Norsk musikk i bunad

Som en musikalsk markering av grunnlovsjubileet har åtte av landets orkestre gått sammen om konsertstafetten «Ja, vi elsker», med konserter i syv byer fra 2. oktober til 27. november. Hvert orkester har satt sammen sitt eget konsertprogram, bestående av norsk repertoar. Seks av orkestrene har i tillegg bestilt et nytt verk av Maja S. K. Ratkje, Paragraf 112, som spilles på deres konserter.

Torsdag 30. oktober var det Kringkastingsorkesterets tur i Universitetes Aula i Oslo. På programmet sto – foruten Ratkje – tredje sats fra verket Løp, lokk og linjar av Lasse Thoresen, ufremføringen av verket Songr av Jan Erik Mikalsen, samt tre sanger fra Hundrad hardingtonar av Geirr Tveitt. I tillegg til Kringkastingsorkesteret og deres sjefsdirigent, Miguel Harth-Bedoya, medvirket sangeren Berit Opheim.

I hvilken grad norske orkestre faktisk «elsker» norsk orkestermusikk, er et spørsmål vi skal la ligge i denne omgang. Mer interessant er det å spørre seg hvilken rolle musikken egentlig spiller i en markering av grunnloven.

Etter årets Ultima-festival, som hadde begrepet «nasjon» som tema, skulle det være klart at musikken står i forbindelse med den nære historien, med spørsmål om tilhørighet og identitet, på en rekke forskjellige måter. Konsertstafetten «Ja, vi elsker» er naturligvis en helt annen type arrangement, og jeg har bare vært til stede på Kringkastingsorkesterets konsert. Her var det imidlertid tydelig at en mer kritisk tilnærming til hva nasjonstilhørighet innebærer i en moderne kontekst, var tonet ned. Et symfoniorkester på scenen, dresset opp i bunader og lignende kostymer, gir snarere inntrykk av noe litt rituelt og bundet.

Desto mer gledelig var det da at komponistene og musikken selv kunne nyansere bildet. Det begynte riktignok allerede ved inngangen, da jeg fikk stukket til meg en folder om grunnlovens miljøparagraf, signert Miljøagentene og Besteforeldrenes klimaaksjon. Overgangen til Ratkjes åpningsverk, som viser til nettopp denne paragrafen, ble selvfølgelig. I tillegg rykket Ratkje blikket vekk fra det nasjonale og over på et globalt og brennende aktuelt spørsmål hun som kjent er dypt engasjert i.

Det var noe konkret og forfriskende her, en slags lett, grønn bris som blåste gjennom Ratkjes poengterte partitur. Uten konseptuelle omveier, og etter en riktignok noe nølende start, brettet verket seg ut med tydelig sans for klangidentitet. Særlig de tempomessige fluktuasjonene og den formessige fleksibiliteten gjorde inntrykk. Fyndig, men åpent, satte verket en atmosfære for målrettet engasjement, i grunnlovsparagrafens ånd, og rettet mot fremtiden. Det låt fint av orkesteret, og det hele ble sympatisk formidlet av dirigent Harth-Bedoya.

Også Lasse Thoresen visste å nyansere. I en karakteristisk bisetning fikk han, i samtale med konsertvert Jan Fredrik Heyerdahl, skutt inn at han langt fra var noen nasjonalist. Like fullt har Thoresen, ut fra et mer kosmoplitisk sinnelag, nærmet seg den norske folkemusikkens tonale og rytmiske finurligheter. Interessen er siden blitt presentert med kvesset notepenn i flere verk. Et høydepunkt fikk vi her, med satsen "Fuglar, fe og folk" – et slags stevne av fjærkre og budeier som vekselvis kvitrer og lokker på alt fra griser til geiter og kuer, mildt autentisk, men samtidig med et intelligent underfundig fraspark. Satsen er virtuost både komponert og disponert, og den ble glitrende fremført av Kringkastingsorkesteret i sinfonietta-format, med en som alltid lysende Berit Opheim i spissen.

Mer omfattende ble det med urfremføringen av Jan Erik Mikalsens siste verk for stort orkester, en tosatsig, bredt anlagt komposisjon med den fantastiske tittelen Songr – norrønt for «sang». En fantasifull, original og sjenerøs tilnærming preger Mikalsens musikk, som også hever seg over nasjonaltematiske rammer. Songr er Mikalsens fjerde verk for Kringkastingsorkesteret – hans musikalitet er utpreget orkestral, både ved å velle opp i store, orkestrale teksturer, og gjennom en karakteristisk sans for et uttrykksmessig mangfold, eksempelvis gjennom inspirasjon fra filmmusikk. Partiet for hardingfele er typisk nok innarbeidet i orkestermassen og spiller heller på skjeve skalaer (enkelte av strykerne var stemt om) enn folkloristiske klisjéer.

Det ble imidlertid vanskelig å få helt tak på retningen i Mikalsens verk i dette tilfellet. Dels virket det mikrotonale materialet hakket for ufokusert – klangen opplevdes oftere heller ugjennomtrengelig enn egentlig rik, dels ble de eruptive klangmassene – med gjentatte heftige utbrudd i slagverk – for påtrengende og etterhvert ensidige. Med Mikalsens genuine sans for orkestermediet, og med hans originale vri på et i utgangspunktet komplisert begrep om mangfold, er det ikke desto mindre interessant å følge hans arbeid, og noe sier meg at det bare er fortsatt utforskning og ikke minst erfaring som skal til før tonespråket setter seg.

Sist ut var klassikeren i denne sammenhengen, stabeisen Geirr Tveitt med sine Hardingtonar, denne gang heldigvis tre av de mindre spilte. Først ble utgangspunktet for Tveitts orkestreringer sunget av Berit Opheim. Suveren og naturlig fylte hun hele den store salen, det var rett og slett utrolig vakkert. Siden kom Tveitts orkestreringer som er mesterlige, også fordi de ikke eser ut. Konserten fikk imidlertid en merkelig brå og uventet avslutning, og ekstranummeret, jeg mener det var Griegs Klokkeklang, ble faktisk nødvendig som avrunding. Konserten var dessverre merkelig tynt besøkt, og det var synd, for Kringkastingsorkesteret og Miguel Harth-Bedoya leverer solid og fleksibel musisering – selv i folkedrakt.