Norge fritt for teaterkritikk II

Norge fritt for teaterkritikk II Av Finn Iunker

Henvendelsen fra Krit.Sirkelen kom brått på, og mens jeg var bortreist, men det jeg ble bedt om, var altså å følge opp mitt angrep på norsk teaterkritikk slik det kom til uttrykk i et intervju i Klassekampen 29.7.2003. Tittelen på dette oppslaget sier liksom det meste: “Norge fritt for teaterkritikk”. Finn Iunker, des Kritikers Kritiker. Dagen etter får jeg så blekkhuset velter: VGs teateranmelder Yngve Kvistad sier om min kritikk av kritikken at “dette vil jeg ta kvelertak på en gang for alle”. Det jeg sier, sier Kvistad, er simpelthen “tullprat”. Nå er det endelig min tur igjen. Dessverre forhindrer den knappe tidsfristen meg fra å skrive den artikkelen jeg nok burde ha skrevet, og det som følger, er i høyden en kommentar til det jeg sa, eller forsøkte å si, under min samtale med Klassekampens journalist Silje Tretvoll i forkant av oppslaget i fjor sommer.

Så godt som alt som fremkommer i intervjuet, stadig under tittelen “Norge fritt for teaterkritikk”, må klassifiseres som teaterkritikk heller enn som kritikk av teaterkritikken. Det som mot slutten av intervjuet med meg (oppslaget inneholder også et intervju med Cecilie Løveid) likefullt står som en kritikk (vurdering) av teaterkritikken, er samlet i ett avsnitt, men berører to vidt forskjellige fenomener eller vurderingsformer.

Først og fremst ønsker jeg meg, sier jeg, en mer dynamisk og vidtfavnende teaterkritikk, og grunnen er enkel: 1) En kunstart som ikke evner å diskutere seg selv kontinuerlig, er døende. 2) Siden norsk teater ikke selv evner å føre en slik diskusjon (innenfra), burde det være gode vilkår for teaterkritikken (utenfra). En slik kanskje i overkant optimistisk holdning (håp om fremtidig aktivitet) blir så forsøkt balansert med en generell karakteristikk av det som synes å være den norske teaterkritikkens hovedmodus, nemlig den kvikke, impresjonistiske anmeldelsen (vurdering av eksisterende aktivitet).

I motsetning til mange andre har jeg ingenting imot impresjonismen som genre; som enkle og antiintellektuelle førsteinntrykk kan de helt sikkert være nyttige og med tiden også vise seg å bli viktige dokumenter for dem som måtte ha interesse av å skue tilbake på vår tid. Hadde norske aviser og tidsskrifter i større grad klart å produsere også – hva skal man si – seigt resonnerende kommentarer til noen av teaterproduksjonene, kunne vi kanskje fått fornemmelsen av at det også fantes en slags bredde i norsk teaterkritikk. Historisk kan den impresjonistiske anmeldelsen godt ha hatt sitt eget kritiske potensiale som reaksjon på den tørre, halvakademiske analysen, men når sistnevnte forsvinner, forsvinner også en del av den førstnevntes potensiale. For leseren spiller det mindre rolle om det er anmelderen eller avisredaksjonen som har skylden. Og man kan ikke få alt: Når man prioriterer den hurtige nyhetsformidlingen av teateranmeldelderens personlige opplevelse av premieren, blir det mindre plass og tid til ettertanke og nyanserende resonnementer.

Ettersom oppslaget “Norge fritt for teaterkritikk” rommet en del teaterkritikk, men lite metakritikk, kunne man kanskje forvente at påfølgende oppslag med kritikernes svar på dette frontalangrepet på norsk teaterkritikk a) ikke kommenterte teaterkritikken i “Norge fritt for teaterkritikk” og b) selv hadde hadde et lignende misforhold mellom tittel, ingress og brødtekst. Det hadde faktisk vært en fordel.

Men så enkelt er det ikke. “Vi har kompetanse,” tordner tre helt sikkert godt kompetente teaterkritikere. Selv skal jeg nemlig ha etterlyst kompetente teaterkritikere. Det har jeg riktignok aldri gjort, men VGs Yngve Kvistad finner det “fristende å svare litt med samme mynt og etterlyse kompetente dramatikere”. Det må han gjerne, men hvis det produseres lite interessant dramatikk her til lands, kunne det kanskje være av interesse å finne ut hvorfor det er slik?

Er norsk teater en attraktiv arena for litterære talenter? Hvis nei, hvorfor ikke? Hvis ja, hvorfor ser vi ikke noe til dem? Er litterære talenter attraktive for den innovative scenekunsten? Hvorfor ikke? I Cecilie Løveids teaterkritikk, stadig under headingen “Norge fritt for teaterkritikk”, antydes noen strukturelle svar, mens teaterkritiker Therese Bjørneboe i Klassekampen dagen før, altså dagen før oppslaget “Norge fritt for teaterkritikk”, i sin teaterkritikk antyder noen historiske. Fra min kant finner jeg det først og fremst underlig at norske ensembleteatre ikke selv finner situasjonen pinlig:

I en tekstorientert teaterform, som norske ensembleteatre representerer, burde det være en selvfølge å få frem nye stykker. Hvis man ikke klarer det, må det være noe galt med rekrutteringen. Hvis det er rekrutteringen som er problemet, må man forsøke å løse dette problemet.

Alle større bedrifter arbeider kontinuerlig med produktutvikling. Hvis ikke, sakker man akterut. Og produktutvikling er ikke det samme som salgsarbeid. Hvorfor er ikke tekstprodusenter en naturlig komponent i tekstorienterte teatres forhåpentligvis kontinuerlige arbeid med å videreutvikle norsk tekstorientert teater? Forhåpentligvis? Selv kan jeg ikke se at det finnes noe slikt kontinuerlig arbeid overhodet. Jeg ser ingen plan. At man plutselig gir seg til å spille teater på en trikk eller lignende, er ikke uttrykk for en plan. Det er uttrykk for panikk. Jeg ser ingen plan.

Norsk teater sover og ser i drømme for seg at det er en integrert del av et moderne norsk samfunn. Norsk teaterkritikk rugger vognen og er fornøyd med at barnet i det minste sover så rolig. Imens går folk på kino.

VGs Yngve Kvistad sier seg enig i dette. Eller gjør han det? Nei, det han er enig i – skjønt med hvem? –, er at det “settes opp veldig lite interessant ny norsk dramatikk. En og annen spennende stemme dukker opp, men det er veldig ofte, som Iunker sier, innenfor den litterære tradisjonen. Jeg er også enig i at både kritikere og teaterinstituasjonene slik vi kjenner dem i dag er for lite opptatt av visuelt teater og performanceteater” (KK 30.7.2003). Mitt ene lille poeng i denne sammenheng følger en annen tankestruktur: 1) Norsk ensembleteater er tekstorientert (observasjon). 2) Da er det merkverdig at man prioriterer som man gjør (undring).

I intervjuet kommer dette nokså greit frem: “I et landskap som er så tekstorientert, altså en type teater der man stort sett setter opp stykker mer enn å lage danseforestillinger eller rene visuelle forestillinger, er det veldig merkelig at det ikke er større interesse for nyskrevne stykker. Man kan jo spørre seg om hvorfor det er sånn, men det virker som om det ikke er et profesjonelt apparat til å ta hånd om de talentene som finnes” (KK 29.7.2003).

Når det gjelder dekningen av den frie scenekunsten (eller hva man nå skal kalle den), er ‘kompetanse’ kanskje likevel et nyttig stikkord. Jeg tror ikke det handler om at teaterkritikeren har for liten kompatense; jeg tror det handler om at teaterkritikeren tror han eller hun har for liten kompetanse til å skrive artikler om og vurdere forestillinger av, la oss si, Kate Pendry, Needcompany, Verk Produksjoner, Kikut. Spennvidden er stor kompaniene i mellom, og kvaliteten er varierende. Men hvorfor skal det være så mye vanskeligere å skrive om, la oss si, Needcompanys “Images of Affection” (vist på Det Norske Teatret i fjor høst, produsert av Black Box Teater) enn om, la oss si, en eller annen tradisjonell Ibsen- eller Shakespeare-oppsetning? Kanskje var forestillingen svært god; kanskje var forestillingen svært dårlig – her kunne jo en teaterkritiker gitt sitt syn til kjenne. Hvis teaterkritikeren, etter å ha sett en slik forestilling, synes han eller hun mangler de rette verktøy til å vurdere den, hvis han eller hun altså oppfatter dette som et problem, gjelder det å løse dette problemet.

Den frie scenekunsten (eller hva man nå skal kalle den) blir stemoderlig behandlet ved at man i altfor stor grad overser den, men den blir også altfor moderlig behandlet ved at man synes alt den holder på med, er like søtt, altså noe “rart” eller “politisk”.

Basisverktøyene er et klart hode og et stålsatt hjerte. Jeg orker ikke mer kompetanse. Det jeg savner, er entusiasme og intelligens, flere perspektiver og bedre argumenter. I første omgang på høyde med norsk fotballjournalistikk (som faktisk evner å skille elementene fra hverandre: Kampen var elendig, heldigvis vant vi, men på et feil idømt straffe, treneren bør sparkes fortest mulig). I neste omgang får vi heller diskutere mer interessante spørsmål, for eksempel i hvilken grad anmelderen er seg bevisst hva slags kunstobjekt som i teaterkritikken underkastes en vurdering, hva slags språk som benyttes i vurderingen, hvorfor ensemblene bør oppløses og hvorfor teater i Norge er et marginalt fenomen.

Bergen, 25. januar 2004 Tidligere publisert i Krit.Sirkelen, nr. 23, 2004