I løpet av 70 og 80-talet utvikla Noreg seg til å bli eit av dei rikaste i verda. Vi fann olje. No er “djevelens ekskrement” tema for ei rad framsyningar på norske scener.
Olja flommar over norske scener
Publisert
17. november 2010
Sist endret
26. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/olja-flommar-over-norske-scener/
I løpet av 70 og 80-talet utvikla Noreg seg til å bli eit av dei rikaste i verda. Vi fann olje. No er “djevelens ekskrement” tema for ei rad framsyningar på norske scener.
Først ut er Bell Check med Janne Langaas sitt kompani Barske Glæder, på Det Norske Teatret, med premiere fredag 19. november.
Bell Check er i fylgje Barske Glæder eit visuelt dokumentarteater om pionérane i det norske oljeeventyret. (Bell-check: Sikkerhetsprosedyrane dykkarane gjennomgår før dei iverksett eit dykk.) På 60-talet var Noreg eit lite, karrig land i utkanten av Europa. I løpet av 70- og 80-talet utvikla landet seg til å bli eit av dei rikaste i verda. Vi fann olje. Det norske oljeeventyret handlar om Kontinentalsokkelen, delelinja og Jens Evensen, Phillips og Statoil. Pionérdykkarane var tøffe gutar med høge lønningar. Vi kjenner glansbiletet. Men kven har høyrt stemmane til dei gutane som gjorde grovarbeidet nede på havbotten? Bell-check er multiteater. Ei visuell framsyning sett saman av lyd, lys, bilde og video. Ein inntrykkscollage som bombarderer sanser, kjensler og intellekt. Framsyninga skal berøre og engasjere, skape dialog og konfrontasjon, setje aktuelle problemstillingar på dagsorden. I spenninga mellom dei tørre fakta og dykkarane sine eigne sterke opplevingar vil forestillinga sette den norske staten på tiltalebenken. Er lagnaden til dykkarane einestående, eller seier dette noko om det samfunnet vi alle er ein del av? spør dei.
Unntak og regel
24. november har Fabula Rasa premiere på Bertolt Brechts Unntak og regel på Black Box Teater i Oslo.
“Olje er ikke sort gull, det er djevelens ekskrement”, sa Juan Pablo Perez Alfonzo. Unntak og Regel er et moralsk lærestykke fra forrige finanskrise. En oljesvart satire om profittkappløpets iboende umenneskelighet, skriv Fabula Rasa. Aktualisert gjennom katastrofen i Mexicogulfen, kampen om boring i Lofoten/Vesterålen, nordsjødykkernes hjerneskader, Statoils problematiske involvering i oljesand, korrupsjon, diktaturer, krigssoner, etc, etc…
Er det på tide å justere oppfatningen av oljelandet Norge som det store UNNTAKET? spør dei.
Gruppa nyttar anledninga til å arrangere opne samtalar med utvalde ekspertgjestar som Gudmund Skjeldal, Helge Ryggvik, Henning O. Haug, Nigel Krishna Iyer m.fl.
Oil for art
«Et av de problemene vi har i dag, er at selv om vi har det materielt sett ganske bra, så har vi jo åpenbart problemer med å fylle tilværelsen med innhold. Altså, vi har masse å leve av, men vi har ikke så mye å leve for», sa statsminister Jens Stoltenberg under valkampen i 2005.
Dette vil musikar og performanceartist Amund Sjølie Sveen gjera noko med, etter mønster av FNs Food for oil-program som skal gjere det mulig for Irak å bytta olje mot mat. – Noreg har masse olje og masse mat, men treng noko som gir livet meining. Vi treng Oil for Art-programmet, meiner Sveen som lanserer programmet frå scenen 1. desember under årets Show Box-festival med framsyninga The .
Enron
På nyåret kjem stykket om den amerikanske energigiganten Enron opp på tre ulike scener i to ulike versjonar. Først ute er Teatret Vårt i Molde som har gjeve Tore i oppdrag å regissera. Stykket er skrive i 2008 av engelske Lucy Prebble og basert på den sagnomsuste finansskandalen frå 2001. Etter Molde går turen til Rogaland Teater i Stavanger. Tore Vagn Lid har ein blogg om prosjektet gåande.
Berre nokre få dagar etter Molde, 14. januar, kjem Det Norske Teatret på banen med sin versjon. Om oppsetninga skriv teatret:
Enron er eitt av dei mest spennande og interessante stykka som er skrive om finanskrisa. Enron-skandalen, som involverte energigiganten frå Texas og revisjonsfirmaet Arthur Andersen, blei avdekt seint i 2001. Etter ei rad avsløringar som rapporterte om uvanlege rekneskapsprosedyrar på grensa til bedrageri, gjekk Enron konkurs, og firmaet er blitt ståande som sjølve symbolet på falskheit og kynisme. Enron selde ikkje berre gass, men dreiv òg handel med energi på børsen, skapte fiktive milliardgevinstar gjennom forfalskingar av rekneskapen og hadde forgreiningar langt inne i korridorane i Det Kvite Huset da Bush senior og seinare Bush junior regjerte.
Verdas største konkurs
Enron omtala seg sjølv som ”The World`s greatest company” og enda i det som den gongen var verdas største konkurs, ein konkurs som markerte starten på den verdsomspennande finanskrisa.
Lucy Prebbles stykke byggjer på grundig gransking av det som verkeleg skjedde og kan karakteriserast som eit både humoristisk og beksvart surrealistisk doku-historiedrama om finanskrisa av shakespearsk karakter. Dei verkelege hovudpersonane dukkar opp som hovudrollefigurar i stykket:
Enron hjerne og sjefsmanager, den store skurken, Jeffrey Skilling, som i Prebbles versjon kan minne om ein Macbeth i aksjespekulantverda; firmasjefen Kenneth Lay, som lukkar augo for verkelegheita og lar seg blende av milliardgevinstane; Andy Fastow, den vanvittige finanssjongløren. Elles er stykket fullt av advokatar som forkynner ein suspekt moral, aksje og børsspekulantar i svarte dresser og musehovud med dollarteiknet lysande ut av augo. Prebble er klart påverka av Brechts episk-kritiske teater; det kyniske dobbeltandletet i kapitalismen kjem tydeleg fram i komiske, surrealistiske scener. Stykket klarer noko tilnærma umogleg, nemleg å avsløre og forklare dei uoversiktlege mekanismane og drivkreftene som ligg under og førte til ein av største finansskandalane i vår tid.
Den siste olje
Akkurat no jobbar sannsynlegvis Pia Maria Roll med prosjektet Den siste olje som ho har fått kulturrådsstønad til. I Den siste olje undersøker Roll norsk oljehistorie og sjølforståing i eit globalt og klassemessig perspektiv. Vi kan nok rekne med å sjå meir til dette prosjektet i 2011.
