Skjermbilde fra Aftenpostens dekning av den nye regjeringskabalen.

Ny kulturminister, gamle utfordringer

Abid Raja tar over for Trine Skei Grande som kulturminister, men Grandes jobb er ikke ferdig.

Da Venstre gikk inn i Regjeringen for ganske nøyaktig to år siden, og Trine Skei Grande overtok kulturministerposten etter Linda Hofstad Helleland, skrev jeg at det var som om man kunne høre et lettelsens sukk over hele kultur-Norge. Etter flere år der Kulturdepartementet (KUD) hadde vært ledet av ministre som ikke så ut til å bry seg nevneverdig om kultur, kunne det virke som om departementet endelig skulle inntas av et menneske med forståelse og integritet. Trine Skei Grande fikk derfor en god start som kulturminister, og selv om det var skyhøye forventninger til henne så skulle det så lite til for at hun var bedre enn sine forgjengere. I løpet av sin tid som kulturminister har også Grande snakket varmt om kulturen og vært til stede på mange arrangementer og møter med feltet. Hun har fremstått som en lobbyist, én som har forsøkt å oppnå mye i en regjering som ikke har satt kulturspørsmål først, men de store resultatene har latt vente på seg.

Når jeg skriver at det har latt vente på seg er det ikke bare fordi resultatene har uteblitt, men fordi vi faktisk har ventet. Vi fikk etter hvert en ambisiøs kulturmelding som på tross av sine ambisjoner var forholdsvis innholdsløs. Det er vanskelig ikke å sette pris på den som overordnet dokument om betydningen av kunst og kultur for demokrati og ytringsfrihet, men den fikk i hvert fall meg til å lure på hva det ville bety i konkret politikk for fremtiden. Vi venter fremdeles på en lovet scenekunststrategi og en barnekulturmelding. Selv om Grande selv har snakket varmt om hva hun har fått til i budsjettsammenheng, har vi ikke sett store økninger til kulturfeltet. Det var en økning til kulturfondet i det første budsjettet hun var ansvarlig for, men den var øremerket kunstnerskapsfinansiering, og ble av mange lest som et bidrag til å redde Jo Strømgren Kompani (JSK). Ved fremlegget av budsjettet understreket Grande at det var opp til Kulturrådet å bestemme hvem som skulle få midlene på grunn av armlengdes avstand, men det er ikke tvil om at den armen akkurat da føltes veldig kort. Det har også skjedd satsninger på mangfoldsfeltet med en økning av midler til Balansekunst, men det er noe ufullført med Grandes tid som kulturminister.

Ubeskrevet blad
Når Abid Raja nå overtar som kulturminister etter Grande er det derfor midt i et ufullført prosjekt, og spørsmålet er om han kommer til fortsette der hun slipper, eller om han vil skape sitt eget prosjekt. Abid Raja er et ubeskrevet blad i kulturpolitikken. Det sies ofte at kulturministerposten er en lettere post, og at det derfor er et sted man kan plassere uerfarne politikere med statsrådsambisjoner. Raja er også likestillingsminister, og CVen hans viser mye erfaring med mangfoldsspørsmål, men til tross for at han har vært innom mange av Stortingets komiteer har han aldri jobbet med kultur. Det er ikke alltid det er så farlig at en statsråd ikke har spesialkompetanse på feltet de har ansvar for så lenge vedkommende forstår nødvendigheten av å bruke byråkratene og kunnskapsbasen i departementet godt. Jeg kjenner allikevel på en usikkerhet omkring hva det er han kommer til å prioritere i de rundt 20 månedene som gjenstår frem til stortingsvalget i 2021.

Scenekunstfeltet står nemlig overfor problemstillinger som må løses politisk. Mest presserende er regionreformen der det er foreslått at finansieringen av regionteatrene skal overføres til fylkeskommunene, men KUD hele tiden gjentar at ingenting er bestemt. Fordi det ikke er klart for noen hvorfor regionreformen på teaterfeltet skal gjennomføres, trengs det tydelighet fra politisk hold om hvorfor reformen er til det beste. For det er ingen som tror at dette er bra for teatrene.

Det trengs også en avklaring på hva som skal skje med langsiktig finansiering i det frie scenekunstfeltet. Kulturrådet har gjort det enklere for scenekunstkompanier som mottar kunstnerskapsfinansiering å falle ut av ordningen etter én periode. Det har skapt mye rabalder og usikkerhet i feltet. Det er mulig det vil skisseres løsninger på dette i scenekunststrategien vi venter på, men jeg er spent på hvordan kulturfondet skal tilgodeses i de kommende budsjettene. Kulturrådet har selv etterlyst mer penger til tidsskrift og kritikk, og siden ytringsfrihet og demokrati er det bærende elementet i kulturmeldingen får vi håpe de følger opp dette også i praktisk politikk.

Utfordringer
Det er mulig det er lettere å være kulturminister enn å være finansminister eller utenriksminister. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er viktige oppgaver en kulturminister står overfor. I dag opplever mange i kulturfeltet at kunsten er presset, og at det blir vanskeligere å drive med og uttrykke seg gjennom kunsten. Ways of Seeing og debattene som fulgte, der regjeringen ikke klarte å ta prinsipielt gode standpunkter, har vært et godt eksempel på hvor skjør den kunstneriske friheten i Norge er i dag. Abid Raja har markert seg som en politiker med hjerte for mangfold og ytringsfrihet, og vi kan håpe på at han nå tar det med seg inn på kulturfeltet. På Nyhetsmorgen på NRK P2 24. januar snakket kulturkommentator Agnes Moxnes om hva ”kulturbefolkningen” ville synes om Raja som minister. Da mener jeg det er viktig å huske på at kulturen skal være for alle, og at kulturministeren ikke bare er minister for de som lever av å skape kunst og kultur, men også for alle de som oppsøker ulike kulturuttrykk, for de som liker og de som misliker, de som irriteres og de som utfordres. Det skal være et felt for alle barn og unge, for rike og fattige, for bygd og for by. Norge skal ha et bredt kunst- og kulturfelt, og kulturministerens fremste oppgave må være å sikre oss at det skal være mulig.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Tor Arne Ursin :

    Takk til Øyvind Strand som klargjør at ansvaret for regionreformen helt og holdent ligger hos den politiske ledelsen i Kulturdepartementet. Takk også for klargjøringen av at det ikke er noen sammenheng mellom hans eget skifte fra Kulturdepartementet til Kulturtanken og statsråd Trine Skei Grandes avgang. Men om det ikke er påfallende, så ber jeg om forståelse for at det vekker oppsikt at begge disse to sentrale aktørene blir borte samtidig fra gjennomføringen av en så omfattende og omdiskutert reform.

    Men jeg må nok fastholde at det her er blitt gitt ut motstridende signaler fra Kulturdepartementet – i hvert fall til oss i Grenland Friteater i Vestfold og Telemark. Allerede den 17. oktober i fjor fikk vi klar og utvetydig beskjed om at GFs og fylkeskommunens ønske om å opprettholde støtten til oss over statsbudsjettet, ikke ville bli imøtekommet i Kulturdepartementets forslag til nyordning. Dette fastholdt Øystein Strand i møte i Skien den 4. desember. I en e-post til Øystein Strand datert den 13. januar i år spurte jeg om begrunnelsen for dette og hadde videre spørsmål omkring bekymringer for effekten av et slikt forslag. Øystein Strand svarte på dette i en e-post den 14. januar. Det underliggende premisset i denne e-post-utvekslingen er nettopp at Kulturdepartementet har tatt stilling til hvilke institusjoner som fortsatt skal støttes over statsbudsjettet og at Grenland Friteater ikke er blant dem. Men dagen etter, den 15. januar hoppet jeg til da jeg hørte statsråd Trine Skei Grande si følgende på Dagsnytt 18:

    “Vi har gjennomført møter for å høre på fylkene om hva det er de vil ha av makt. Jeg tror ikke det er best at makta ligger i Oslo på kulturfeltet. Det er feil at vi har freda noen. Vi har ikke noe forslag som ligger i bordet. Det er feil at vi har fredet noen institusjoner på dette feltet. Vi har sagt at alle fylkene skal ha nasjonale institusjoner og hvem det blir har vi ikke tatt stilling til.”

    Det Trine Skei Grande sa her stemmer ikke overens med det vi har fått høre fra Øystein Strand gjennom lengre tid og altså så seint som dagen før. Departementet kan ikke både ha valgt og ikke ha valgt samtidig. Men i og med Øystein Strands svar her, går jeg ut fra at det er kulturministerens ord som gjelder: Kulturdepartementet har altså ikke tatt stilling til hvilke institusjoner som skal ha status som nasjonale institusjoner, og vil lytte til fylkenes ønsker om dette. Det er nye toner for meg, men det er jeg glad for å høre. Da kan vi snakke med politikerne på et fritt grunnlag.

  • Øystein Strand :

    Det er alltid den til enhver tid sittende statsråd eller den som uttaler seg på vegne av denne som målbærer departementets ståsted i en sak. Jeg har i denne prosessen kun videreformidlet kulturministerens synspunkter og forslag. Men siden dette har vært, og er, en reell prosess, har departementet endret posisjon underveis på flere områder, på bakgrunn av innspill og tilbakemeldinger vi har fått.

    At det skal ha vært et “sprik” mellom hva jeg og statsråden har sagt, og påstanden fra Tor Arne Ursin om at det er “påfallende” at det nå er varslet at jeg midlertidig går inn som direktør i Kulturtanken fra 1 mars , er uforståelig og naturligvis helt uriktig.

    Når jeg først kommenterer vil jeg også gi en kort faktaopplysning til Thomas Østgaard og Lisa Nøttseter:
    I Kulturmeldingen på s 93 står det:
    “Føre vidare prinsippet om delt finansiering mellom stat og region for eit nasjonalt nettverk av musikk- og scenekunstinstitusjonar med minst ein institusjon i kvart fylke, i tillegg til musea i det nasjonale museumsnettverket.” Dette har vært Kulturdepartementets forslag. Forankret i Stortinget.

    Nå har vi en ny kulturminister som skal sette seg inn i saken. Regjeringen vil i løpet av våren og høsten legge frem sitt forslag til Stortinget, som fatter endelig beslutning. Ingenting er besluttet før dette.

    Øystein Strand
    Fortsatt avdelingsdirektør i Kulturdepartementet

  • Lisa Nøttseter :

    Korrigering av korrigering: én institusjon per fylke, er det de ønsker seg. Altså ikke minst én på scenekunst, men en totalt. Det kan like gjerne bli et museum, et orkester eller noe annet.

  • Thomas Østgaard :

    En liten korrigering av din korrigering Tor Arne Ursin. KUD sitt forslag er at det i hver region skal det være MINST én institusjon på scenekunstfeltet som fortsatt skal motta støtte over statsbudsjettet.

  • Tor Arne Ursin :

    Det er viktig at vi holder trykket oppe i forhold til den “nye” regjeringa. Vi venter på scenekunststrategien og vi venter aller mest på en løsning på regionreformen. Ble motstanden for stor ? Har Venstre gitt opp å få gjennom forslagene til regionreform? Intensjonene om geografisk fordeling og maktspredning er gode og viktige, men er de foreslåtte virkemidlene de rette? Jeg ser at Anette Trettebergstuen lanserer regionale kulturfond som Arbeiderpartiets forslag. Vil det kunne bli bedre mottatt?

    Det har vært et merkelig stort sprik mellom hva Trine Skei Grande har sagt om regionreformen og hva avdelingsdirektør Øystein Strand har sagt er departementets politikk – både på møter land og strand rundt og i skriftlig form. Men nå er jo han også gått over i en annen stilling som leder for Kulturtanken. Det er noe påfallende at han forsvant akkurat nå. Hvem skal nå målbære departementets politikk? Ja, og hva er den?

    Men én ting må være lov å korrigere i artikkelen ovenfor: Det har aldri vært foreslått at “finansieringen av regionteatrene skal overføres til fylkeskommunene”. Snarere nesten tvert i mot: I hver region skal det være én institusjon på scenekunstfeltet som fortsatt skal motta støtte over statsbudsjettet. I de aller fleste tilfeller skal det være regionteatret. F.eks. HT i Troms og Finnmark, Nordland Teater i Nordland og Teater Ibsen i Vestfold og Telemark. Alle ANDRE skal miste støtten over statsbudsjettet og overføres fylkeskommunen. Men finansieringsNØKKELEN for regionteatrene skal forandres fra 70/30 til en annen brøk – kanskje noe i nærheten av 30/70.

    Det har derfor vært noe underlig å følge de debattene som har vært på nettet i det siste der premisset har vært at regionteatrene skal fratas støtten. Det hjelper ikke debatten at dette stadig blir gjentatt.

    Det beste innlegget så langt har vært ledelsen i HTs på Nordnorsk debatt i 10. desember i fjor. HT-ledelsens bekymring gjelder ikke først og fremst egen institusjon, men mangfoldet i det regionale kulturlivet: ”Nå legger Kulturdepartementet opp til en endring i finansieringsmodellen som vil gjøre teatret ikke bare til en storfisk, men til et monster i det regionale kulturbudsjettet. (…) På budsjettet vil det (…) se ut som om HT spiser det aller meste mens de øvrige aktørene må avfinne seg med småpenger. Det hadde vært rart om det ikke ble dårlig stemning i dammen av dette.”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER