Utenriksminister Ine Eriksen Søreide på Norway Now 2018

Norge Nå

Scenekunst.no har snakket med Danse- og teatersentrum om arbeidet de gjør for å presentere norske scenekunstnere for et amerikansk marked.

Danse- og teatersentrum (DTS), som på engelsk kaller seg Performing Arts Hub Norway (PAHN), arrangerte 14. januar Norway Now, et arrangement der norske scenekunstkompanier får pitche arbeidet sitt for et amerikansk scenekunstmiljø. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide stod for åpningen av arrangementet, og skal ifølge twitterkontoen @NorwayUS ha sagt at kultur kommuniserer hvem vi er og at kultur er diplomati. Scenekunstkompaniene som fikk anledning til å presentere seg driver imidlertid med mer enn ren promotering av Norge. Jeg har utvekslet eposter med Tove Bratten og Christina Friis i DTS som har oppholdt seg i USA den siste tiden for å finne ut hva som skjer under Norway Now og hvorfor de synes det er viktig at norske scenekunstnere får muligheten til å presentere arbeidet sitt for amerikanere. Jeg har også snakket med koreograf Ingri Fiksdal som har fortalt litt om hva hun som norsk scenekunstner får ut av arrangementet.

Kan dere i Danse- og teatersentrum fortelle litt om hva Norway Now er og hvordan det foregår?
Et av Danse- og teatersentrums hovedmål er å støtte kunstnerne i arbeidet for å nå nytt publikum og nye samarbeidsmuligheter internasjonalt. Et av våre aller viktigste tiltak i dette arbeidet er den årlige møteplassen i New York. Da reiser vi med en stor delegasjon kunstnere og produsenter og arrangerer en uke med faglige møter og nettverksmuligheter. Dette gjør vi sammen med vår amerikanske partner Wayne Ashley og hans kolleger i Future Perfect Production. Hovedarrangementet er Norway Now – Satellite Meeting, som fant sted på Scandinavia House på Manhattan 14. januar. Her får i år 18 kompanier pitche turnéklare forestillinger for det amerikanske markedet. Publikum består av inviterte gjester. De er scene- og festivaldirektører som kan programmere internasjonale kunstnere. I år har over 100 programmerere meldt seg på. Det er blant annet folk fra Brooklyn Academy of Music (BAM), The Chocolate Factory Theater, Fusebox Festival / Austin, The Kitchen / New York og Museum of Contemporary Art Chicago.

Vi arrangerer Satellite Meeting hvert år i januar fordi New York på denne tiden samler bransjefolk fra hele USA og resten av verden som skal på konferanse i regi av Association of Performance Art Professionals (APAP), kongressen til International Society for the Performing Arts (ISPA) og flere andre internasjonale festivaler. Så norske kunstnere og produsenter må rett og slett være aktivt tilstede her for å kunne delta på den internasjonale scenen som New York er. Vi søker hvert år Kulturseksjonen i UD om prosjektmidler til å gjennomføre arrangementer. UDs kulturmidler vært satt på spill ved hvert statsbudsjettforslag de siste årene, og det betyr ikke bare reisestøtten, men også utestasjonenes kulturmidler og slike viktige prosjektmidler som dette. Takket være sterk innsats både fra oss, nettverket Norwegian Arts Abroad, øvrige kunstnerorganisasjoner, som for eksempel Norske Dansekunstnere (NoDa) og Musikerforbundet, har vi klart å reversere disse kuttene.

Dere har gjort dette i mange år, er det noe som har endret seg fra da dere først startet?
Ja, vi har endret både innhold og form fra år til år. I fjor var det første gang vi laget et slikt pitchformat på møtet, og det viste seg å være veldig vellykket – både tilbakemeldingene fra deltagende kunstnere og produsenter samt fra våre amerikanske og canadiske gjester. Så nå gjør vi omtrent det samme i år, men selvsagt med ønske om å gjennomføre enda bedre! I tillegg har vi i år et mål om å legge grunnlaget for en styrket profilering av scenekunst for barn og unge fremover idet vi jo ser at flere av våre kunstnere og kompanier også arbeider og utforsker dette som en del av sitt kunstnerskap.

Hvorfor er det viktig å presentere norsk scenekunst i USA?
Bakgrunnen for dette arbeidet ligger i det at vi så en økende interesse for norsk scenekunst gjennom reisestøtteordningen. Vi så rett og slett at et vindu her var i ferd med å åpne seg. Så da tok vi tak i det på et nivå enkeltkompaniene og kunstnerne ikke alltid har så lett for å få til. Vi har jo gjennom vår kontrakt med UD en stor og strategisk mulighet for å løfte frem norsk scenekunst på en slik samlet og spisset måte. Norsk scenekunst har et stort momentum nå, og det må vi holde levende.

Kan dere si noe om hvem som er valgt ut i år og hvordan dere arbeider med å finne kunstnerskap å presentere?
Vi annonserer en open call der kunstnerne  må si noe om hvorfor de ønsker å være med og promotere seg i USA. Vi mottar jo mange flere søknader enn vi har anledning til å invitere med, så da gjør vi et utvalg i samarbeid med vår partner i USA Future Perfect. Valgene er basert på kunnskapen om markedet i USA og de norske kunstnernes egne beskrivelser.

Diorama av Ingri Fiksdal. Foto: Briony Campbell

Én kunstner som er blitt valgt ut til å presentere arbeidet sitt er koreografen Ingri Fiksdal. Jeg spurte Fiksdal om hva hun tenker om å presentere arbeidet sitt gjennom Norway Now.
Jeg prøver å tenke på pitchingen som en måte å presentere noen sentrale aspekter i det jeg jobber meg, og så blir dette et utgangspunkt for å møte de som eventuelt har lignende interesser og starte en dialog basert på dette. Norway Now/Satellite meeting som kontekst er nyttig i kraft av at de samler mange sentrale amerikanske aktører i samme rom, og sånn muliggjør disse møtene.

Sett fra siden virker det litt bakvendt at norske kunstnere reiser til USA for å presentere arbeidet sitt siden det er lite penger i fri scenekunst der. Hvilke muligheter tenker du ligger i det amerikanske scenekunstmarkedet?
Vi har som et resultat av Norway Now til nå spilt tre steder i USA; på Museum of Contemporary Art i Chicago (hvor vi også skal tilbake i 2019), på TBA Festival i Portland, og på Cincinnati Contemporary Art Center. På to av tre steder har vi fått bedre betalt enn hos europeiske spillesteder. Dette er selvfølgelig for få eksempler til å kunne trekke generelle slutninger, men mitt inntrykk er at de større spillestedene har ok økonomi, men situasjonen for produksjon av amerikansk scenekunst er nok fremdeles veldig vanskelig.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER