Musikkfabrikken. Oslo-Filharmonien 2017. Foto: Oslo-Filharmonien

Nye veier inn i orkesteret

– Oslo-Filharmoniens konsertprosjekt “Musikkfabrikken” for barn og unge lykkes langt på vei med å bevare musikkens magi, samtidig som orkesteret plukkes fra hverandre og vises fram fra innsiden, skriver Hilde Halvorsrød.

Musikkfabrikken er Oslo-Filharmoniens store satsing for barn denne sesongen, i samarbeid med blant andre pianist Sigurd Slåttebrekk, som også er en av skaperne av det populære universet rundt redningsskøyta Elias, og den anerkjente koreografen Cina Espejord. Resultatet er et intrikat samspill mellom fullt orkester, animasjonsfilm, diverse digitale lydeffekter, medvirkende barn i semi-improviserte sekvenser og to dansere.

Forestillingen har ikke noe narrativ, men er mer som et innblikk i “en dag på musikkfabrikken”, med tilhørende små og store tildragelser: En klarinettist kommer fram fra plassen sin og gestikulerer med en brukket klarinett, som straks sendes inn i fabrikken til reparasjon. En innpåsliten humle – i form av en summende lyd i surroundanlegget – er stadig på farten i salen og innimellom orkestermusikerne (mens de spiller Humlens flukt av Rimskij-Korsakov, selvsagt), og på lerretet ser vi at det hoper seg opp med strykeinstrumenter på samlebåndet når en av fabrikkens små animerte assistenter glemmer å følge med.

Gjennom det hele spiller orkesteret en mer eller mindre sammenhengende lydvev av utdrag fra kjente verk – blant andre av Saint-Saëns, Stravinskij, Dvořák, Tsjaikovskij, Ravel og Debussy – sømløst flettet sammen, tilpasset og iblant brutalt (men godt) klippet og limt til nye konstellasjoner av Helge Sunde og Aleksander Waaktaar.

Vellykkede fusjoner – og estetisk kollisjon
Med så mange uttrykksformer i spill er fallhøyden stor, men for det meste lykkes de ulike elementene i å berike og utfylle hverandre. Spesielt godt fungerer samspillet mellom musikken og animasjonsfilmene, som tydelig er laget for å passe til musikken og ikke omvendt. Ideen om å ha to levende figurer som bindeledd er svært god – de interagerer med musikerne i orkesteret, med dirigenten, med selve musikken og med publikum og dukker til og med opp i filmene, som de tilsynelatende kan gå ut og inn av via en dør på siden av scenen.

Imidlertid får jeg ikke helt tak i de to dansernes rollefigurer. I programmet står det at de er Clara og Herbert von Caravan, henholdsvis sjef og “forskningsleder” på fabrikken, men det forsto jeg på ingen måte av meg selv – kombinasjonen av kostymer i knallsterke komplementærfarger, skyhøye parykker og kraftig sminkede fjes, og deres teatrale gester og outrerte pantomime, gjorde at jeg snarere oppfattet dem som en slags utforskende klovner.

Koreografien deres er fin i seg selv og sikkert godt egnet til å kommunisere med de minste, og mimingen overbevisende nok, men det er likevel som om deres estetiske og fortellertekniske univers er på kollisjonskurs med resten. Selve “musikkfabrikken”, slik den framstår i animasjonsfilmen på det store lerretet, har en dusere, nærmest rustikk fargepalett, og gir inntrykk av å være av den gammeldagse sorten, full av manuelle spaker, mystiske knotter og mekaniske tannhjul. Musikkens flertydighet inviterer til undring over de uforklarlige snurrepiperiene på lerretet, og tilsammen skaper musikk og bilde et subtilt og underfundig uttrykk som står i kontrast til de dansende klovnefigurenes overtydelighet.

Musikkfabrikken. Oslo-Filharmonien 2017. Foto fra produksjonen.

I andre sekvenser kommer danserne mer til sin rett, spesielt der filmen som vises på lerretet er en ren lek med farger og former, som de tilsynelatende påvirker med sine bevegelser. Jeg synes disse to visuelle fortellermåtene inviterer til helt ulike veier inn i musikken. De er selvsagt ikke gjensidig utelukkende, men ender her opp med å slå hverandre litt i hodet. Kanskje hadde forestillingen som helhet vært tjent med å rendyrke ett av disse estetiske uttrykkene i større grad.

Musikk i sentrum og på sidelinjen
Musikken får en merkverdig todelt posisjon i denne fusjonen. På den ene siden spiller selve orkesteret en tydelig hovedrolle. De fyller det meste av scenen, helt fysisk, og spiller kontinuerlig. Det er ingen tvil om at dette først og fremst er en konsert, der musikken driver handlingen framover og fungerer som en kjerne de andre elementene må forholde seg til, og det gjøres plass til forholdsvis lange utdrag av de aktuelle verkene. På den andre siden ender musikken iblant opp som akkompagnement og rekvisitt, som når Herbert von Caravan får kloa i et touchscreen-kontrollpanel som kan styre hele orkesteret som om de var et innspilt lydspor, først ved hjelp av play, pause, loop og volumknapper, og senere med komponistportretter, som kan trykkes på for å få frem de respektive komponistenes mest kjente toner. Selv om disse partiene er flott arrangert og godt spilt, er de litt vel heseblesende og blir tilsammen noe langdryge – det hadde kanskje holdt med ett av dem.

Likevel ville jeg ikke vært selve vekslingen foruten, mellom musikk som insisterer på å være nok i seg selv, og musikk som lar seg plukke fra hverandre som en gammel radio, for nettopp her ligger forestillingens styrke. Jeg håper Filharmonien vil eksperimentere videre i samme sporet i sin formidling av musikk til barn.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER