Barack Obama møter aktørene i Hamilton etter at han så den sammen med døtrene 18. juli 2015 i New York City. Foto: Pete Souza/The White House

Nyskapende og briljant Hamilton

Hamilton er den største musikalsuksessen på flere tiår. Men hvorfor ble en hiphop-musikal om USAs første finansminister så enormt vellykket?

I en trang flyplassbokhandel, en sommerdag i 2008, lette Lin-Manuel Miranda etter en bok å lese i ferien. Til slutt valgte han en biografi om Alexander Hamilton. Bortsett fra at det er Hamilton som er avbildet på alle amerikanske 10-dollarsedler, visste Miranda knapt noe om ham. Og dette lille øyeblikket i en flyplassbokhandel var starten på det som etter hvert skulle bli den største musikalsuksessen i USA på flere tiår.

Det er blitt skrevet mye om hva som så skjedde: Miranda omgjorde Hamiltons livshistorie til en musikal, og da den til slutt hadde premiere i 2015 var kritikerne fra seg av begeistring. Hamilton vant bortimot alt av priser, Miranda ble genierklært og kalt den viktigste fornyeren av musikaltradisjonen på flere tiår. Michelle Obama har kalt Hamilton «det beste kunststykke» hun noensinne har sett, uansett sjanger, og hennes ektemann har sagt «at Hamilton er fantastisk er trolig det eneste som jeg og Dick Cheney er helt enige om».

Men hvorfor er stykket blitt så enormt vellykket? Fire år etter premieren spilles det ikke bare hver kveld i New York, men nå også i London, Chicago, San Fransciso og snart også Sydney? Hamilton er fremdeles utsolgt i lang tid framover på Broadway. Av og til er det likevel mulig å få kjøpt billetter noen dager i forveien, noe jeg gjorde i forrige uke.

Enorme opp- og nedturer
Livet til Alexander Hamilton var ekstraordinært begivenhetsrikt. Født i fattigdom på øya Nevis i Karibien, immigrerte foreldreløse Hamilton som 15-åring til USA. Hamilton ble så i rask rekkefølge en krigshelt under frigjøringskrigen, en ledende tenker i utformingen av USAs grunnlov, en enormt produktiv skribent, grunnleggeren av både den amerikanske kystvakten og avisen New York Post, USAs første finansminister (som hadde store offentlige krangler med de andre grunnlovsfedrene) og hovedpersonen i USAs første politiske sex-skandale. Til slutt ble han skutt og drept av den sittende visepresidenten.

Hamiltons liv kan lett synges om i romantiske, heltedyrkende, og feststemte sanger, så vel som i sanger om drømmer som nås, drømmer som knuses og stor sorg, som da hans 19årige sønn ble drept i en duell etter at sønnen skulle forsvare sin fars ære.

Hiphop-musikal
Som i andre suksessrike musikaler, er en av hovedårsakene selvfølgelig musikken, og det blir ofte sagt at Hamilton er den første hiphop-musikalen. Men musikalen Holler If Ya Hear Me, om livet til Tupac Shakur, ble spilt noen uker på Broadway allerede i 2013 (en forestilling som for øvrig vanskelig kan kalles noe annet enn en flopp). Musikken til Hamilton er derimot blitt populær og albumet hvor de originale Broadwayskuespillerne synger toppet i flere uker hiphop-hitlistene i USA.

I motsetning til de fleste andre musikaler, er det nesten ikke noe dialog i Hamilton uten musikk. Fra forestillingen begynner til den slutter spilles det musikk nesten kontinuerlig. Det meste er hiphop (og de som kan sin hiphop-historie kan få med seg referanser til Grandmaster Flash og Notorious B.I.G. i sangene), men det er også en god del pop, soul, RnB, og mer klassiske musikal-ballader.

«Immigrants, we get the job done!»
Noe av kjernen i hvorfor Hamilton er blitt så enormt populær, er trolig at forestillingen handler om temaer som amerikanere elsker å romantisere over: grunnlovsfedrene og immigranter som jobber seg oppover.

For Hamilton kan sees som en forsvarstale for hva immigranter alltid har tilført USA av energi, arbeidskraft og nye ideer. Da Hamilton fra Karibien og hans franske venn Lafayette rapper «Immigrants, we get the job done!» ble det møtt med spontan jubel fra New York- publikumet.

Hamilton er også en historietime. Man må strengt tatt ikke kunne noen ting om amerikansk historie for å få mye ut av Hamilton, men hvis man kan noe, vil man skjønne flere nyanser og lag av forestillingen. Flere av hovedkarakterene er ledende personer i USAs historie: George Washington (USAs første president, Hamiltons mentor og beskytter), John Adams (USAs andre president, som Hamilton syntes var middelmådig og lat), og Thomas Jefferson (USAs tredje president, som Hamilton lenge ikke kunne fordra, men som han gradvis fikk mer respekt for). Hamilton går også tidvis inn i innviklede politiske spørsmål – som i en rap-battle av en regjeringskonferanse hvor Hamilton og Jefferson krangler om USA bør støtte Frankrike i deres krig mot Storbritannia. Sjelden, om noen gang, har historien om USAs grunnlovsfedre blitt fortalt på en mer levende måte på en teaterscene.

Triple threat på Broadway
Det sies at for å lykkes på Broadway må man være en triple threat, som betyr å kunne synge, danse, og spille skuespill. Og det kan selvfølgelig alle minoritetsskuespillerne i denne oppsetningen til gangs. For et grep som har fått mye oppmerksomhet er at det er utelukkende er svarte og latino skuespillere i Hamilton. Det høres kanskje ut som et billig grep for å selge historien om grunnlovsfedrene til nye generasjoner og grupper i samfunnet, men det kan også sees som et grep hvor dagens minoriteter gjør historien om hvordan USA ble skapt, til sin egen historie. Og når de så forteller historien om USA, så gjør de det med sitt eget språk fra idag, hiphop.

Kostymene, rekvisittene, kulissene og alt annet enn det som kommer ut av skuespillernes munn er derimot fra 1770-tallet. Noe av det imponerende med forestillingen er at summen av dette gjør at det ikke virker påtatt i det hele tatt, men heller helt naturlig, at USAs grunnlovsfedre rapper om sine kamper og intriger, sorger og gleder.

Byttet skuespillere
Lin-Manuel Miranda spiller ikke lenger Hamilton selv. Fire år etter premieren er alle de originale skuespillerne byttet ut. Kvelden jeg så forestillingen ble hovedrollen spilt av Austin Scott, som på mange måter var imponerende, men som manglet noe av Mirandas karisma. En som derimot hadde karisma i overflod var Kyle Scatliffe, som spilte både Lafayette og Thomas Jefferson med stor sjarm og naturlig autoritet. Mandy Gonzalez og Denée Benton var også strålende i rollene som Schuyler-søstrene (Hamilton giftet seg med den ene søsteren, og hadde et påfallende nært forhold med den andre søsteren).

Et elegant dramaturgisk grep er at den som har en slags fortellerrolle er mannen som til slutt dreper Hamilton, visepresident Aaron Burr (et grep som Miranda har sagt at han tok fra musikalen Jesus Christ Superstar, hvor Judas spiller en lignende rolle). Selv om Burr på mange måter er musikalens anti-helt, får vi også mye sympati med Burr, og hans blanding av beundring og sjalusi ovenfor Hamilton så vel som hans egen erkjennelse av egne mangler og feil. Burr spilles godt av Daniel Breaker, men han imponerer ikke like mye som den første som spilte denne rollen på Broadway, Leslie Odom Jr.

En siste grunn til Hamiltons store suksess er selvfølgelig at Hamilton selv er en svært fascinerende figur, og trolig en av de mest interessante skikkelsene i amerikansk historie – åpenbart briljant og svært intelligent, men tidvis også egenrådig og selvdestruktiv. Han kom fra absolutt ingenting, og jobbet seg helt til topps i det amerikanske samfunnet. Hans egne karakterbrister var med på å felle ham. Og Hamilton både elsket høyt og svek dypt sine nærmeste.

How does a bastard,
orphan,
son of a whore
and a Scotsman,
dropped in
the middle of a forgotten
spot in
the Caribbean by providence,
impoverished,
in squalor,
grow up to be a hero and a scholar? 

Slik begynner den aller første sangen i musikalen. Dette spørsmålet bruker Hamilton nesten tre timer på å besvare på en sjelden nyskapende måte. Jeg har aldri tidligere opplevd at publikum så fort har hoppet opp fra sine seter for å gi stående applaus som da denne forestillingen var ferdig.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER