Foto: Vegard Kleven. Scenografi og lyskonsept: Jakob Oredsson.

Om å elske teater

Verk Produksjoners Opening Night er en kjærlighetserklæring til teatret.

Det er lenge siden jeg har satt meg ned i en teatersal på det første ledige setet og ikke latt det være et sete i mellom meg og den neste publikummeren. Det er så lenge siden at jeg føler at jeg må unnskylde meg. «Vi skal sitte ved siden av hverandre i dag», sier jeg halvveis forlegent når jeg finner plassen i salen. Før dørene til Store scene på Black Box teater ble åpnet ble det også gjort klart at man nå kunne handle drikkevarer i baren, det er ikke lenger bare bordservering. Tittelen på Verk Produksjoners nye forestilling Opening Night, blir dermed flertydig. Det kjennes som åpningskveld på mange vis, og forestillingen fungerer dermed nesten som symbol på teatrets mulighet til endelig å fylle salene. Opening Night skulle også ha hatt premiere i februar, men den ble da bare vist for et fåtall spesielt inviterte.

Midt på scenen ligger det en hvit, kvadratisk matte, omgitt av lyskastere. Når forestillingen begynner, er alt annet enn matten mørklagt, men siden får vi se et stort proscenium laget av sort teaterfløyel nærmere bakveggen. Utover dette er scenen bar og veggene uten inndekning. Det tekniske utstyret langs veggene er derfor synlig, og fungerer som en understrekning av hva som skal til for å lage teater. Det får meg til å tenke på Meyerhold og reteatraliseringsbølgen på begynnelsen av 1900-tallet. Da ble rampelysene fjernet, prosceniet skulle vekk og teatrets virkemidler skulle tydeliggjøres for å finne tilbake til grunnelementene. For Meyerhold handlet dette, i hvert fall i begynnelsen, om commedia dell’arte og typeteater fra renessansen. Men det får meg også til å tenke på Grotowskis fattige teater der teatret skulle strippes for alle sine effekter for at man skulle stå igjen med bare teatrets essens. Derfor er det også veldig passende at forestillingens eneste skuespiller, Håkon Mathias Vassvik, innleder med en monolog om commedia dell’arte uten at det finnes masker eller overdrevne gester i nærheten.

Skuespilleryrket
Vassvik er kledd i en vinrød trikot, og han forteller om en gang han gikk på teaterskole og om en lærer som underviste i commedia dell’arte fordi disse teknikkene ville få dem til å forstå alt om teater. Forestillingen er bygget opp av forskjellige tekster om det å være skuespiller. Vi får servert ulike anekdoter fra skuespilleryrket. De handler blant annet om å stå bak scenen og vente på at publikum slipper inn og så studere ansiktsuttrykkene deres mens de finner plassene sine, og det er artige historier fra prøveprosesser og utdanningsløp. Vassvik spiller alle disse monologene på samme måte med et litt nedtonet spill, men med nok innlevelse til at jeg tror på dem. Innsideperspektivet der skuespilleryrkets mange sider blir formidlet både oppriktig og humoristisk innenfor en formmessig ramme som kommenterer teatrets virkemidler gjør at jeg leser forestillingen som en kjærlighetserklæring til teatret.

Vassvik spiller med et lekent overskudd og god kontroll. Det er nesten så man kan merke at han også kjenner på at han for første gang på lenge har en full sal foran seg. I en nydelig liten monolog, der han forteller fra perspektivet til en skuespiller som skal spille ut en scene fra filmen Titanic foran en skeptisk regissør, blir sekvensen så absurd at publikum ikke slutter å le. Vassvik forsøker lett kokett å hysje på publikum med håndbevegelser samtidig som han aldri mister kontrollen. Jeg kjenner på følelsen av å sitte i et publikumskollektiv, og salens kontakt med Vassvik er enda et eksempel på hva teater virkelig kan være når kommunikasjonen mellom utøver og publikum fungerer som den skal.

I en av forestillingens monologer hører vi en skuespiller som aldri egentlig har likt teater, «det er noe posert over det». Sannheten i denne setningen, den rare praksisen i at voksne mennesker sitter og ser på andre voksne mennesker late som om de er noen andre enn de er, eller kanskje enda verre, spiller en eller annen variant av seg selv, har alltid noe nesten patetisk over seg. Det er oppstilt og selvrettferdig. Teatret har en tendens til å insistere på sine egne virkemidlers fortreffelighet som nettopp kan gi en følelse av at noe er posert.

Samtidig er det jo nettopp i dette, i denne kunstigheten og selvrettferdigheten og de kontraktene teatret inngår med publikum om å late som ingenting og være med på leken, at teatret blir en kunstart det går an å like. Verk produksjoner avdekker i denne forestillingen alle teatrets virkemidler og kombinerer avdekkingen med en massiv bruk av dem. Det gjør teatret tydelig i sin kunstighet, men fordi de overgir seg til kunstigheten og lekent viser den frem, ser vi også hva fascinasjonen ligger i.

Rikt fattig teater
Jakob Oredssons minimalistiske scenografi legger seg nært det fattige teatret, men tør å utfordre det og styrke det ved å skape elementer som tilfører nok kunstighet til at vi ser at det de holder på med, er en lek. Jeg synes dette blir spesielt fint når det teppekledde prosceniet og den utildekte murveggen bak blir synlig. Når prosceniet blir plassert så nært bakveggen, og ikke på forscenen der proscenier som regel er, blir det også et symbol på teatraliteten. Det er allikevel så nedtonet og enkelt at scenerommet tåler symbolets tydelighet. At både skuespiller Vassvik og scenograf Oredsson holder uttrykket på et minimum gjør at den utilslørte kjærligheten får et eget rom å spille på.

Det er en fare for at forestillingen preker til menigheten. Teatrene har åpnet igjen, og i publikum sitter de som har savnet det mest. Så skriver sånne som jeg, som allerede har overgitt seg til teatret, undrende kritikker om hvordan Verk lykkes med å uttrykke styrken i teatrets essens og hva det er med kunstarten som gjør den mulig å elske. Vi kan skrive at teatret er nødvendig, at det er godt og at fraværet av det viser hvor viktig det er med åpning og tiltro. Men selv om det innimellom føles internt og selvrefererende, velger jeg å tro på kjærlighetens kraft og på det allmenne og menneskelige i den performative situasjonen. Jeg velger å tro at teater er for de mange og ikke for de få, og at teatrets essensielle virkemidler kan fascinere alle. Men det er meg, da.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER