Noe brenner

«Kjære, elskede Minna, søstersjel og krigerjente. Jeg har tenkt så masse på øyeblikkene som ikke skjer, som ikke forandrer noe, men som likevel forandrer alt. Stopp, kan dere stoppe? Bare skru av. Jeg klarer ikke. Jeg tror jeg må ta dette fra begynnelsen jeg. Det begynte med en gymtime i 5.klasse…».

Slik lyder begynnelsen av ungdomsforestillingen Alt skal brenne på Den Nationale Scene. Ordene kommer fra skuespiller Stine Robin Eskildsen i rollen som 17 år gamle Agnes. Eskildsen er sminket med oransje øyeskygge og kledd i lyse, hullete jeans, joggesko og en stor, blokkfarget bomberjakke med applikasjoner der det står slagord som «riot not diet». Hun er til forveksling lik ungdommene som oppholder seg i trappegangen på kjøpesenteret Galleriet ved Torgalmenningen i Bergen en helt vanlig ukedag. Hun forteller oss at hun har kjøpt tennvæske i tre forskjellige butikker. Men hva er det hun skal tenne på, og hva har skjedd med Minna?

Intenst vennskap og psykisk sykdom Iscenesettelsen av Alt skal brenne er basert på den svenske forfatteren Sofia Nordins ungdomsroman som ble utgitt i norsk oversettelse i 2019. Alt skal brenne handler om det intense vennskapet mellom 17-åringene Agnes og Minna. Det er Agnes som har ordet, og fortellingen starter med at Agnes ser tilbake på den siste sommeren med venninnen. Situasjoner fra venninnenes tid sammen skrives ut, og sporadisk får leserne servert Agnes’ tanker og refleksjoner om vennskapet. Minna har et brennende engasjement for å gjøre noe med alt som er urettferdig i verden, det være seg patriarkatet, kjøttproduksjon eller flyktning- og klimakrisen. Hun har også et stort mørke i seg og sliter med depresjon. Etter venninnens og hjelpeapparatets utallige forsøk på å redde henne, begår hun omsider selvmord.

Da jeg plukket opp Alt skal brenne i bokhandelen utbrøt selgeren spontant at dette var en utrolig god roman. Heller ikke NRKs litteraturanmelder Anne Cathrine Straume sparte på superlativene i sin anmeldelse for et par år siden, og hun hevdet at den «har sprengkraft langt utover målgruppen og er dessuten superaktuell», samtidig som hun sammenliknet Minna med den unge miljøforkjemperen Greta Thunberg. Til tross for Nordins åpenbare litterære talent, må jeg innrømme at jeg bare kjente meg sånn passe engasjert da jeg leste romanen. Men en helt ok leseopplevelse kan godt bli fengende teater når materialet møter scenen.

Fortalt med overskudd Nordins tekst er minst like mye en tradisjonell ungdomsroman om vennskap, forelskelser, sjalusi og å være ung på søken etter identitet, som den er en fortelling om selvmord og om å være pårørende til noen med psykiske lidelser. Med andre ord er det mange ingredienser å ta utgangspunkt i når man lager en iscenesettelse.

Åste Marie Bjerkes dramatisering ligger tett opp mot romanteksten, men har en mer effektiv og fortettet fremdrift. Handlingen veksler raskt mellom mer fortellende monologer der Agnes forklarer hvor vi er eller reflekterer over vennskapet, og scener der situasjoner spilles ut mellom hele skuespillerensemblet. Johanna Dahlbäcks scenografi muliggjør de raske skiftene i dramatiseringen: Den intime scenen på Lille Scene består av flere halvgjennomsiktige gardiner som kan trekkes inn og ut i flere lag og deler scenen inn i flere områder som skuespillerne spiller på og bak. Underveis brukes også live-kameraer til å filme små miniatyrmodeller av ting som projiseres i full størrelse på de gjennomsiktige gardinene. Skuespillere Susann Bugge Kambestad og Thomas Bipin Olsen gjør en iherdig jobb med å produsere disse stemningsskapende live-virkemidlene, enten det er en skål med boblende vann, eller et lite bål som plutselig strekker seg utover hele rommet. Stephan Meidells musikk bidrar til å bygge opp om det sceniske universet.

På denne måten lykkes oppsetningen tidvis med å lage en visuell helhet som integrerer alle aktørene på scenen og gir flere lag til fortellingen, og på sitt beste oppstår fine øyeblikk som vitner om stor fortellerglede fra regissør Ingrid Askvik og hele teamet. Når Agnes mot slutten forstår at Minna har tatt livet sitt, og hun løper mot gapahuken der hun finner den døde venninnen, snurrer videoprojeksjonen av trærne rundt og rundt slik at jeg kjenner meg like svimmel og omtåket som hovedpersonen selv. Når Agnes blir med Minna og hennes ti år eldre tvilsomme kjæreste på skogstur, og han skryter av den veganske ostepopen han har tatt med mens han og Minna røyker hasj, og han foreslår at de skal ha sex med hverandre alle tre til Agnes’ store ubehag, projiseres ostepop som flyter rundt i en skål med vann på gardinene bak. Det minner om en rusfantasi: En stjernehimmel full av gigantiske ostepop.

Typete karakterer Eskildsen gjør en troverdig tolkning av den søkende og lojale Agnes som forsøker å ta vare på den ustabile venninnen som stadig går inn i nye depressive perioder eller støter henne fra seg idet hun får en ny kjæreste. Emilia Roosmanns portrett av Minna er på sin side litt for ustemt til at det sitter. Med mørkt, halvlangt hår, hullete olabukser, skinnjakke, nesering og et sløvt blikk som signaliserer at hun driter i verden, blir hun akkurat litt for tøff og litt for lite sårbar til at jeg helt tror på henne.

Dessuten er de voksne karakterene litt for typete og overdrevent spilt. Selv om Bugge Kambestad og Bipin Olsen gjennom enkle kostymeskift og bruk av rekvisitter gjør biroller som rektoren, Minnas foreldre og bestyrer og ansatte ved en midlertidig flyktningebolig med både varme og humor, er det noe platt over karakterene som gjør universet på scenen flatt. Det speiler hvordan voksne i virkelighetens verden kan oppleves som teite statister i ungdommers liv og er utvilsomt noe unge kan kjenne seg igjen i. Men når rektoren gjentar «får hun hjelp av BUP? Får hun hjelp av BUP?» mens hun febrilsk lager klikkelyd med en kulepenn, eller Minnas foreldre klamrer seg til tekoppene sine mens de prøver å fortelle at hun er på sykehuset etter et selvmordsforsøk, tar det likevel mye av brodden av den alvorlige tematikken forestillingen berører.

Mangler drivkraft I en regi og dramaturgi som dette der alt skjer raskt og fortelles effektivt, er det som om ingenting er noe viktigere enn noe annet. Og med det klarer jeg ikke unngå å lure på hva som er fortellingens egentlige drivkraft og motor. Antakelig henger det sammen med at romanteksten som format muliggjør en fremstilling av tid og rom på en måte teaterscenen ikke kan. I begynnelsen legges det opp til at Agnes bare må fortelle oss denne historien, men mot slutten er jeg fortsatt usikker på hvorfor fortellingen om vennskapet og selvmordet er nødvendig.

Selv om mange av scenene fra Nordins roman har tankevekkende dialoger som egner seg for iscenesettelse, forblir det en utfordring for oppsetningen at den baserer seg så tungt på romanens premiss om en nåtidsforteller i Agnes’ skikkelse som ser tilbake og ofte snakker til et du. Det er rett og slett en veldig litterær konstruksjon som ikke fungerer så godt scenisk. Også romanens episodiske oppbygning kjennes statisk i overføringen til teaterscenen. Forsøkene på å etablere en følelse av fremdrift gjennom dramaturgi og regi blir kunstige. Det er synd, all den tid forestillingen trolig kommuniserer godt med målgruppen og snakker et språk de kan kjenne seg igjen i. Det er en styrke hvordan iscenesettelsen viser at psykisk sykdom kan gå hånd i hånd med stor kreativitet og vilje til å skape forandring i verden, men jeg får aldri følelsen av å komme til kjernen av vennskapet mellom Minna og Agnes.