oberzan_foto_manu_bloemen Foto: Manu Bloemen

Om å late som

Zachary Oberzan skaper et mystisk spill mellom virkelighetsnivåer som på den ene siden er interessant og forvirrende på en produktiv måte, men på den andre siden er vanskelig å følge, skriver Elena Perez om forestillingen som åpnet sesongen på Black Box teater i Oslo og Avantgarden i Trondheim.

Zachary Oberzan er en amerikansk scenekunstner, filmskaper og singer-songwriter. Som multimediakunster blander han kunstformer i sine verk. Forestillingene er ofte enmannsshow hvor han gjør alt: han spiller alle karakterene, regisserer, filmer, redigerer. Oberzan er amerikansk, men arbeider stort sett i Europa. Han har vært i Norge flere ganger, både med scenekunstkollektivet Nature Theater of Oklahoma og med soloarbeider.

Forestillingen The Great Pretender, som ble spilt på Black Box teater og Teater Avantgarden i januar, er en hybrid mellom teater og film. Forestillingen åpner med en dokumentarfilm vist på et filmlerret, som om vi var på kino. Filmen forteller om Aaron Aranowich, en person som later som han er den kjente kunstneren Zachary Oberzan, scenekunstneren som står bak forestillingen vi ser. Ved å bruke sin falske identitet som Oberzan, lurer Aranowich deSingel-teateret i Antwerpen til å samarbeide om et kunstprosjekt. Etter hvert som prøvene starter, skjønner imidlertid de ansatte ved teateret at Mr. Oberzan ikke er den han gir seg ut for å være. Aaron Aranowich er ingen kjent kunster, men en vanlig mann, et null. Her bygger Oberzan på filmen Close Up (1994) av den persiske filmskaperen Abbas Kiarostami, der en vanlig mann, Hossain Sabzian, lurer penger fra en familie under påskudd av å lage en film med dem. Oberzan refererer åpent til The Great Pretender som en re-enactment av Close up.

Den sene Elvis
Plutselig stopper filmen, og Zachary Oberzan entrer scenen som syngende Elvis-imitator. Han spiller imidlertid ikke den glitrende kjendisen – den sjarmerende og magnetiske Presley – men den dekadente Elvis fra de siste showene i Las Vegas. Elvis var da preget av rusavhengighet og besatt av konspirasjonsteorier.

Disse to parallelle fortellingene om rettssaken mot Aaron Aranowich og om Elvis er starten på en forestilling som veksler mellom lange filmsekvenser og teaterscener der Oberzan spiller. De to historiene blir koblet sammen i det Elvisfiguren, etter å ha framført en trist låt, forteller oss at han vil løse saken på de Singel og avsløre motivene bak svindelen. Dette fører Elvisfiguren fra Las Vegas til Teaterhuset Avantgarden, og nå er det Zachary Oberzan som – utenfor karakter – snakker direkte til oss. Slik kobles Elvisfiguren til Aaron Aranowich, og igjen til den virkelige Zachary Oberzan. Det virker som om sistnevnte bruker disse karakterene til å fortelle oss om en personlig kamp. Mot slutten av forestillingen får vi vite at de tre har samme mellomnavn: Elvis Aaron Presley, Zachary Aaron Oberzan og Hossain Aaron Sabzian.

The Great Pretender. Zachary Oberzan Avantgarden 2016.
The Great Pretender. Zachary Oberzan Avantgarden 2016.

Oberzan skaper et mystisk spill mellom virkelighetsnivåer som på den ene siden er interessant og forvirrende på en produktiv måte, men på den andre siden er vanskelig å følge med på. Selv om historiene er raffinert koblet sammen på tvers av medier, kan disse sammenkoblingene også virke overveldende. Noen ganger i forestillingen føles spørsmålene om hvem som er hvem, forvirrende. Universet lukkes og refererer til seg selv, og man kan slite med å komme inn i det.

Blandingen av kunst og liv
The Great Pretender er en komplisert forestilling som fungerer på mange ulike nivå. Gjennom å sidestille tre historier løfter Oberzan frem noen av paradoksene og spørsmålene som dukker opp når man blander kunst og liv: hva er autentisk og hva er fremstilt? Hva er ekte og hva er fiksjon? I hvilken grad, og hvordan, kan det ”å late som” være både en positiv drivkraft og noe som hindrer folk fra å leve gode liv?

Oberzan spiller sine karakterer godt, både foran kamera og på scenen. Figurene hans er nedslåtte og sårbare individer som bare så vidt klarer å holde det gående. Filmens Aranowich er en velartikulert sosiopat som også forfører oss i publikum med sine refleksjoner under rettsaken. Den dekadente Elvis i Las Vegas klarer ikke skjule sine følelser og besettelser – de kommer til overflaten i form av overdrevne gester og upassende bevegelser. Og Oberzan, forfatteren bak det hele, trer med jevne mellomrom ut av karakter og forteller oss ærlig og ydmykt om sine egne kamper og problemer. Som publikum det er fascinerende å se hvordan Oberzan har gjort grundige studier av karakterene (Elvis fra Las Vegas og Hossain Sabzian fra Close Up) og kopiert deres minste bevegelser, samtidig som han blander inn trekk fra sin egen personlighet. Det hele er en overskuddspreget feiring av re-enactments som strategi, og det er glede å se på.

Teater og film
Å blande film og teater er blitt et av kjennetegnene på Oberzans arbeid. Han har lenge inkorporert video i sine teaterstykker. I stykket Your Brother, Remember? (2010) sidestilte han  for eksempel selvlagde hjemmevideoer som parodierte scener fra Hollywoodfilmer med filmen Kickboxer (1989), og en dokumentar om Jean Claude van Damme. Dette filmatiske materialet ble så knyttet sammen av Oberzans koreograferte opptredener på scenen. Han har skapt en form for intermedial dramaturgi der han sidestiller medier og kombinerer dem med sceniske spill på en måte som viser hvordan film og teater kan brukes som minnemaskiner, til å vise fram fortid. Dette er forøvrig en metode han også brukte i produksjonen Tell Me Love Is Real (2013) og som han nå viderefører med The Great Pretender.

Oberzan er en av flere teaterinnovatører som anvender andre kunstformer og nye medieteknologier til å utfordre teaterets konvensjoner. Andre eksempler er den amerikanske gruppen The Builders Association, tyske Gob Squad og belgiske Fabrice Murgia. Alle produserer arbeider som tar i bruk en eller annen form for intermedial dramaturgi – eller Mediaturgy (media + dramaturgi) som den amerikanske regissøren Marianne Weems kaller denne type arbeider. Samtidig innebærer slike mediaturgier at komposisjonen ikke nødvendigvis følger klassiske dramatiske prinsipper, men like gjerne forskjellige medielogikker. På denne måten utfordrer slike arbeider grensene for hva teater er og kan være.

I The Great Pretender gjør Oberzan det uklart hva det er som erstatter hva, og synliggjør hvor vanskelig det kan være å skille originaler fra kopier. Han inviterer oss til et lukket univers som kan være for metateatralt for noen, mens for andre kan forvirringen virke produktivt. På samme måte som jeg fortsatt er usikker på i hvor stor grad disse karakterene er fiktive, er jeg heller ikke sikker på om The Great Pretender er en forestilling som later som om den er en film, eller en film som later som om den er en forestilling. Og er ikke dette tross alt, hva The Great Pretender prøver å oppnå?

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER