Foto fra “Radha is looking good” av Chandni Mistry (UK) and Tal Jakubowiczova (ISR), gjestespill fra Hide & Seek Theatre på Theatre Café Festival Oslo i 2014 Fotograf: Ida Oppen

Nyttårstanker: Frihet i det frie feltet

INNLEGG: Er det og bør det være forskjell på dramatikken som iscenesettes av det frie scenekunstfeltet og på teaterinstitusjonene? Les Øystein Ulsberg Bragers innlegg.

Jeg ønsker frihet i det frie feltet
Når Tore Vagn Lid setter opp noe på Black Box, og når Tore Vagn Lid setter opp noe på Nationaltheatret, så er det den samme estetikken, det samme kunstsynet, den samme mannen. Institusjonene spiser seg inn på det frie feltets enemarker og redefinerer seg i vårt bilde. I denne virkeligheten kan ikke Kulturrådet innsnevre det frie feltet med en konservativ definisjon av hva som er nyskapende.

Ettersom institusjonene naturlig nok ikke forholder seg til Kulturrådets snevre definisjon av deres ansvarsområde, og ikke kun posisjonerer seg som tekstfortolkere og forkjempere for det dramatiske, det klassiske eller det regi-drevne, men i stedet stjeler fra det frie feltet og konkurrerer mot oss med våre egne kunstnere, og framhever devising og det gruppeskapte, og omfavner det avant gardistiske, så må det frie feltet som motsvar få lov til å konkurrere med institusjonene på det som har vært deres enemerker. Vi må få lov til konkurrere innen tekstfortolkning og regiteater, vi må få lov til å sette opp tekster som allerede er skrevet før prøvene starter, vi må få lov til å undersøke de små og subtile nyansene. Det må ikke alltid kreves av oss at vi skal sprenge grenser, vi må få lov til å kile dem. Det må ikke kreves av oss at vi skal snu alt på hodet, vi må få lov til velge selv hvilken retning vi skal se i, framover, bakover, utover, innover. Vi må få lov til å vise at vi også har rett til å eie og definere hva en god tekst er for noe. Vi må få lov til å framelske det nydramatiske, det re-moderne. Vi må få lov til å utvikle skuespillerkunsten ikke bare performancekunsten. Vi må få lov til å fortelle historier, ikke bare fragmentere og plukke fra hverandre.

Som regissør i det frie feltet har jeg behov for å utvikle mitt kunstnerskap i dialog og debatt med institusjonene, ikke innenfor en pre-definert ramme som først forteller meg at jeg må være nyskapende, og deretter forteller meg hva det betyr for noe. Jeg vil sette opp stykker med roller og dialog. Og jeg mener ikke at alt i det frie feltet må ha roller og dialog. Men jeg mener at noe kan ha det. Fordi noe på institusjonene ikke har det. Og jeg mener at institusjonene ikke skal få ha enerett på enkelte estetiske former. De skal ikke ha monopol på dramatisk skrivekunst. Hvis insititusjonene har friheten til å kunne jobbe med tekstflater og kaleidoskopiske collager (f.eks. Styrtet engel), så må det frie feltet få lov til å faktisk være fritt. Vi i det frie feltet er ikke bare utolkbare hippiekunstnere. Vi sitter også på kompetanse innen den klassiske, den moderne og den situasjons- og fiksjons-baserte dramatikken.

Kulturrådets fokus på nyskapning må utvides til også å inneholde nytolkning og tolkning. Fokuset på det radikale og aggressive må utvides til å inneholde det subtile, det forsiktige, det opphøyende.

Det frie feltet må få lov til å omfavne den internasjonale dramatikken, ikke tvinges til å produsere ny tekst hvis en egnet tekst allerede finnes.

Internasjonal dramatikk
Endringen som er nødvendig går ikke bare på definisjonen av hva som er nyskapende. Det handler også om den internasjonale dramatikken.

Hvorfor skal institusjonene ha enerett på å få bestemme hvilke dramatikere det norske publikumet skal få oppleve? Hvorfor skal de få bestemme hva som hører til i den kontemporære kanonen? Hvilke historier som er relevante? Hvilke stemmer som fortjener oppmerksomhet? Hvem som har noe å si til det norske folk?

Også her trenger institusjonene konkurranse. Også her må det frie feltet få anledning til å gå institusjonene i møte og si: Nei. Det er ikke bare den semi-komersielle giganten Yasmina Reza som er verdt å sette opp. Publikum må også få se de andre, små, rare, spesielle, fantastiske dramatikerne som finnes der ute.

Det frie feltet har andre kontakter, andre nettverk og andre prioriteringer. Dette påvirker stykkevalg. Dette vil gi et mangfold som er gunstig, levende, utfordrende, mangfoldig – og nyskapende. Det frie feltet må få nyskape teksttilfanget.

Kulturrådets kriterier bør derfor endres til å inkludere “tekster og verk ikke satt opp i Norge før”. En norgespremiere bør per definisjon være like positivt for bredden i norsk teater som det en urpremiere på et devised verk er.

Uten denne bredden står norsk teater  og det frie feltet i fare for å bli insulær, provinsiell, seg selv nok. Norsk scenetekstproduksjon må eksistere i samspill med den samtidige verdensdramatikken. Og den må derfor ikke begrenses av institusjonenes prioriteringer, smak og publikumsjag, som påvirker deres stykkevalg.

Opprinnelig publisert på Øystein Ulsberg Bragers blogg: http://oystein.ulsberg.no/blogg/

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Yrjan Svarva :

    Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen av det Ulsberg Brager beskriver som «Kulturrådets snevre definisjon av deres ansvarsområde».

    Kulturrådet forvalter noen av de mest sentrale tilskuddsordningene for det frie scenekunstfeltet og gir i noen tilfeller også tilskudd til samarbeidsprosjekter mellom frie scenekunstnere og institusjoner.
    Vi gir hvert år tilskudd til flere hundre ulike scenekunstprosjekter og blant disse finnes det et stort mangfold av kunstneriske praksiser, herunder også scenekunstnere som jobber med tekstbasert teater på ulike måter. Scenekunsten er i kontinuerlig utvikling og uttrykksbredden er stor. Ulsberg Brager mener at «Kulturrådets kriterier bør endres til å inkludere tekster og verk ikke satt opp i Norge før». Slik retningslinjene er utformet i dag, er det ingen ting som tilsier at slike prosjekter ikke kan omfattes av ordningene. De tre utvalgene på scenekunstområdet er sammensatt av høyt kvalifiserte medlemmer med et bredt spekter av kunstneriske og kulturelle erfaringer. De orienterer seg ulikt i forhold til estetiske utviklingstrekk og kunstneriske praksiser når det gjelder scenekunstproduksjon. Når utvalgene gjør sine prioriteringer og fatter vedtak om bevilgning legger de først og fremst vekt på faglig innhold, profesjonalitet og kvalitet, uavhengig av sjanger.

    Yrjan Svarva, seksjonsleder og Jørgen Knudsen, scenekunstkonsulent i Kulturrådet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER