S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 26. mars 2012

Om å løpe i takt

I forestillingen knyttes begrepet “readymade” først og fremst til en forståelse av barnet som rede til å delta i møtet med kunstuttrykk.


Publisert
26. mars 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

”Superglad” / ”Readymade Baby” / ”Å, Marja Fly Fly” Av: Hege Haagenrud / Karstein Solli / Cecilie Bertrán de Lis, Dansens Hus, Oslo.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/om-a-lope-i-takt/
Facebook

Hva slags kunnskap trenger man som kritiker av barne- og ungdomskunst?

Kritikeren vs publikum?

Hva slags kunnskap trenger man som kritiker av barne- og ungdomskunst? Er det nok å kunne noe om det respektive kunstfeltet, eller må man også besitte en viss kunnskap om barn og unge – og i så fall hva slags? For ikke lenge siden stilte kritikerkollega IdaLou Larsen spørsmålet: bør kritikeren ta hensyn til publikums opplevelse?

Dette spørsmålet kjenner jeg meg til dels godt igjen i. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg selv har sittet på forestillinger og kjent meg i utakt med mitt medpublikum. Som regel i en kontekst hvor jeg ikke forstår deres entusiasme, og føler meg litt som ei surmaga kjipkjerring på rad fem.

Men det at mange mennesker liker noe, er verken en kvalitets- eller innholdsgaranti.

Nå er det ikke kun i møte med forestillinger som har en eksplisitt aldersmålgruppe som skiller seg fra min egen at jeg opplever å være noe ’utdefinert’ fra forestillingskonteksten. Dette skjer rett som det er med voksenforestillinger også, men i møte med forestillinger som retter seg mot et publikum hvor jeg nærmest har vokst meg ut av målgruppa så aktualiseres spørsmålet: Må man være innenfor målgruppa for å komme med en adekvat tolkning?

Bare for å ha sagt det: jeg er utrolig opptatt av publikum. Ikke bare barne- og ungdomspublikummet, men publikum generelt. Hva som skjer med oss i fellesskap, hvordan vi forholder oss til kunsten i scenerommet, hvordan vi reagerer på hverandre etc.

Spørsmålet er snarere hvilken plass dette skal få i en tekst om forestillingen etterpå. Hvor stort hensyn skal jeg ta til alle de andre menneskene i scenerommet?

Mine og dine interesser Jeg har ikke noe fasitsvar på dette. Når jeg skriver om en voksenforestilling, lar jeg det være én av dialogpartene i min tekst etterpå. Men i møte med forestillinger for småbarn endres premisset noe. For en forestilling som retter seg mot et annet publikum enn det jeg representerer har gjerne andre estetiske preferanser, andre strategier etc.

Og hvor relevant er det da hvorvidt jeg kjeder meg under en danseforestilling som i utgangspunktet retter seg mot småbarnsgruppa, altså null til fire år? Den er ikke ment for meg, men kan jeg likevel stole på mine egne opplevelser, på mine sansninger og erfaringer?

I vårens sesongprogram på Dansens Hus har det vært tre forestillinger som retter seg mot det svært unge publikummet. Nærmere bestemt Karstein Sollis "Readymade baby" og Inger Cecilie Bertrán de Lis' "Å Marja, fly fly", som begge retter seg mot småbarnssegmentet (altså null til fire år), samt Hege Haagenruds "Superglad" med aldersgruppen seks til ti år som målgruppe.

Ingen av disse forestillingene er nye produksjoner, "Superglad" turnerer blant annet i Den kulturelle skolesekken. I forbindelse med et intervju på Kunstløftet.no (ved undertegnende), uttalte da også kunstnerisk leder ved Dansens Hus, Un-Magritt Nordseth, at hun ønsket seg flere nye produksjoner for barn – særlig målgruppene 0-3 og 3-5 år.

Men at noe ikke er nytt betyr ikke at det er dårlig – akkurat som det at noe er populært ikke må være et tegn på at noe er bra.

At omtrent alle disse forestillingene hadde en fullsatt sal, er i hvert fall et tegn på at det er et interessert publikum der ute. På både "Readymade baby" og "Å Marja, fly fly" er brorparten av mitt medpublikum under fire år gamle og har svært begrensede språklige ferdigheter. Mange av dem mestrer ikke oppgaver som det å gå på toalettet alene, men nå skal vi altså sitte side om side i drøye tyve minutter. I stillhet. Støynivået før forestillingsstart tatt i betraktning er det ikke gitt at det er dét som blir utfallet.

I begge tilfellene sitter barna på puter langs scenekanten, noe som gir begrepet lavterskel en svært bokstavelig betydning. Forestillingene har gjerne glidende overganger både i begynnelsen og slutt, og i forkant informeres både barn og voksne om hvilke regler som gjelder. Som at barna er velkomne inn i scenerommet – men først etter at forestillingen er over.

Slapstick eller virkelighetsskildring Begge småbarnsforestillingene preges av tydelighet i flere ledd. Scenografi, kostymer og lys er som regel holdt i primærfarger – og både ansiktsuttrykk og kroppens bevegelsesspråk har tydelig mimikk. "Readymade baby" har en abstrakt og nesten drømmeaktig eller stream of consciousness-preget dramaturgi, mens "Å, Marja Fly Fly" baserer seg på relasjonen mellom et barn og ei marihøne.

Førstnevnte forestilling ser ut til å appellere til aldersgruppens humor i større grad enn sistnevnte. Jeg skal ikke påstå at jeg tror jeg om mine yngre medtilskuere ser det samme som jeg, for det tror jeg virkelig ikke. Barna ser ut til å ha en sterk gjenkjennelsesfaktor i deler av bevegelsesmønsteret, som for meg blir overdreven slapstick. Min slapstick er med andre ord deres virkelighetsskildring. Men selv om jeg ikke alltid forstår humoren, lar jeg meg underholde av det faktum at de små finner noe uhyre morsomt. Jeg har altså større tillit til deres humor enn jeg har til et voksent publikum.

Pedagogisk Også Hege Haagenruds forestilling "Superglad" har en estetikk som bærer preg av sterke farger, selv om den beveger seg noe utenfor primærfargerepertoaret som gjerne kjennetegner småbarns(scene)kunsten. Forestillingen retter seg derimot mot barn i fra fem år og oppover. Forestillingen starter med en introduksjon av fortellerstemmen, Edith. Hun snakker til oss mens rommet ligger i stummende mørke, med et pedagogisk språk. Edith er tilsynelatende også et barn, og på scenen befinner det seg ei jente: Det bortskjemte barnet. La oss for enkelhets skyld likevel kalle henne Jenta her i denne teksten. Problemet til Jenta er at hun aldri blir fornøyd. Derfor får hun dukken Superglad – som sammen med Edith har fått i oppdrag å endre holdningen til Jenta.

Koreografien er streng og tydelig, og begge utøverne har en sterk tilstedeværelse. Der Superglad er euforisk både i ansiktsuttrykk og bevegelse, viser Jenta tydelig misnøye med samme midler, slik fungerer de som kontraster mot hverandre.

Lydsporene gir assosiasjoner til billige barne-tv-produksjoner, med en dubbet stemme over handlingen. Superglad er et møte mellom den glatte populærkulturen og de mørkere, underliggende kreftene. Løsningen og meningen med det hele kommer da også avslutningsvis utenfra. En mannsstemme som irettesetter Edith og forteller henne at man ikke kan påtvinge noen lykke. Dermed får forestillingen flere lag av såkalte objektive stemmer, eller iscenesettere.

Ett scenerom – tre ulike forestillinger Alle forestillingene spilles på samme scenen, nemlig studioscenen. På to av tre forestillinger plasserer man publikum tett inntil selve spillplassen, mens Superglad benytter seg av en mer tradisjonell bruk av scene-sal-løsning. Småbarnsforestillinger er som regel nokså enkle i innhold, rent narrativt. Dette gjør at man lettere kan fristille seg som publikum, og selv velge hvor man vil rette oppmerksomheten.

Men la meg returnere til mitt startpunkt for denne teksten: Skiller en forestilling for barn seg kvalitativt fra en for voksne – benytter vi et annet sett med kvalitetsbarometre? Og i hvor stor grad skal jeg ta hensyn til mitt medpublikum?

På én måte tvinges jeg nesten til å gjøre det, på en annen måte enn på voksenforestillinger, all den tid barn er mer tydelig tilstede uten de sosiale hensyn og restriksjoner som voksenpublikummet preges av. Kjedsomheten som bryter ut i et voksent publikum er ofte mer subtilt uttrykt enn blant barnepublikummet. Høye stemmer, urolige kropper og om ikke det funker: grining. Og det smitter. At vi leser forestillingssituasjonene forskjellig handler ikke bare om at vi har ulike preferanser, men at vi ser verden grunnleggende forskjellig.

Når jeg opplever å bli utålmodig i møte med "Å, Marja Fly Fly", handler det nok delvis om at bildene ikke interesserer meg så mye. Jeg opplever at de er repititive og at jeg raskt ser meg mett på dem, men jeg hadde også en følelse av at dette muligens gjaldt deler av mitt yngre medpublikum.

Småbarnsforestillinger handler gjerne om samspillet mellom utøvere, og forestillingen som helhet, og dets publikum. Grunnen til at jeg opplever "Readymade Baby" som mer vellykket enn "Å, Marja Fly Fly", er kanskje også at kommunikasjonen mellom scene og sal flyter veldig lett her. Det skaper en intens tilstedeværelse, og kanskje er det også derfor jeg ikke kjeder meg, men opplever forestillingen som meningsfull også for meg. Slik er det nærmest barna som er forestillingen – og uten dem er forestillingen innholdsløs.

Her må jeg også ta høyde for at de enkelte forestillingene kan skille seg radikalt fra hverandre, nettopp i sin avhengighet av sitt publikum. Men i mitt barneforestillingsløp på Dansens Hus denne vinteren var det helt klart "Readymade Baby" som lyktes best i å skape denne tette kommunikasjonen.

Ytringsfrihet og paragraf 100 i grunnloven er rammen rundt Dramatikerforbundets 75-årsmarkering. I den forbindelse er det opprettet flere skribentstipend. Denne teksten er finansiert av et slikt.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no