Norsk kulturråd

Om åpne rådsmøter og kunstnerisk skjønn

KOMMENTAR: Aftenposten rapporterer i dag om hvordan Kulturrådet har håndtert uenighet om støtte til et israelsk-norsk danseprosjekt. Åpne rådsmøter i Kulturrådet er både en god og en vanskelig ting.

Denne høsten har Norsk kulturråd begynt å kjøre størstedelen av møtene i selve Rådet for åpne dører. Det er på mange måter bra, og vil skape større bevissthet om og forståelse for hvordan Kulturrådet fungerer. Men det er ikke uproblematisk å gjøre Kulturrådet offentlig bare i den ene enden.

Aftenposten rapporterer i dag om at Rådet i går bevilget 980.000 kroner til det israelsk-norske danseprosjektet Red one & Heaven or Tel Aviv, som Bærum kulturhus har søkt om.

Flertallet i det faglige utvalget for dans ville ikke støtte prosjektet. Arne Fagerholt, kulturrådsmedlem og leder for utvalget for dans, var i mindretall i utvalget og sier til Aftenposten at flertallet ikke ville støtte av politiske grunner, i og med at den israelske ambassaden skulle bidra med 75 000 kroner.

Prosjekter som søker om en så høy støttesum som 980.000 kroner, behandles i to trinn. Først blir søknaden vurdert av et fagutvalg. Deretter blir fagutvalgets vurdering sendt til Kulturrådets ti medlemmer, som tar en endelig beslutning. Disse ti har møte denne uken.

Det er andre gang Bærum kulturhus søker om penger til prosjektet. Forrige gang ble søknaden avslått på faglig og kunstnerisk grunnlag.

Fagerholt sier til avisen at prosjektet denne gangen var bedre utviklet kunstnerisk. Han sier også at et eventuelt politisk motiv ikke kan være en begrunnelse for et vedtak.

Det er ikke vanskelig å gi Fagerholt og Rådet rett i at enkeltkunstnere skal ha ytringsfrihet og ikke må stå til ansvar for nasjonale politiske prioriteringer. Det er hele grunnlaget for det kulturpolitiske prinsippet om armlengdes avstand. Kulturrådet skal vurdere kunstnerisk innhold og bare det. Hvis fagutvalget har basert innstillingen sin på politikk, er det godt totrinns-systemet gir mulighet til å gå en runde til.

Ambassader bruker penger på kultur for å fremme internasjonal dialog og for å styrke omdømmet til landet sitt. Men det gjelder også Norge. Hvis mindre støttebeløp fra ambassader av prinsipp skal regnes som propaganda, blir internasjonalt kultursamarbeid umulig.

Men bare som et tankeeksperiment: Det kan jo hende fagutvalget fortsatt var uenige internt om prosjektets kunstneriske innhold. Kanskje var utvalgslederen i mindretall forrige gang også.

Hvis de var uenige, er begrunnelsen for det unntatt offentlighet av hensyn til at alle søkere skal behandles likt. Flertallet i fagutvalget kan ikke si noe om det.

Dette er en pris vi er enige om å betale for at Kulturrådets vurderinger skal kunne være basert på kunstnerisk skjønn, og for at penger skal gå til kunstprosjekter og ikke til å behandle klagesaker. Noen må ta den endelige avgjørelsen, og Rådet har siste ord.

Det er bra at diskusjonen om de økonomisk største prioriteringene som havner på Rådets bord, blir mer åpen.

Men helt prinsipielt er det en problemstilling å åpne systemet bare i den ene enden. Rådet får argumentere i avisen, mens fagutvalgene, som i dette tilfellet var flertallet, må holde kjeft.

Antakelig er det ikke noen genial løsning på dette. Men det er et faktum at begrepet om kunstnerisk skjønn helt prinsipielt kan skjule gode begrunnelser for uenighet om kunstnerisk kvalitet som vi ikke får vite om.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER