Bygg. foto: agropub.no

Og… ACTION!

INNLEGG: Under Documenta i Kassel hadde billedkunstnere og forskere felles konferanse om øko-krisen. – Scenekunsten i Norge har ennå nok med å kikke inn i sin egen ræv. Jeg er bekymret, skriver scenekunstner Nina Ossavy.

Jeg er bekymret. Jeg pisser i buksa av bekymring.

Jeg ser på listen over forestillinger i scenekunstverden og det er så nedslående at det er vanskelig å finne ord.  Hvor er strømmen av forestillinger som forholder seg til den økologiske katastrofen vi står overfor? Jeg ser ingen. Ingen!  Vi er handlingslammet. Vi fortrenger så effektivt at det er patologisk. Scenekunsten er i krise. Skylappene er store som tinntallerkener. Som paraboler fra 80-tallet.

Jeg ser forfatterne engasjerer seg. Billedkunstnere engasjerer seg. På kunstbiennalen Documenta i Kassel i Tyskland i høst var det et helt hus viet til frø og øko-krise og de hadde en egen to dagers konferanse om frø med forskere og billedkunstnere sammen.  Scenekunsten i Norge har ennå nok med å kikke inn i sin egen ræv. Vi har så vidt begynt å tørre å ”være politiske”. Vi kan forholde oss til flyktninger, til Statoil, vold mot kvinner, religion, tortur, rasisme. Og ja, det er alle viktige saker. Men den virkelige store katastrofen, den lukker vi øynene for. En fortrenging så sterk at det er som om øko-krisen ikke finnes. Scenekunsten skal gjerne handle om mellommenneskelige forhold, eksistensielle kriser, kjærlighet, familien, helst blottet for sammenheng til samfunnet rundt.

Mennesket er en øy. En øy hvor havet stiger rundt.  

Isen på Antarktis smelter fortere enn antatt. Det blir varmere på jorda. Froskene skifter kjønn. Fuglene faller fra himmelen. Biene fortsetter å dø i millionvis. Norge fortsetter å la det være lovlig å selge giftstoffer som dreper dem. Mattilsynet er som lakeier for kjemigigantene som selv besørger forskningen på sprøytemidler. Statoil skal spise seg fete på fracking. Og støtter lobbyister i USA som sår tvil om at klimaendringer er menneskeskapte. Det er frøkrig i verden. I Mexico sultestreiker bønder for å hindre at Monsanto får etablere områder med genmanipulert mais større en Norges samlede jordbruksareal. Sultestreiker! Ikke hørt om det du heller? Ingenting i norske aviser. Dette selskapet kontrollerer nå 95% av frøene i verden. Ingenting heller i pressen om at statens pensjonsfond har økt investeringene i Monsanto.

Staten, det er oss. Det er deg. Det er meg.

Heller ingenting i media om indiske bønder som tar livet sitt med sprøytemidler fordi GMO bomullen ikke gir gode avlinger. Maten vi spiser er full av gift. Først fra jordbruket, vårt kjemiske landbruk, så fra tilsetningsstoffer, så fra emballasjen rundt. Miljøgiftene flommer over verden. I mobiler, i klær, i datamaskinen jeg skriver på. Det er 50 år siden Rachel Carson skrev Silent Spring. Ola Borten Moe! Ha, ha, ha! Skru oljekrana på fullt. La det sprute olje over verden. La det brennes opp og skape helvete. Vi flyr. Mer og mer og mer og mer. Fordi vi fortjener det. Vi trenger jo litt varme, litt hvile, litt input. En snartur til London for å se en teaterforestilling. Til Berlin for å se en annen. Turnere verden rundt. Utslippene fra flytrafikken er ikke engang med i klimaregnskapet. Heller ikke de enorme utslippene fra krigføring. Finnes de ikke da? Klimakvoter? Er det fortsatt noen som tror på klimakvoter, etter Borgens dokumentar? Grønn vekst? Noe morsommere? Hvem er jordas advokat?

Forskere er bekymret, veldig bekymret, for klimaendringer, miljøgifter, forurensing, mindre biodiversitet, surt hav, uttarming av jord, utpining av mineraler. Lekkasje fra en kommende rapport fra FNs klimapanel sier at de frykter, ikke 2, ikke 4 ikke 6 grader, men en opptil 9 grader global oppvarming innen 2300.

Men vi? Teaterfolk? Dansere?  Vi er mest bekymret for om forestillingen vår blir anmeldt.

Scenekunsten er full av oppegående, flinke, smarte, dyktige, kloke, kreative, løsningsorienterte, engasjerte mennesker. Tenk om bare noen av disse sjelene kunne forholde seg, i det minste kunstnerisk, til krisen vi er midt inne i.  Vi er i øko-krise. Det er ikke hvis, det er ikke om, det er nå.

Men handling er krisens mulighet. Action! Det burde være scenekunstnernes spesialitet. Vi klipper ikke håret, eller slutter å spille Hair, Ibsen, og postdramatiske nakenforestillinger, før skuta er snudd. Vi lager en femårs scenekunstplan hvor vi samler alle krefter, for å gjennom kunsten være med på å snu Norges lurvete klima/miljø-politikk. Endringene som trengs kommer ikke til å komme fra oljekåte politikere. Og hvis du absolutt må dramatisere en bestselgende bok i år, la det være Mengele Zoo. Vi trenger en vekkelsesluft over landet. Flere svovelkunstnere.

Oppvåkning. Nå. Ansvar. Spørsmål. Kritikk. Undring. Refleksjon. Håp. Hallo jorda. Bli sint. Jeg er klar. Hvem vil være med å lage Concerned Artists Norway (CAN)?

Agent Orange (Nina Ossavy)

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER