Foto: Istvan Virag. Scenografi: Ibrahim Abdulkader, Helle Siljeholm. Lysdesign: Tobias Leira

Nye nabonettverk

Med Nodes: Avant Fini lukket kunstner Helle Siljeholm dørene til et teaterhus. Med Nodes: Naboskap vil hun påpeke tilstedeværelsen av et nytt et.

Publikum er sluset inn i et nokså dunkelt scenerom på Rosendal Teater. Vi kan se hverandre, men ikke så mye mer enn det. Akkurat idet praten begynner å gå på tomgang og rastløsheten melder seg, blir hele rommet bekmørkt. Når så mørket gradvis forsvinner, er vi blitt en del av scenekunstner Helle Siljeholms Nodes: Naboskap

Forestillingen er en slags oppfølger til Nodes: Avant Fini, det aller siste prosjektet som ble vist mens Rosendal Teater fremdeles het Teaterhuset Avant Garden og befant seg i trange kjellerlokaler i Trondheim sentrum. Den gang hadde Siljeholm og hennes kunstneriske crew satt seg fore å belyse hva teaterhuset hadde vært, kunne blitt og hva det kan bli. Arrangementet besto av flere større og mindre programposter hvor mange kunne oppsøkes hele dagen, tre dager til ende. Med sine nitti minutter skal Nodes: Naboskap vise seg å ha en langt strammere og mer tradisjonell form enn forløperen, men de tematiske ambisjonene gir gjenklang også her: Naboskap og nabolag, og hva dette kan være i fremtiden, skal under lupen. 

Scenografisk eleganse
Temaet er ikke tatt ut av luften, for etter et halvt år i ærverdige lokaler i den fremadstormende bydelen Østbyen, har nok teatret begynt å finne sin plass blant trendy restauranter, kunstvisningsrom, studentkollektiv, bensinstasjoner og bydelshus. Det er også et slags byrom som åpenbarer seg når lyset får slippe til og publikum kan bevege seg inn i Siljeholm og Ibrahim Abdulkader sin scenografi. Benker, griller, husfasader og en gatelykt er konkrete, for ikke å si funksjonelle, rekvisitter som sammen med noe som ligner mer på kunstinstallasjoner utgjør det estetiske uttrykket. Sistnevnte tar for eksempel form av en skulptur satt sammen av flere korte trepinner i lenke, slik at den forandrer form på påfallende poetisk vis når den heves og senkes ved hjelp av mekanismer i taket. Scenografien veksler fint mellom det jordnære og tilnærmelige på den ene siden, og det abstrakte og underfundige på den andre. Tobias Leiras lysdesign utpeker seg også: Måten det dypblå scenelyset spaltes på når det føres gjennom en spiralformet skulptur, eller når det brått skifter fluktlinje på grunn av ei speilflate, er sabla vakkert.

The people next door
Blant de forskjellige objektene på scenen er det plassert flere høyttalere hvor ulike stemmer forteller om sine tanker knyttet til det å være og det å virke på et sted. Det at publikum er nødt til å bevege seg rundt i alt dette skaper et samspill mellom oss og den verdenen som er bygget rundt oss. Som i det virkelige liv kan man ikke få med seg alt. Når jeg vandrer fra et punkt til et annet risikerer jeg å gå glipp av noe på det stedet jeg forlot, men belønningen kan også være stor rundt neste sving. De første stemmene jeg lytter til prater om reelle byutviklingssaker og Østbyen som tidligere arbeiderstrøk. Jeg bor selv i dette nabolaget, og kjenner igjen stemmen til den eksentriske restauranteieren nede i gata når vedkommende forteller om restaurantdriften sin.

Det gjenkjennbare og nære forandres til noe mer generelt når nye stemmer etter hvert tar til å fortelle om ensomme eldre som bor for seg selv, eller når stemmene blir til barnelek. Dette kunne ha vært skildringer fra hvilken som helst by. Ukjente barn som legger ut om sine fantasifulle innfall er sjarmerende nok i starten, men jeg må innrømme at det føles litt intetsigende når passasjene tværes ut. Da er det mer fascinerende med det gjenkjennbare, for eksempel en stemme som jeg frustrerende nok ikke får til å plassere nøyaktig, men som kunne ha tilhørt flere rause (men bestemte) trønderske menn jeg vet om. 

Jeg vil tro publikum sitter igjen med nokså ulike opplevelser avhengig av hvilke stemmer og referanser de fikk med seg og kunne kjenne igjen. Balansegangen mellom å si for lite og for mye er nok smal i en forestilling som denne, men selv skulle jeg helst sett at flere av historiene ga tydeligere mening eller var satt i større kontekst. Litt overraskende var det også at ikke Rosendal Teaters rolle som nykommer i nabolaget ble tydeligere kommentert. Utover en sekvens om menneskets inntreden på havbunnen og i verdensrommet, var det uklart for meg hvordan forestillingen egentlig beskriver fremtidige naboskap. 

Et nettverk av form og innhold
Opplevelsen av innholdet som relativt løsrevet fra tema og kontekst forsterkes av at Nodes: Naboskap er bygd opp som et nettverk bestående av forskjellige knutepunkt, heller enn at publikums oppmerksomhet rettes mot et tematisk og formmessig senter. På et tidspunkt vises en strøm av usammenhengende tekst på et lerret mens en westernfilms karakteristiske, raspende mannestemme og svulstige musikk høres i bakgrunnen. Plutselig dukker ordet «western» opp på lerretet, før det raskt forsvinner og lydsporet blir erstattet med rockemusikk. 

Selv om jeg opplever at Nodes: Naboskap utfolder seg i fri flyt, har den en struktur som gir den mer solide rammer enn det som var tilfellet med forgjengeren. Den gjennomførte estetikken og den til sammenligning begrensede utfoldelsen i tid og sted støtter opp om de mer eksperimentelle partiene. Koreografisk og dramaturgisk er det tatt tydeligere grep denne gangen og når grillene fyres opp og det hele avsluttes med «bakgårdsfest», musserende vin og tørkede larver som fingermat (et mulig fremtidspek?), er det vanskelig ikke å føle seg som en del av fellesskapet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER