S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 6. mai 2015

Noe annet enn seg selv?

Hoffnarr i et ensomt øyebikk


Publisert
6. mai 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Øystein Stene Skuespillerkunsten Universitetsforlaget, 2015 ISBN 9788215023496 Kr 339

Artikkelen er del av en serie faglitteraturanmeldelser på Scenekunst.no som er støttet av Norsk kulturråd.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/noe-annet-enn-seg-selv/
Facebook

KRITIKK: Noe av det beste med Øystein Stenes bok Skuespillerkunsten er ideen bak den, og at den er kommet ut, skriver Chris Erichsen.

– Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring, sa Georg Johannesen; et praktisk råd å følge i en travel hverdag, men vanskelig når det gjelder skuespillerkunsten. I hvert fall hvis det er et større overblikk man er ute etter. I likhet med for eksempel folkemusikken er den fra gammelt av knyttet til en laugsbasert, håndverksaktig tradisjon. En skuespiller har gjerne vært en innvidd som har fått tildelt den eksklusive innsikten i faget fra en mester.

Er det her vi skal lete etter årsakene til at det til nå knapt har eksistert et samlet verk om skuespillerkunsten opp gjennom dens flere tusen år gamle historie? Og er det det som er årsaken til at det så sjelden lønner seg å oppsøke en av de mest åpenbare ”springene” – anmelderne – for å finne umiddelbare, men innsiktsfulle omtaler og analyser av det arbeidet som de som står i forestillingens førstelinje utfører?

"Denne boka er skrevet av en grunn: Jeg har alltid savnet den. En innføringsbok i skuespillerkunstens historie og metoder, perspektiver og problemstillinger," skriver Øystein Stene i forordet til sin egen nyutkomne bok Skuespillerkunsten. God idé! Så god at ingen har kommet på den før.

Historisk og kronologisk I boka, som åpenbart er blitt til som en del av Øystein Stenes virksomhet som førstelektor ved Teaterhøgskolen, går han historisk og kronologisk til verks, og han avgrenser perspektivet til skuespillerkunsten i den vestlige kulturen, bortsett fra noen få tilfeller der ikke-vestlig skuespillerarbeid har hatt ”sentral innflytelse hos oss”.

Greit nok, noen jævla ordning må man ha. Men det gjør også verket sårbart for de svakhetene som ligger innebygget i denne ordningen, og her avslører det etter hvert forfatterens ståsted og personlige preferanser i større grad enn det han tilsynelatende legger opp til. Noe som i sin tur kanskje også er en av forklaringene på hvorfor det til nå ikke har foreligget et sånt verk.

Teatro Taormina, Sicilia

Etter en introduksjon hvor han redegjør for begreper som performativitet og publikumskontrakt og reflekterer over skuespillerkunstens innebygde kjerne, eller sjel om man vil, hopper han tilbake til 40.000 år før Kristus og spoler raskt fram til år 500. Disse første 40.500 åra, titulert ”Fra sjaman til retoriker”, er unnagjort på 30 sider, inkludert de gamle grekerne og romerne og den tidlige kristendommen. Jo nærmere vi kommer vår tid, jo kortere blir tidsintervallene og jo lengre er kapitlene. ”Fra filmstjerne til performancekunstner” strekker seg fra 1950 til 1990 og er 89 sider langt.

At Stene skriver lite om selve skuespillerkunsten der hvor det finnes få kilder og at han blir grundigere og mer personlig engasjert jo nærmere vår egen tid vi kommer er i seg selv ikke så rart. Problemet er at den – med et ord han selv bruker ofte – kontrakten han i utgangspunktet har forespeilet leseren, dermed ikke holder helt. For det vi får servert fra de eldste periodene er ikke noe bilde av skuespillerkunsten, men i stor grad bare en generell teaterhistorie.

Nøytral og pedagogisk I sin språklige og innholdsmessige tilnærming har nemlig Stene, til tross for at han innrømmer å skrive fra en ikke nærmere definert ”bestemt posisjon”, også valgt å sette seg selv til side og tre inn i en tilsynelatende nøytral og pedagogisk historikerrolle.

Det fungerer best der han er på hjemmebane, blant annet i universet til Stanislavskij, hans med-og motstandere og etterfølgere. Der kan jeg som leser surfe av gårde på et språk som det svinger av. Men når han befinner seg i antikken, blir jeg liksom ikke invitert inn. Det ville ha krevd en mer personlig og spekulerende tilnærming.

Stanislavskij i Pusjkins The Miserly Knight, 1888

Det er på mange måter et minefelt Stene har beveget seg ut i. Et så lite systematisk dokumentert område er liksom allemannseie på alle nivåer, fra den vanlige publikummer til enhver regissør og teatersjef – og anmelder. Sånn sett er det en modig handling Øystein Stene her har begått. Også med tanke på at det er litteraturviter han er, ikke teaterviter. Han kunne jo delt oppgaven med andre, men her har han valgt å stå løpet ut aleine – selvfølgelig med hjelp og støtte fra bibliotekarer og kolleger.

På sitt beste synliggjør han, fra kapittel til kapittel, en historisk utvikling, uten å ty til tungvinte og mekaniske akademiske inndelinger av typen ”Samfunnsforhold”, ”Økonomi” osv. I stedet har han klart å integrere det skuespillermessige i språket slik at det, nettopp, blir synlig og satt i en større sammenheng. Da kjennes det trygt å hengi seg til Øystein Stenes samvittighetsfulle vandring gjennom skuespillerkunstens historie.

Tynn is På sitt verste kjennes det som han har trukket meg ut på tynn is mens han står ved siden av meg og smiler og later som alt er i orden. Det har med det tidligere nevnte pedagogiske, tilsynelatende nøytrale språket å gjøre. Til tider slenger han ut rene påstander uten nærmere begrunnelse, som om de var ugjendrivelige fakta.

Han fastslår for eksempel at psykodrama, som i lang tid først og fremst har vært en terapiform, ”stadig tas tilbake til teatret” hvor den brukes til å ”undersøke et skuespill og dets karakterer”. Stadig? Er det virkelig sant, lurer jeg da på. Eller er det for godt til å være sant?

I det korte kapittelet om futurismen får vi, fordi kun den italienske retningen nevnes, inntrykk av at hele greia havarerte i fascismen, noe jeg nesten tar personlig. Hva da med den russiske futurismen som tok en helt annen retning? Her går vi glipp av historien om italieneren Marinetti og hans følge som regelrett ble kastet av toget i Russland under en felles turné med Majakovskij og de andre russiske futuristene.

Det er ikke mulig å få med alt i en bok på 350 sider. Valg må tas. Babyer må killes. Problemet er, igjen, at mange av disse valgene kamufleres bak et liksom autorisert språk.

At den sentrale italienske dramatiker, skuespiller og nobelprisvinner Dario Fo ikke får allverdens plass må jeg bare akseptere, men jeg undrer meg over at monologen hans, Gjøglerens fødsel fra Mistero Buffo, ikke nevnes i en bok om skuespillerkunsten. Gjøglerens fødsel må være noe av det nærmeste vi kommer en poetisk fortellende analyse og et fullverdig manifest om skuespillerkunst!

Dario Fo

Fra perm til perm I likhet med mange andre lærebøker er det ikke nødvendigvis hensikten at Skuespillerkunsten skal leses fra perm til perm. Men nettopp fordi denne historien ikke har vært skrevet før, er det viktig å få synliggjort sammenhenger over tid, noe denne boka gjør der hvor det finnes en kronologisk – og kulturell – grunn til det. Andre steder er det som om de ulike periodene er blitt stengt inne i sine tidsmessige, geografiske og kulturelle skott, slik at forutsetningene for for eksempel Odin Teatrets rituelle spillestil i stor grad blir oversett. I stedet nøyer Stene seg med å omtale den sosialantropologiske siden av den.

Eugenio Barba/Odin Teatret, og teaterkunstnere som Artaud, er sånn sett gode eksempler på Øystein Stenes ”bestemte posisjon”. Mange vil hevde at disse to er noen av teaterhistoriens og skuespillets viktigste aktører. Men i Skuespillerkunsten er de, satt opp mot for eksempel Stanislavskij og alle som har forholdt seg til ham, behandlet med harelabb.

Og det er ikke så rart. Ingen, og aller minst en førstelektor på Teaterhøgskolen, vil benekte at arven etter Stanislavskij er viktig. Men for en leser er det essensielt å være oppmerksom på at Øystein Stene selv kommer fra et miljø og en tradisjon. Denne boka bør med andre ord ikke leses som en autorisert lærebok, men som ett av flere mulige utkast – eller forslag. Og det er en av bokas største fortjenester: At den kan fungere som en portal inn til det som for mange av oss fortoner seg som et mysterium.

Polemikk Det følgende skal derfor ikke leses som en kritikk av selve boka, men som en polemikk mot utgangspunktet til forfatteren: ”Skuespillere, slik vi nå har avgrenset dem – utøvere som framstiller noe annet enn seg selv i en fiksjonsramme – har eksistert siden teatrets begynnelse”, skriver han tidlig i boka. Dette er i mine øyne en påstand som legger en klar tendensiøs føring for hele historien om skuespillerkunsten. Her kunne en annen, mer personlig språklig tilnærming og ikke minst: et mer globalt blikk, ha utvidet vinkelen og trukket flere lag og mulige betydninger inn i historien. For hva om vi hadde det motsatte utgangspunktet? At skuespillkunsten tvert imot handler om å formulere, framstille og ikke minst: skape sitt eget liv. At det, slik kunst ofte formuleres, framstiller noe som er ”virkeligere enn virkeligheten”? Hvordan ville historien sett ut da? Hvordan ville vi, og Stene, da sett på Grotowskijs happenings, eller Barbas tredje teater? Mange vil hevde at deres ritualistiske inngang til skuespillerkunsten er mer i pakt med skuespillerkunstens opprinnelse enn for eksempel Stanislavskij.

Mot slutten skriver han om Baktruppens forestilling Spekt, hvor aktørene tar sovemedisiner og hvor flere av dem ender opp med å sovne, helt på ordentlig. Dette bruker han som et eksempel på at det er ”som om virkelighetens og fiksjonens virkemåter ikke lenger er til å skille fra hverandre”. Da er det nærliggende å spørre: Hvilken virkelighet? Hvilken fiksjon? Når skuespillerne faktisk sovner helt på ordentlig er vi jo for lengst forbi fiksjonen.

Men Stene ser altså her ut til å ha gått seg fast et sted på halvveien, i en tilstand hvor han ikke ser forskjell. Hvis dette stemmer, må det skyldes hans ovenstående avgrensning av skuespilleren som til enhver tid framstiller ”noe annet enn seg selv”. Men det Stene her ”i virkeligheten” gjør er jo å beskrive en hvilken som helst teaterforestilling som tar for seg en fiktiv historie! Han kunne med større rett sagt det samme om for eksempel Hamlet, i hvert fall når den engasjerer så sterkt at publikumskontrakten glemmes.

Hamlet som gjennomgangstema Ja, det glemte jeg nesten: Stene har gjort Hamlet til et gjennomgangstema i boka for å illustrere hvordan man i ulike perioder og med ulike skuespillmetoder ville fortolket den historien. Et fint dramaturgisk grep som skaper gjenkjennelse og forankring.

Jeg er uenig i mye av det Øystein Stene skriver og i mange av de valgene han har tatt. Men det er hans legitime valg og de har den viktige kvaliteten at de gjør denne typen polemikk mulig. Noe av det beste med denne boka er dermed at den er kommet ut. Og at den i seg selv er en invitasjon til flere bøker om skuespillerkunst.

Disse bør i så fall inneholde flere direkte sitater og noen illustrasjoner som kan gi et mer autentisk innblikk i opphavsmennenes tone og den tida de levde i. Og de bør unngå skrivefeil av den typen som konsekvent omtaler Peter Brook som Peter Brooks og Odin Teatret som Odin teater.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no