NyNorsk i gåseøyne

Anmeldelse

Av Sidsel Pape Foto: Erik Berg

Trippelverket “NyNorsk” av Carte Blanche hadde Oslopremiere på Dansens Hus torsdag 11. februar. Fire nordiske, norgesbaserte koreografer står for tre forestillinger, Kristin Hjort Inao & Yoshifumi Inao, Christopher Arouni og Heine Røsdal Avdal. Carte Blanche presenterer helaftenen som en ”treenighet av provoserende ideer, spreke bevegelser og fremragende, presis og kraftfull dans!”. Dansen er absolutt sprek, presis og kraftfull. Når det gjelder treenigheten er det en betegnelse på et fellesskap av tre aspekter ved en gud, f.eks. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Hvilke forestillinger som kan representere hvem av disse og hva som forener dem, er spørsmålet.

Sideleie

Avdals Horisontale plan er kveldens sprekeste høydepunkt. Forestillingens tittel er også bokstavelig beskrivelsen av en plassering i rom som er gjennomgående for helaftenen. Avdals dansere improviserer rundt en struktur der det å forholde seg horisontalt utgjør endel av leken. Slik viser han fram den ”vanlige” vertikale kroppen og gir et friskt blikk på det oppreiste mennesket. Horisontalen er også tilstede i Borboleta
og Fallen Behind Me av henholdsvis Inao og Arouni. Særlig i Borboleta kommer danserne stadig tilbake til stabilt sideleie i bevegelsesspråket. I Fallen Behind Me som viser filmen Alligator, ”legger” til og med filmen seg på siden. Sånn vendes perspektivet en kvart gang slik at de liggende danserne ”reises opp” og ser ut til å stå. Dette er forestillingens mest interessante øyeblikk.

Fallen Behind Me snakker bokstavelig om å falle. Med unntak av lyssettingen til Torkel Skjærven, faller forestillingen tilbake for de to andre i treenigheten. Tre dansere starter på en røykfull scene med musikk som utvikler seg til å høres ut som lyden av et tog. Vi tror vi er på sporet, men utviklingen brytes og stadig nye scener skaper for lite sammenheng. Det kraftfulle lokomotivet av en danser, Guro Rimeslåtten, gjør en inderlig innsats, men får ikke Fallen Behind Me på skinner. Til slutt føres oppmerksomheten til filmen av et skispor som snor seg gjennom skog. Bildet kommer uheldig til å symbolisere det sporet som forestillingen ikke klarer å skape.

Veien mellom stående og liggende går ufattelig fort i Borboleta. Måten danserne virtuost svinger seg opp og deiser i gulvet, imponerer og holder publikum i ånde. De ni danserne faller pladask samtidig og kan til tider fremstå som én flyktig organisme. Borboleta er portugisisk for sommerfugl og kostymer, lyd og bevegelse underbygger dette bildet. Koreografene kunne spart seg en macho avslutning der mann seirende signaliserer erobring av kvinne. En danser som skiller seg ut med stor tydelighet er Nuria Guiu Sagarra, som opptrer både i Borboleta og Fallen Behind Me. Hun har under tiden i Carte Blanche utviklet seg som utøver og har nå oppnådd en scenepresens og en presisjon som gjør det meningsfullt å hvile blikket på henne.

Levende lek

Horisontale plan bruker befriende flytende overganger ved forestillingens begynnelse og slutt. Scenearbeidere teiper matter mens danserne kommer inn og konverserer publikum. Kanskje tegner de seg på tilskuernes ballkort? Horisontale plan avsluttes nemlig i en ”slow dance” der vanlige folk kommer inn på scenen og ”daddy” danser til dertil egnet musikk, kveldens siste klinelåt. Det er fristende å forene seg med de 16 tette parene som gynger i takt med lyskasterne. Horisontale plan er deilig upretensiøs og virkelig virkelig. Selv om det for en uinnvidd kan være vanskelig å se hva danserne driver med, så er det åpenbart at de er besatt. Det er en besettelse som smitter. Avdal bruker ikke bare hele scenen, han aktiverer rommet og publikum med. Det er tilfredstillende å se Carte Blanches nye og eldre dansere i en interaktiv konseptuell koreografi, et stykke dansekunst som har en kunstnerisk intensjon utover å oppvise kunsten å danse. Mer av det!

Horisontale plan sies å tematisere hierarkiske maktstrukturer. I treenigheten NyNorsk må denne forestillingen være patriarken, Faderen. Den flyktige sommerfuglkolonien Barboleta må da være Den hellige ånd, eller det kvinnelige aspektet. Slik blir Fallen Behind Me Sønnen, den korsfestede. Men hva er ”NyNorsk”?

Valget av tittelen på trippelverket er kuriøs og inviterer til spekulasjoner. Dessverre gjør programmet lite forsøk på å oppklare et tilfeldig sammentreff av tittel og tid: NyNorskDans – festival for ung koreografi, gikk av stabelen på samme scene for tre uker siden. Vel og merke er ”NyNorsk” satt i gåseøyne og ordet ”Dans” er utelatt. Likevel er ”NyNorsk” snublende nær NyNorskDans. Når ”NyNorsk” sitt program i tillegg røper at de viser en ”ny generasjon nordiske, norgesbaserte koreografer”, blir likheten enda mer påfallende. ”NyNorsk” kan tolkes som Carte Blanches forsøk på å forlenge Dansens Hus festival med et eget utvalg ung koreografi. ”Ung” må i tilfelle vise til alderen på verkene i ”NyNorsk”, for koreografene er ikke spesielt unge. Flere av dem har dessuten arbeidet som dansere i Carte Blanche i årevis. Når noen ”gåseøyner” noe, kan det være ironiserende ment. Norges nasjonale kompani for samtidsdans kan dog ikke være ute etter å gjøre narr av festivalen NyNorskDans. Carte Blanches oppkalling må bero på en inkurie.

Søkt sammenheng

At navnet ”NyNorsk” henspeiler på målformen er søkt, men sant, viser det seg i pressematerialet. Ivar Aasen ”skapte noe nytt ut av flere dialekter”, sier kunstnerisk leder Bruno Heynderickx. Han mener at dans er et universelt ”språk” og at kropper kommuniserer uansett hvor man er i verden. Derfor har han også latt seg inspirere til å lage en anatomisk plansje der bilder av kompaniets kropper er lagt oppå hverandre og utgjør én datamanipulert androgyn. Litt som Aasen gjorde det med norske dialekter, forklarer Heynderickx, som har konstruert en ny kropp på plakaten til ”NyNorsk”. Men hvordan danser konstruksjonen ”NyNorsk”? Hva er samtidsdans, hva og hvem er norsk?, spør Heynderickx. Carte Blanche skriver om koreografene: ”Heine er nordmann i Belgia, Christopher er svensk i Norge og Kristin er norsk og gift med japanske Yoshifumi. De får fram forskjellige lag av hva det er å være norsk”. Den universelle dansen ”NyNorsk” skal kommunisere hvor forskjellig det er å være norsk i dag, men det synes ikke.

Heynderickx kunstneriske visjoner kunne vært nyttig å ha med seg i opplevelsen av ”NyNorsk”, men han sier at han ikke vil legge føringer. Tilskueren skal få være fri til å tolke selv. Holdningen impliserer en forestilling om at publikum er uhildet, at de møter opp uten bakgrunn og fortid. Dessuten vil all undertekst, som f.eks. den anatomiske plansjen kommunisere noe, enten Heynderickx vil det eller ikke. Kanskje også derfor har Carte Blanche fått sterke reaksjoner på plakaten til ”NyNorsk” gjennom sin Norgesturné? Hvis Carte Blanche virkelig ikke vil gi skriftlige ledetråder, må de begynne å bruke blanke ark som program og plakater.