Norgespremiere, bel canto-bonanza og gjenbruk

Operasjef Annilese Miskimmons inntog i norsk musikkliv var ikke direkte knirkefritt. Allerede flere måneder før hun tiltrådte havnet hun i konflikt med operasolistene om ansettelsesforholdene deres. En snau måned senere, og etter bare åtte måneder i stillingen, annonserte musikksjef Karl-Heinz Steffens at han ikke ville forlenge sitt åremål, fordi han mente det var for vanskelig å samarbeide med henne. I tillegg har hun litt av noen sko å fylle. Hennes forgjenger Per Boye Hansen la til rette for en lang rekke relevante, grensesprengende oppsetninger på høyt internasjonalt nivå, som gjorde seg bemerket langt utover landegrensene. De faktiske forholdene i den høyst kaotiske prosessen der han ikke fikk forlenget åremålet nådde aldri offentligheten. Det er derfor umulig for utenforstående å ta stilling til beslutningen som sådan, men fra et rent kunstnerisk perspektiv er det ingen tvil om at Nasjonaloperaen mistet en visjonær drivkraft. Denne situasjonen kan Miskimmon selvsagt ikke lastes for, men det bidrar like fullt til å skru opp forventningene til hennes virke som operasjef.

For min egen del ble forventningene blandet med bekymring da jeg så hennes første egenprogrammerte oppsetning Lucia di Lammermoor, og fant den ganske lite ambisiøs. Nå er hennes første sesongprogram her, lansert på første dag av uken som markerer tiårsjubileet til operahuset i Bjørvika.

Norgespremiere og gledelig gjensyn Repertoarvalget kan vanskelig kalles utpreget ambisiøst, men det er likevel heller ingen helgardering. For å ta de gode nyhetene først: Benjamin Brittens hardbarkede sjømannsopera Billy Budd, basert på Herman Melvilles posthumt utgitte roman med samme navn, settes for første gang opp i Norge. Den skal regisseres av Miskimmon selv. I tillegg får vi to storartede verk som ikke er blitt spilt her på mange år, og aldri i det nye huset: Tsjajkovskijs Spar Dame (sist satt opp 2003) og Richard Strauss’ Rosenkavaleren (2006). Mot slutten av sesongen er det også norsk musikk på programmet, til og med fra siste halvdel av 1900-tallet, nærmere bestemt en konsertant versjon av Edvard Fliflet Bræins Anne Pedersdotter. Operaen ble uroppført 1971, og er basert på den godt dokumenterte hekseprosessen mot tittelrollen. Sesongavslutningen byr også på et gledelig gjensyn med stjerneregissør Stefan Herheims uforlignelige slapstick-utgave av Rossinis La Cenerentola, denne gangen med operaens egen Tone Kummervold i den vokalt halsbrekkende Askepott-rollen.

I den mer forutsigbare, men like fullt musikalsk praktfulle delen av programmet, finner vi for det første giganten Puccinis Il trittico, bestående av tre enaktere. Den siste, Gianni Schicchi, inneholder en av operahistoriens mest kjente arier, “O mio babbino caro”. Verket spilles sjelden i sin helhet, og også her deles det opp. Vi får likevel se hele verket i løpet av sesongen, skapt av det samme kunstneriske produksjonsteamet. Il tabarro/Gianni Schicchi spilles til høsten, og Suor Angelica i februar. For det andre får vi Alexander Mørk-Eidems versjon av Mozarts Tryllefløyten for tredje gang. Den var riktignok spektakulær, men tåler den enda en runde? Denne gangen blir det også uten trekkplaster Atle Antonsen i rollen som Papageno, ser det ut til i skrivende stund. Det blir spennende å se hvor mye hans egenart hadde å si for helheten.

Innleie og stadig mer bel canto Programmets kanskje minst forlokkende element er Donizettis Elskovsdrikken. Personlig tørster jeg i hvert fall ikke etter mer bel canto akkurat nå, etter to (mindre heldige) oppsetninger på rad denne våren, Norma og Lucia di Lammermoor. Med nevnte La Cenerentola skulle en dessuten tro at sjangeren allerede var behørig representert kommende sesong. Det ser heller ikke ut til at forestillingen skal produseres i Bjørvika. Isteden er den “basert på” en produksjon fra Northern Ireland Opera, noe jeg går ut fra innebærer at vi får se regissør Oliver Mears utgave fra hans tid som kunstnerisk leder der.

Også Spar Dame er “basert på” en utenlandsk produksjon, fra Théâtre du Capitol i Toulouse, mens Rosenkavaleren er en ren leieproduksjon fra Scottish Opera. Jeg vet ikke om dette er en kjærkommen måte å spare penger på, eller om Miskimmon synes disse produksjonene er så fantastiske at vi bare må se dem (og kanskje er de det, for all del), men når tre av fem nye oppsetninger i realiteten er en resirkulering av gamle idéer, blir uansett ikke helhetsinntrykket veldig nyskapende.

Sterke norske utøvere I alle tilfelle er det mye å glede seg til og over på utøversiden. En rekke utmerkede norske sangere både i og utenfor det faste solistensemblet har bærende roller. Foruten allerede nevnte Tone Kummervold som Askepott får vi høre Marita Sølvberg (Feltmarsjalinnen), Mari Eriksmoen (Sophie) og Adrian Angelico (Octavian) i Rosenkavaleren, Nina Gravrok (Søster Angelica) i Suor Angelica, Elisabeth Teige (Lisa) i Spar Dame, og ikke minst Caroline Wettergren som Nattens dronning i Tryllefløyten, en rolle hun hoppet inn i på ekstremt kort varsel ved selveste Royal Opera House i London forrige høst. I Tryllefløyten må publikum også lide valgets kval, når Marius Roth Christensen og Thorbjørn Gulbrandsøy alternerer som Tamino.

Mens vi venter på ny musikksjef etter Karl-Heinz Steffens, skal hele elleve dirigenter innom operaens orkestergrav. Spesielt interessant blir det å høre Magnus Loddgard dirigere Tryllefløyten, som han gjorde en formidabel jobb med under Opera Østfolds utendørsversjon i fjor sommer. Joana Mallwitz som skal dirigere Rosenkavaleren er et annet spennende navn. Hun er bare 32 år, men har allerede rukket å være Generalmusikdirektorin for to tyske teaterhus, fra og med kommende sesong for Staatstheater Nürnberg.

Nyskrevet opera på vei? Vi som ønsker oss nyskrevne operaer og/eller musikk av levende komponister, noe som forhåpentlig også ville innebære kvinnelige komponister, må altså vente (minst) enda en sesong. Det er likevel grunn til håp, i hvert fall når det gjelder nyskrevet norsk opera. Miskimmon ble ansatt for bare to og et halvt år siden, i desember 2015, og tidshorisonten var således i korteste laget for et stort nytt bestillingsverk til hovedscenen. Det antydes i programmet at det er nyheter i vente de kommende sesongene, og Miskimmon har visstnok vært i dialog med Komponistforeningen i den anledning (helt nederst i saken). Imens får vi greie oss med en nyskrevet oppsetning på Scene 2, Ideen om 2018, med tekster av Kari Slaattsveen og musikk av Christian Eggen. Forestillingen framføres av de to opphavspersonene og Oslo Sinfonietta, og er et samarbeid med Ultimafestivalen. I følge Operaens nettsider er heller ikke hele programmet for Scene 2 klart ennå, så der kan det fremdeles komme gledelige overraskelser.