket seg mange lesere på nett det året. Om noen hadde bedt meg nevne hvilke kultursaker jeg husker fra i fjor, ville jeg nevnt KHIO-debatten og kontroversen rundt Per-Marius Weidner Olsens debutroman Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen. Et fellestrekk for sakene jeg husker best, er at mediekronologien spinnes rundt en dikotomisk konfliktlinje. Dette genererer et ras av debattinnlegg, saker og kronikker, en eksplosjon av ‘klikk’. Er det dynamikken mellom tradisjonelle og sosiale medier som bidrar til å spore av kulturdebattene? Hva da dersom kulturjournalistikken, både direkte og mer ubevisst, driver fram konflikt fordi konflikt gjør kulturstoff mer «salgbart»?

Kulturjournalistikk i et flerkulturelt samfunn
Før Black Lives Matter-demonstrasjonene i USA på forsommeren i fjor – trigget av drapet på George Floyd, et korona-destabilisert USA og Trumps splittende retorikk i kampen for gjenvalg – hadde debatten om avkolonisering av norske kulturinstitusjoner pågått i om lag to år her hjemme. Scenekunstfeltet hadde avholdt en rekke arrangementer om blant annet representasjon. Som nylig tilbakeflyttet fra Cape Town deltok jeg på mange av disse arrangementene. Jeg betraktet utviklingen som en nødvendig evolusjon i et flerkulturelt samfunn, en naturlig utvidelse av fagteori, begreper og kvalitetsforståelse. I flere år hadde vi sett en sterk utvikling i retning av tverrkulturelle og hybride sceneuttrykk her i Norge. Men på tross av et økt tilfang av estetikker og tradisjoner med røtter utenfor det europeiske kontinentet, hang teori og kontekstualisering etter. Det er slett ikke alltid vi klarer å plassere referansene i et verk eller forstår hvilke historier bildene og metaforene egentlig henviser til. Verken kunststudenter, kulturjournalister eller kritikere kan analysere slike verk ordentlig uten tilstrekkelig kunnskap. Avkolonisering kan i denne sammenhengen betraktes som et tilfang av perspektiver og en utfordring av euronormativ tenkning. Det er også slik begrepet forstås i de fleste akademiske sammenhenger.

Da diskusjonen om avkolonisering av kulturfeltet ble løftet ut av nisjetidsskriftene og havnet i en bredere presse, falt den raskt sammen. Det kan synes som om alt blir fragmentert i vår nye medievirkelighet: En kompleks diskusjon om avkolonisering blir raskt brukket ned til en debatt for eller mot Carl von Linné-benken i Botanisk Hage.

En av de mest problematiske konsekvensene ved dette, er at det blant mange nå trekkes likhetstegn mellom kritisk teori og ekkokammermentalitet. Men pionérene innen kritisk teori, som Edward Said, står for det motsatte av ensrettet tenkning. I sitt forord til Orientalismen (1978) skriver for eksempel Said (2003) at han bruker humanistisk kritikk «for å vise stridstemaene, og å introdusere en lengre sekvens med tanker og analyse for å erstatte de korte utbruddene av polemisk, tankestoppende raseri som holder oss fanget i merkelapper og en antagonistisk debatt hvis målsetting er en stridslysten kollektiv identitet, heller enn forståelse og intellektuell utveksling.» Det er ikke kritisk teoretisk kanon eller tenkere som Said som har skapt den nye meningskopismen. Det er internett.

Vi bør spørre oss om kulturjournalistikken i et flerkulturelt samfunn ikke også bør inkorporere kulturanalyse og en kultursosiologisk optikk i større grad enn i dag. Medienes demokratiserende funksjon manifesteres gjennom journalistikkens evne til å orientere seg i et komplekst kulturelt landskap. Men dersom kulturjournalistikken blir overfladisk og konfliktsøkende, vil den gjøre det motsatte: forenkle narrativer og forsterke fordommer. Eller for å vende tilbake til Douglas: Medvirke til å skape mer «skitt».

Fragmentering av det komplekse
Sløseriombudsmannen plasserer bevisst «matter out of place» når han reduserer Vinge/Müllers komplekse og sammensatte tolkning av Ibsens «John Gabriel Borkman» (Volksbühne, 2011) til et meme og en banal og endimensjonal vits om dritt. Og det er uhyre effektivt. Men kunst er nyanser. Kunstverk fordrer kontekstuell innsikt. Dersom kulturjournalistikken ikke bidrar til denne kontekstualiseringen, blir vi mer mottagelige for vrengebilder av den. For hva om den klikkdrevne kulturjournalistikken selv begynner å nærme seg parodiens lettvinte fremstilling? Hva om nedbyggingen av kulturjournalistikk og den nye kulturjournalistikkens kommersialiserte profil faktisk indirekte bereder grunnen for at nettsider som Sløseriombudsmannen kan vinne terreng? Kan kulturjournalistikken selv bidra til å delegitimere smalere kunstuttrykk i iveren etter å befeste egen posisjon? Det er slett ikke sikkert det er slik. Men vi må stille oss spørsmålene.

Kulturredaktør i avisa Vårt Land, Arne Borge, skrev i april i år en kronikk hvor han spør seg i hvilken grad samfunnets forståelse av kultur blir formet av måten mediene forvalter sitt mandat på. Dette er et viktig spørsmål. For om vi ikke tror på at kulturjournalistikkens framstillinger faktisk er med på å forme folks kunst og kulturforståelse, tror vi vel heller ikke på kulturjournalistikkens egenverdi? Dersom det systematisk og over tid er klikkhungeren som trekker det siste strået i saker som omhandler kunst og kunstnere, hva kan dette lede til over tid? Vi ser at en tabloidisert offentlighet fører til at spesifikke formater – verk som er oppsiktsvekkende,kontroversielle og provoserende – vekker langt mer oppsikt. De treffer godt i en offentlighet som trekkes mot konflikt og friksjon, mens innadvendte, lavmælte, komplekse og dvelende formater fort havner under radaren når kulturjournalister løper etter klikk.  En ting er at dette over tid påvirker offentlighetens kunstforståelse, men kanskje bidrar det også til å endre kunstnernes syn på hvordan de bør forvalte sitt mandat og hva de bør strebe etter? Hvis en kunstner i 2021 kan gjøre seg langt mer bemerket ved å spille på lag med algoritmene, vil det potensielt gi oss mer endimensjonal kunst og flere forestillinger og verk som inviterer til konfrontasjon og konflikt i årene framover. For å virkelig sette problematikken på spissen: Er det slik at algoritmenes og klikk-journalistikkens gravitasjonskraft nå utøver direkte påvirkning på hele kulturfeltets kretsløp?

En klokere kulturjournalistikk
I en tid hvor tankerekker helst ikke skal overskride lengden av en tweet, finnes det ingen enkle løsninger for kulturjournalistikken.

Per i dag vet vi ikke nok om hvordan klikk-jaget i kulturjournalistikken vil påvirke den norske befolkningens kulturforståelse og kulturbruk over tid. Vi kan imidlertid regne med at de som har mindre kjennskap til kunst fra før, vil få enda mindre kjennskap til kunst i framtiden dersom NRK og våre største mediehus fortsetter å la klikk-logikk veie tyngre enn et demokratisk ideal om kulturell folkeopplysning. Jo mindre man vet om kunst og kultur før man leser unyanserte kultursaker, og jo mer polariserte mediedebatter blir, desto svakere vil grunnlaget for å danne seg informerte synspunkt om kunst og kunstnere være. I verste fall vil dette gjøre oss mer sårbare overfor figurer som Sløseriombudsmannen og hans like.

Kulturjournalister er ikke, og skal ikke være, kulturfeltets allierte. Men de må heller ikke bli feltets fiende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER