ØKOLOGISK BRØD OG NYSIRKUS

Ikke for det – omreisende sirkus som har fremvisning av dyr som en stor del av sitt repertoar eksisterer fortsatt, og jeg ser til stadighet fargesterke plakater på lyktestolper rundt om i Oslo som reklamerer for dem. Men heldigvis er sirkus så mye, mye mer. Og de siste somrene har Cirkus Xanti slått opp Sirkuslandsbyen sin rundt om i Norge – med endestopp i Torshovparken i Oslo. I slutten av august var det Sandvika som var arena for Sirkuslandsbyen, og til og med søndag 9.september holder den lille landsbyen leir i Torshovparken.

Hva er nysirkus? Cirkus Xanti omtaler Sirkuslandsbyen som en nysirkusfestival, og på programmet står det både egenproduksjoner og gjestespill fra inn- og utland. Først som sist – la oss ta en liten opprydding i begrepsbruken. Man kan grovt skille mellom ’tradisjonelt sirkus’, ’nysirkus’ og ’samtidssirkus’. Førstnevnte er det jeg innledningsvis beskrev: tradisjonelt sirkus, i rundt telt og gjerne både med dyr og menneskenummer.

Nysirkus og samtidssirkus refererer begge til sirkus som kunstform, på linje med dans, teater, billedkunst etc. Siden nysirkus utviklet seg fra slutten av 1960-tallet, er det strengt tatt ikke lenger ’nytt’ – derav begrepet ’samtidssirkus’. Men siden sirkuskunst ikke er like etablert i Norge som i flere av de andre europeiske landene kan vi i dette tilfellet gjøre som Cirkus Xanti og omtale det som nysirkus.

I dagens nysirkus finner man sjeldent eller aldri dyr, derimot er det utøverens fysiske ferdigheter som står i sentrum. Og i likhet med andre performative kunstsjangre så må sirkuskunsten forholde seg til tid og rom – og svært ofte er dette også et tydelig element i forestillingene.

Arketypiske følelser Tomi Purovaara, leder av Circo Center for New Circus i Helsinki og forfatter/redaktør av den nylig utgitte boka An introduction to contemporary circus, skriver at noe av det som forener alle sirkusformer er den tette kontakten med publikum. Han forklarer dette blant annet med de klare, arketypiske følelsene som sirkuset vekker i tilskueren: glede, frykt og beundring. Her lener Purovaara seg på teoretikeren Johan Huizinga når han sammenlikner disse følelsene med dem barn opplever i lek.

Og selv om samtidssirkuset ikke retter seg mot barne- og familiepublikummet på samme måte som det tradisjonelle sirkuset, så ser sirkusforestillingene ut til å tale til publikum på tvers av aldersgrupper. I tillegg må Sirkuslandsbyen kunne sies å være et svært familievennlig sted. De fire teltene som var slått opp i Sandvika er i Torshovparken redusert til tre, av plassbegrensning vil jeg anta. Ett stort telt til forestillinger, et mindre cafételt og ett lite telt til mer intime forestillinger. Caféen er åpen stort sett hele dagen og serverer økologisk mat (både pølser og brus og popcorn, men også grillet mais, suppe, salat, svele og et anstendig utvalg øl), samt har en liten biblioteksavdeling for den som ønsker å lese seg opp på sirkus mellom forestillingene.

At sirkus gjerne er emosjonsbasert er muligens én forklaring på den store appellen blant barn og unge, men en annen kan også være det ferdighetsorienterte. Barn som selv er i utvikling og under konstant læring har muligens en enda større forståelse for hvor krevende ferdighetene til sirkusartistene er. Da jeg besøkte Sirkuslandsbyen forrige lørdag, overhørte jeg en gutt kommentere underveis i en forestilling at utøveren ”kanskje har trent masse” – og da utøveren like etter utførte en krevende øvelse høyt oppe i tauet konstaterte den samme stemmen: ”kult!”.

Under parolen Sirkus Nysgjerrig tilbyr også Sirkuslandsbyen en introduksjon i ulike sirkussjangre som sjonglering, tallerkenspinning, stram line etc. Og det er muligens også denne muligheten til å teste egne ferdigheter som gjør at beundringen for utøvernes ferdigheter blir så stor.

Verdens minste sirkustelt Cirkus Xanti har to egne produksjoner på festivalprogrammet – i tillegg til en rekke gjestespill fra inn- og utland. Én av egenproduksjonene er forestillingen Bastard, som passer for alle aldre og som spilles i Sirkuslandsbyens minste telt. Et miniatyrtelt som rommer overraskende mange flere publikummere enn utseende skulle tilsi.

Landsbyryktene skal ha det til at hele 87 personer (voksne og barn) fikk plass der under en av fjorårets forestilling, og begrenser man kapasiteten til bare barn skal det kunne rommet hundre individer. Fullt så mange var vi nok verken under lørdagens Bastard, eller under forestillingen jeg så uka før i forbindelse med et seminar i landsbyen i Sandvika. Forestillingen omhandler Karoline som i henhold til forestillingsprogrammet gjemmer sine barndomsminner i ”verdens minste sirkustelt. Her henger tauet hun elsker å klatre i mens hun lurer på om hender og føtter har sin egen hukommelse eller om det er hodet som bestemmer?”

Den første versjonen jeg så av forestillingen var med allerede nevnte Karoline (Aamås) som utøver, mens det i Osloversjonen er Hege Eriksdatter Østefjells som har overtatt rollen. Publikummet var også svært forskjellig de to dagene – fra ett bestående av nesten utelukkende voksne publikummere i Sandvika – til overvekt av barn i Oslo. Og både utøver og publikummere setter sitt preg på forestillingen. Forestillingen er opprinnelig laget i samarbeid mellom Sverre Waage og utøver Karoline Aamås – slik at Aamås har en nærhet til materialet som ikke Østefjell har. I tillegg overvar jeg i Oslo Østefjells debut med Bastard, med et noe krevende publikum. En av publikummerne var multihandicappet, og hadde et svært høyt lydnivå på sin respons til forestilling. Vedkommende så ut til å sette stor pris på forestillingen, men lydnivået gjorde at forestillingen innledningsvis hadde et delt fokus mellom publikum og manesje. Østefjell innhentet konsentrasjonen og fokuset imponerende raskt, og resten av forestillingen forløp uten store forskjeller fra Aamås-utgaven.

Forestillingsmaraton Denne lørdagen så jeg fem forestillinger hvorav alle forestillingene hadde barn i publikum – og tre av dem rettet seg mer eksplisitt mot yngre målgrupper. Bastard passer for ’alle aldre’ og varer bare 25 minutter. Den består av én utøver, som utfører taukunster – samtidig som hun siterer en tekst som omhandler kroppsbevissthet og undring over sammenhenger mellom fysiske og mentale øvelser. Bruken av tekst er ikke så utbredt i de sirkusforestillingene jeg har sett, men det er muligens også symptomatisk at teksten som benyttes har et poetisk og nesten abstrakt preg. Man er ikke avhengig av å kunne forstå teksten for å ha utbytte av forestillingen. Det er ikke nødvendigvis en stor informasjonstetthet i forestillingene, men til gjengjeld setter de i sving et stort sanseapparat hos tilskueren.

I likhet med andre performative kunstsjangre finner man gjerne elementer av tilstøtende kunstsjangre som musikk, dans og teater i nysirkusforestillingene. Forestillingen Members of our limbs av finske Kallo Collective er en forestilling om ”tre håpløse og uberegnelige klovner som prøver å leve et normalt liv.” Dette er helt klart en nysirkusforestilling, men samtidig drar den veksel på mime, koreografi og teater. Klovnene mimer til sangen I will survive, uten at jeg finner en helt åpenbar link mellom sangens innhold og forestillingen som helhet. Men det er muligens ikke verken meningen eller nødvendig. Selv om man kan finne antydning til et narrativ i handlingsutviklingen, så ser det ut til å være hver enkelt scene eller situasjons indre logikk som regjerer.

Publikumsinvolvering Kallo Collective har en tydelig kommunikasjon med publikum, uten at den fører til eksplisitt publikumsinvolvering. Når de avslutningsvis kaster blomster til publikum, så er det en falsk rundhåndet gest: meningen er nemlig at vi skal kaste blomstene i retur på klovnene under applausen. Utøveren Emiliano Sanches Alessi fra det spanske kompaniet Cie ES benyttet seg av en lignende strategi i soloforestillingen Emir. I forestillingen veksler Alessi mellom klovning og objektmanipulasjon – men han bedriver også publikumsmanipulasjon. Denne måten å iscenesette sin egen suksess på gjennom nærmest å tvinge publikum til å gi ros, fører paradoksalt nok til at dette ønsket går i oppfyllelse.

Siden klovnen hele tiden latterliggjør seg selv er det lett å være raus som publikummer. Alessi er blant annet iført en ankellang sort kjole, noe som ser ut til å være mer et dramaturgisk element enn en lek med kjønn. Måten han tøyser og flørter med publikum på gjør at vi også fungerer som en veldig tydelig del av forestillingen. Vi spilles med og mot forestillingen på noe vis. Med gester irettesettes også publikummere som er urolige eller støyende, og det kommer en nesten konstant rekke med frydefulle hvin fra den første publikumsrekken.

Lekent Akkurat som Purovaara, gjennom å lene seg på Huizinga, trekker paralleller mellom følelsene som sirkusets og barns lek vekker, så ser jeg også et element av lek generelt i nysirkuset. Ikke bare gjennom et lekent uttrykk, som man kanskje spesielt ser i den uformelle og tydelige dialogen med publikum. Men også gjennom lek med sjangre. Alessi leker i Emir med sjongleringssjangeren gjennom å koble den til klovneriet. Lek og utforsking av rom, sjangre, elementer og situasjoner har gått igjen i nesten samtlige av de forestillingene jeg har sett i Sirkuslandsbyen – både i Sandvika og Oslo. Finske Ilmatilas forestillinger Footnotes og HuHu skilte seg fra hverandre i uttrykk og estetikk, men var begge preget av en utforskning av rom og en lek med rommet. Begge er soloforestillinger som anvender luftakrobatikk, men i HuHu har utøver Ilo Jäntti samarbeidet med arkitekten Tuula Jeker.

Resultatet er en forestilling hvor Jäntti utfører akrobatikk med rom, musikk, elementer og animasjon som partnere – som om det hele var en rekke med duetter. Særlig gjelder dette i spillet med animasjonen som projiseres både på en vegg og andre elementer i scenerommet – men også på Jäntti selv. Også forestillingen Circo Herencia av norske Frida Odden og argentiske Niky Laucha bærer preg av lek.

Barnas verden I Circo Herencia møter vi et søskenpar som nettopp har mistet faren sin. Forestillingen ligger med sitt klare narrativ på sett og vis tettere opp til teatret enn mange av de andre forestillingene, men også her er handlingen sentrert rundt sjonglering og balansekunst. I tillegg har Circo Herencia en tydeligere tematikk enn de andre festivalforestillingene, med den eksplisitte sorgbearbeidelsen samt søskenrivaliseringen og –kjærligheten. Denne forestillingen turnerer også i Den kulturelle skolesekken, og i likhet med Bastard tar den utgangspunkt i barns egen verden.

Men forestillingene som ikke retter seg mot et barnepublikum ser ut til å ha like stor appell blant det yngre publikummet. Og ofte også vice verca. I løpet av en hel dag i Sirkuslandsbyen, fra tolv om formiddagen til ni på kvelden, ser det ut til å være en glidende aldersbalanse i publikum. Men den er mindre enn man kanskje skulle forvente, og latteren så ut til å sitte like løst og hjertelig hos de voksne som hos barna.

Domptøren Lørdagen ble avsluttet med en forestilling av spansk-danske Karl Stets: Cuerdo. Stets har bakgrunn fra det svenske nysirkuskompaniet Cirkus Cirkör, og hans forestilling hadde et mer melankolsk preg enn de foregående. I programmet beskrives han både som en ”naiv klovn” og fakir, domptør og linedanser. En ’domptør’ er i henhold til Det store danske leksikon en dyretemmer – men i dette tilfellet er det tau Stets temmer. Ved å benytte et tau i stedet for en ekte slange tar Stets avstand fra det tradisjonelle sirkuset, men samtidig overlater han det til tilskuerne selv å forestille seg slangen.

Aldersfri latter Den ene faktoren som kjennetegner alle sirkusforestillingene jeg har sett så langt, er latteren. Den er ikke nødvendigvis rungende eller konstant, men det er alltid latter. Humrende på Members of our limbs, og klokkeklar barnelatter på Bastard. På Emir var latteren (også denne gangen fra barn) nesten ekstatisk, mens det på Cuerdo var en mer dempet latter.

Et av kapitlene i An introduction to Contemporary Circus er også dedikert til latteren. Sirkuset har tradisjonelt rettet seg mot de store folkemassene, og har vært et sted hvor folk kunne glemme sine sosiale problemer og de bleke fremtidsutsiktene for en stakket stund. At de akrobatiske øvelsene gjennomføres med risiko for liv og lemmer, er muligens også en grunn til at latteren etterpå sitter så løst. Etter sekunder hvor man holder pusten i spenning, forløses det hele med applaus og latter i lettelse og beundring over at utøvernes kunster. Sirkuslandsbyen presenterer et stort spekter av nysirkusforestillinger – fra lavmælt sirkuspoesi til mer bratuende klovneri – og for alle aldersgrupper. Nysirkuset ser heldigvis ut til å ha kommet for å bli. På sikt håper jeg landsbyvirksomheten kan utvides, både i Oslo og utenfor.