Foto: David Zadig. Scenografi: Ida Müller

Og nå: Fotball!

Fotballspelet: Vinge og Müller goes folkelig på Teaterfestivalen i Fjaler.

Søndag kveld, etter Teaterfestivalen i Fjaler, da jeg vel anbrakt på toget fra Gardermoen inn til Oslo sjekket liveoppdateringene, hadde Vålerenga (et fotballag med opprinnelse i bydelen av samme navn, hvor jeg også bor) allerede scoret tre mål mot bergenslaget Brann. Det økte til fem før første omgang var over. I sentrum av det hele var den lille, lekne ballmagikeren, den nitten år gamle østkantgutten Osame Sahraoui.

Den som ikke er opptatt av den slags kommer aldri helt ut til å forstå hvorfor dette betyr så mye for noen av oss. Hun/han/hen kommer heller ikke til å forstå hvorfor vi som er hekta frivillig utsetter oss for den lidelsen det stort sett er å være fotballsupporter. Dette satte Sandefjordsupporter Dag Solstad rørende ord på under Radio Fjalers fotballsending under Teaterfestivalen: «Hele min barndom handlet om kampen mot nedrykksspøkelset». Skribenten på supporternettsiden VPN sier det sånn, etter Vålerengas spektakulære 5-1 seier over Brann: «For første gang på det vi kan huske har vi ereksjon uten bruk av Viagra».

Savnet fellesskap
Jeg ble ikke hekta på ordentlig før jeg tok med min da fire år gamle sønn til sin første trening på Vålerengas treningsanlegg på Valle. Folka, stemningen og engasjementet fanget meg inn momentant: Følelsen av et dypt savnet fellesskap, som fortsatte å virke i årene etterpå da jeg uke etter uke, sammen med en gjeng dedikerte foreldre, fulgte barnet på trening, kamper og cuper. Det hele under ledelse av et under av en trener ved navn Saeed Khan, som klarte å få alle til å føle seg inkludert, hvor gode eller dårlige de enn måtte være. Vi opererte som frivillige under hjemmekampene på Bislett stadion. Barna paraderte inn på banen før kamp foran den legendariske supporterforeningen Klanen, som hyllet dem høylytt. Vi solgte vafler, pølser og kaffe og ryddet opp etterpå. Klanen hadde ryddet opp i egne rekker, kastet ut rasistene og utgjorde selve startpunktet for det som utviklet seg til et altomfattende antirasistisk engasjement i norsk fotball: «Vi gir rasismen rødt kort».

A-laget, selve den sportslige motoren i klubben, tok heisen opp og ned mellom øverste og nestøverste divisjon. Høsten handlet vekselvis om kampen mot nedrykksspøkelset og håpet om å rykke opp igjen. Men det var ikke så farlig den gangen. Vi hadde nok med våre små håpefulle. Det var ikke før gutten falt av lasset som trettenåring og fokuset forflyttet seg naturlig over mot A-laget, at jeg for alvor fikk kontakt med lidelsen. Vissheten om at det aldri blir bra nok. Hvordan klarte Kjell Roar Kaasa å bomme på den sjansen? Hvor blir det av stoltheten til disse bortskjemte, høytlønte gutta ute på banen? Respekten for klubbens ærerike historie, for bohemene fra Oslo øst, Bruno og Hengern, som gikk på jobb om dagen og trening om kvelden, som dribla motstanderen ut i pølsebua og ba han ta med en med lompe og sennep i samma slengen?

Foto: David Zadig. Scenografi og kostymer: Ida Müller

Sagnomsust kamp
Er alt det i ferd med å forsvinne i fotballens pengemaskin, i spillernes frisyrer, som de hele tida retter på, også under kamp? Er det i ferd med å dø alt sammen? Det var på flere måter det som sto i fokus under samtalen i Fjaler i kjølvannet av Vegard Vinge og Ida Müllers spektakulære utendørsforestilling, Fotballspelet, i gata i sentrum av Dale foran gamle Solheim fargehandel.

Her ble den sagnomsuste landskampen på Ullevål stadion 9. september 1981, da Norge slo selveste England 2-1, gjenskapt. Kampen som for alvor etablerte radiokommentator Bjørge Lillelien i den kollektive, nasjonale bevisstheten. Han vi hørte på radio mens vi så kampen på TV med avskrudd lyd. Selv satt jeg og bandkompisene mine i en turnébuss på vei inn til Oslo. Vi måtte til slutt svinge inn i en busslomme i ytterkanten av Groruddalen og stoppe for å høre kampen ferdig. Der satt vi fjetra og hørte Lillelien utgyte en ordstrøm som siden er blitt innlemmet i UNESCOs Memory of the World-register: «(…) Vi har slått England! England, kjempers fødeland – Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Antony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg midt under valgkampen (…) som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: – Your boys took a hell of a beating…»

Bilde fra fotballsamtalen. Henning Bergsvåg og Dag Solstad. Foto: David Zadig

Zombiehær
Fargehandelen var for anledningen omgjort til fotballkatedral, hvor fasaden var gjennomillustrert med Ida Müllers fotballkort-tegninger av heltene fra store deler av fotballhistorien, slik de også framsto i gigaforestillingen Nationaltheater Reinickendorf i Berlin sommeren 2017. Inni var butikken transformert til galleri, med tegninger i fleng, og «levende» og «snakkende» Dag Solstad og Bjørge Lillelien-figurer. Barna fra den lokale kulturskolen, sminket og maskert på klassisk Vinge og Müller-vis, hvite i ansiktet og svarte rundt øynene, toget taktfast inn på «stadion» i gata foran butikken og tok oppstilling foran publikum som en liten zombiehær. Publikum ble, av sirkusdirektør Vegard Vinge, bedt om å reise seg for en annen zombiehær, Dale musikkorps, som marsjerte inn og spilte, ikke bare Ja vi elsker, men også Internasjonalen og den gamle sosialistiske kampsangen Seieren følger våre faner. Undertegnede og Bergens Tidende-anmelder Grethe Melby, begge med dype røtter i den tradisjonen, måtte felle en tåre avslørte vi for hverandre etterpå.

Ordstyrer under samtalen dagen etter, poeten Henning H Bergsvåg, supporter av det laget som ble knust søndag kveld, var preget av det innebygde dødsbudskapet og syntes det på mange måter var en skummel forestilling. «Kampen» var et stilisert mareritt, hvor «ballen», festet i en stang ført av «dommeren», ble sparket og nikket av spillerne til tegneserieaktige dunk! og thump!-lyder over anlegget. Vi som har sett Vinge og Müllers forestillinger Vildanden, John Gabriel Borkman og Nationaltheater Reinickendorf var bedre herdet og syntes vel det hele var et smått uskyldig, ganske sjarmerende evenement. Vinge og Müller goes folkelig, med barn og korps og halve bygda på plass, og med en Vegard Vinge som framsto som seg selv, helt uten maske og forvrengt stemme. Ifølge pålitelige kilder var Nettavisen-journalist og tidligere rådgiver for Sylvi Listhaug, Espen Teigen, hjertelig og begeistret til stede. Han er en gammel alliert av Sløseriombudsmannen og står bak forargete oppslag om Kulturrådets støtte til Vegard Vinge som «spruter maling ut av rumpa». Men her var det lite å la seg forarge over. Hvor ble det av bæsj, tiss og maling? Hvor ble det av elitismen her ute mellom fjord og fjell? Når Teigen endelig har beveget seg bort fra ekkokammeret og aktivt oppsøkt en Vinge og Müller-forestilling er det dette han får servert! Har han, Frp og Sløseriombudsmannen tatt feil hele tiden? Ikke mye å skrive hjem om med andre ord. Et søk på Nettavisen tirsdag kveld forteller at siste oppslag om Fjaler er fra 2017 og dreier seg om vanskjøtsel av okser.

Foto: David Zadig. Scenografi og kostymer: Ida Müller

Elektromontøren Tore Antonsen
Dag Solstad, som jeg sto rett bak, kunne straks peke ut hvem som var hvem av de små zombiene, noe sånt: – Han der er Svein Grøndalen og det der er Arne Larsen Økland og han må være Tore Antonsen. Sistnevnte sto sentralt i Vegard Vinges kommentarer underveis; elektromontøren som var på jobb i Lillestrøm på dagtid og tok tog og trikk til Ullevål stadion for å spille kamp mot England. Sånne finnes ikke lenger.

Så ja, er fotballen slik vi elsker den, i kraft av profesjonalisering, strigling og pengesirkus, død? Og er dermed mye av mystikken borte? Bekymrer det oss? spurte Henning Bergsvåg under samtalen dagen etter. Vegard Vinge selv svarte ikke på spørsmålet. Dag Solstad svarte at det godt kunne hende at det ville bekymret ham, om han hadde tenkt på det. Men ettersom han ikke tenkte på det bekymret det ham ikke! Tidligere Fjalerordfører og mangeårig linjemann Arve Helle framsto på mange måter som et levende dementi på dødsbudskapet. Han hadde ikke fått med seg forestillingen fordi han kvelden før hadde vært fullt opptatt med å skramle sammen et lag som skulle spille kamp neste dag!

Transcendens
Og kanskje det er det som skal til for å gi Brann-supporter Henning Bergsvåg håpet tilbake: Når han om noen år beveger seg ned til grunnfjellet og begynner å følge sin datter på trening. Rart med det: Når vi får barn er det plutselig de som blir heltene.

«Transcendens er vel noe man hele tiden søker, enten det er i colaflasken eller korsfestelsen», sa Vegard Vinge i et intervju med Morgenbladet i 2009. Så hvori ligger transcendensen denne gangen? Det må være i det faktum at Vegard Vinge og Ida Müller, gjennom samarbeidet med Teaterfestivalen i Fjaler, har tatt steget langt inn i en fjord, ned til, bort til, opp til folket, inngått helt nye allianser, og på en ny måte realisert det dypt demokratiske potensialet som alltid har vært til stede i arbeidet deres.

Kameratslig hilsen Chris Erichsen (lykkelig over endelig å få anledning til å skrive om fotball på scenekunst.no)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER