Norsk drama i Moskva

— Å sjå ”Under barnehagen” i Moskva var ein absurd opplevelse, forteller Eirik Fauske.

— Etter fem minutt viste kvinna brysta sine bak ein plastvegg, ein mann reiv i stykker denne veggen, og ein kunne etterkvart ane eit slags trekant-/sjalusi-/kjærleiks-forhold mellom karakterane, ispedd litt galskap.

Fauske hadde ikke skrevet noe sted i manuset at det er skrevet for barn.

Det burde eg kanskje ha gjort, men eg trur heller at årsaken til fortolkinga ligg i ein fascinerande kulturforskjell mellom norsk og russisk teater.

Sterk faglighet

Det var dekket for kulturforskjeller og fagutveksling da en delegasjon fra Dramatikkens Hus bestående av Kai Johnsen, Cecilia Ölveczky, Marit Grimstad Eggen samt fire dramatikere besøkte Kazantsev Centre for Contemporary Drama and Staging i Moskva fra 7. – 13. november i år.

Målet var å introdusere norsk samtidsdramatikk gjennom forelesninger. Kai Johnsen snakket om norsk teaterhistorie, Cecilia Ölveczy om norsk/svensk samtidsdramatikk med spesiell vekt på Fosse, Norén, og Lygre.

Vi møtte teaterfolk med sterk faglighet og stor åpenhet. Og vi opplevde overraskende høy interesse blant besøkende og ble gjennom diskusjoner kjent med et orientert, kritisk og engasjert publikum.

De fire gjestedramatikerne ble presentert gjennom ”skisse-produksjoner”; kortere (30-50 min) tekster var oversatt og arbeidet med av russiske instruktører og skuespillere.

Stemmes videre

Etter produksjonsperioder på 3-4 dager ble skissene presentert som forestillinger med sterke regi-konsepter, tekstfrie skuespillere, lys, lyd og enkel scenografi. Visningene ble etterfulgt av diskusjoner ledet av moderatorer; instruktør, ensemble og dramatiker på scenen – ordet fritt. Etter diskusjonen ble publikum oppfordret til å stemme – anonymt – og dermed være med på å bestemme om den aktuelle teksten skulle ”gå videre” til full produksjon eller ikke.

Vi får inntrykk av at denne formen for presentasjoner og publikumsinvolvering er vanlig i Russland og sikkert avgjørende for at nivået på diskusjonene er gjennomgående høyt. Vi fornemmet at skillet mellom ”interessant” og ”ikke interessant” var langt viktigere enn mellom ”smalt” og ”mainstream”.

Hva som ble resultatet av stemmegivningen, ble ikke oppgitt før vi reiste hjem. Kanskje sitter de og finteller. Men vi imøteser besøk fra Russland på Dramatikkens Hus i 2012 og tror slike kunstneriske møter er viktige for vår orientering og med på å legge grunnlaget for hva vi skaper i framtiden.

Her beskriver dramatikerne selv hvordan de opplevde skisseproduksjonene: Maria Tryti Vennerød: Ta meg på vengene (2002)

Møtet med dei russiske scenekunstnarane var inspirerande. Min regissør, diplomstudenten Anton Malikov frå GITIS, gjorde eit nydeleg emosjonelt arbeid med teksten min. Utan frykt for det sentimentale skapte han eit naivt og varmt univers som inneheldt humor og samstundes noko sårt. Dette kjendest veldig rett og i samsvar med nerva i denne vesle teksten frå 2002.

Samstundes som han ganske tekstlojalt skapte eit magisk eventyrlandskap med kjærleikslengsla som største drivkraft, torde han også å tolka teksten temmeleg rått på slutten. Han dikta til eit sjølvmord og iscenesette dette nydeleg innanfor framsyninga sine eventyrliknande rammer. I det heile teke var det veldig inspirerande å bli både kreativt tolka og etterpå kritisk diskutert av russarane, som frykta verken store kjensler eller skarpe tankar om innhaldet i teksten (t. d. ”var teksten feministisk eller handla den berre om å vera menneske?”) Kjensla av å bli imponert over seriøsiteten og kvaliteten, var gjennomgåande etter å ha sett dei fire regiarbeida med norske tekstar.

Liv Heløe: I en butikk (2003)

Stykket handler om møtet mellom to kvinner – i en skobutikk. Det ble spilt av to kvinner – og det forgikk ved en disk med sko; slik sett endret ikke regien stykkets forutsetninger grunnleggende (instruktøren Olga Zeygher fortalte at hun hadde vurdert å bruke mannlige skuespillere – men ombestemt seg.)

Dette er den fjerde oppføringen jeg ser av stykket, og av disse er dette den absolutt mest sexualiserte. Skuespillerne spilte utvetydig – men sjarmerende og med humor – på erotikk og drift som motor. Jeg har ikke sett dét før, og hadde stor glede av versjonen.

Men jeg tror instruktøren ville få problemer med konsepsjonen om de hadde hatt mer tid. Karakterene ble ”like” i den forstand at begge ble kyniske og beregnende, og dermed ble motsetningen og ”dramaet” mer enn påstand enn noe som virkelig utspilte seg. Det naive og det subtile forsvant – erstattet av sjarm, sex og publikumsfrieri. Moro, virkningsfullt og ikke minst svært imponerende på fire dager.

Eirik Fauske: Under barnehagen (2010)

Å sjå ”Under barnehagen” i Moskva var ein absurd opplevelse. Teksten er i utgangspunktet skrive for unge barn og består av 15 delvis usamanhengande scener. Den handler kanskje om eit fuglebarn som kræsjer inn i ein barnehage og døyr, om ein kval og ein giraff som drar til Afrika, om eit tre som råtner, eit par arkeologar, pluss ein del andre ting.

Under oppsettinga i Moskva var det to menn og ei kvinne på scena, alle unge, alle dyktige. Etter fem minutt viste kvinna brysta sine bak ein plastvegg, ein mann reiv i stykker denne veggen, og ein kunne etterkvart ane eit slags trekant/sjalusi/kjærleiks-forhold mellom karakterane, ispedd litt galskap.

Teksten framsto meir og meir som ein poetisk metafor for relasjoner på scena, og det var tydeleg at dei hadde prøvd hardt på å finne ein meining i stoffet utifrå ein lineær karakter –synsvinkel.

Enkelte i publikum likte skisseproduksjonen godt, spesielt regien (Vladimir Bagramov). Det står ingenting i manuset om at dette vart skrive for barn, det burde det kanskje ha gjort, men eg trur heller at årsaken til fortolkinga ligg i ein fascinerande kulturforskjell mellom norsk og russisk teater.

Kim Atle Hansen: Buy Nothing Day (2008)

Jeg møtte først regissøren Victor Strelchenko ved et bord overfylt med mat på en noe merkelig restaurant bak en anonym dør i en bakgate et sted jeg ikke en gang vet hvor er i Moskva. Han snakket, via tolk, i store ord om kunst og politikk og jeg forsto han var veldig engasjert i sitt arbeid, noe også prøvetidene de dagene de hadde til rådighet gjenspeilte – tolv timer om dagen.

Teksten legger opp til en distanse mellom skuespiller og fiksjon, dette hadde de i forestillingen jobbet med og utviklet med forskjellige strategier – blant annet ved å hyre en poet og en stripper til å spille hovedrollene.

Forestillingen var en rå montasje blottet for sentimentalitet, men de hadde likevel funnet på å dikte til en flash-back-scene for å forklare forholdet mellom to av figurene. Igjen viser tendensen seg med at russiske regissører gjerne skaper en fortelling over teksten i stedet for gjennom den, men det gjør jo ingenting så lenge det blir gode forestillinger.

Selv om jeg gjerne ønsker at det skal være ironisk og sentimentalt på samme tid, viser denne forestillingen effekten av å trekke ironiseringen lenger enn jeg har sett det blitt gjort i Norge ved at uttrykket blir mer bastant og kanskje også slagkraftig når det ikke gjøres forsøk på å vekke empati.

Til arbeidet hadde de valgt å kun spille første halvdel – den som leder opp til bombeaksjonen, og kutte ut to roller, og dermed et par scener og en narrativ og tematisk tråd fra første del, noe som fikk stykket til å framstå som mindre raffinert enn det jeg liker å tro at det er. Likevel – omstendighetene tatt i betraktning – var det et langtkommet utdrag som ble vist. Den obligatoriske diskusjonen etterpå ble også entusiastisk – spesielt med stykkets tematikk om politisk engasjement gjennom voldelige aksjoner satt opp mot 22/7 og problematikken rundt å fremstille ”terrorister” uten moralsk fordømming.

Den noe brechtianske formen med skuespillere som forholder seg direkte til publikum utenfor karakterene de spiller ble omtalt som kjærkommen i Stanislavskijland, og noe de så på som en gunstig utviklingsretning.