Elskovsdrikken. Foto: Erik Berg. Scenografi: Annemarie Woods. Kostymer: Ilona Karas Lysdesign: Kevin Treacy

Nesten kjempegøy

Å plassere Elskovsdrikken i et karikert college-univers har mye for seg, men forestillingen bikker iblant over til å representere klisjéene den forsøker å parodiere.

Jeg må innrømme at forventningene mine ikke akkurat sto i taket i forkant av Nasjonaloperaens innleide versjon av Donizettis Elskovsdrikken, opprinnelig produsert ved Northern Ireland Opera i 2013. Det er den tredje bel canto-oppsetningen på ett år, og den fjerde leieproduksjonen i samme tidsrom. Ingen av oppsetningene i nevnte kategorier har fått blodet til å koke så langt.

I tillegg må Elskovsdrikken kunne sies å være blant lettvekterne også innenfor bel canto-repertoaret. Musikken bobler over av ukomplisert skjønnhet, og historien er en tøysete komedie med lykkelig slutt: Nemorino er en fattig landsens gutt, som i sin desperasjon etter å vinne den rike landeieren Adinas gunst lar seg lure til å kjøpe et høyst tvilsomt mirakelbrygg – for anledningen presentert som “kjærlighetseliksir” – av den omreisende kvakksalveren Dulcamara. Adina er tilsynelatende likegyldig og holder ham på en armlengdes avstand, men når han plutselig spiller uinteressert mens han selvsikkert venter på at brygget skal gjøre ham uimotståelig, blir hun fornærmet. For å ta igjen flørter hun med den oppblåste soldaten Belcore, og sier til og med ja til hans frieri bare på trass. Etter et knippe forviklinger blir hun likevel beveget av Nemorinos oppriktige følelser og innser at hun gjengjelder dem. Enda et par avstikkere senere får de hverandre omsider, og som om ikke den slutten var lykkelig nok, kommer det også for en dag at Nemorino har arvet en rik onkel. Slik får Dulcamara solgt enda mer av sin magiske mikstur, ettersom fattigdom nå kan legges til listen over ting den “kurerer”.

Lovende begynnelse
En stund ser det ut til at de lave forventingene mine vil bli gjort fullstendig til skamme. De første scenene feier avsted på besnærende vis, og jeg lar meg rive med og kjøper hele pakken. Regissør Oliver Mears har lagt handlingen til et universitetsmiljø på 1970-tallet. Annemarie Woods scenografi og Ilona Kars kostymedesign er gjennomført og tidsriktig. I et traust auditorium i grove materialer, komplett med overhead og stoler med nedfellbare bord på armlenet, sitter en brokete forsamling håpefull ungdom iført strikkede vester, rutete flanell, jordfarger og dongeri.

Når Nemorino (Jack Swanson), her en keitete og bebrillet student, begynner å synge ut sin kjærlighet til foreleseren Adina, blir jeg så oppslukt at jeg, i likhet med ham selv, ikke legger merke til at klassekameratene gjør narr av ham bak ryggen hans. Swanson har kanskje ikke verdens største stemme, men så jevn og rund og inderlig at han kunne smelte en sten. Claudia Boyle som Adina har en særlig levende stemme full av ulike klangfarger, og turnerer de krevende koloraturene med stor presisjon. I et snedig grep for å skrive sersjant Belcore og soldatene hans inn i et klasserom, lar Mears dem brase inn friminuttet for å verve studenter til militæret. I rollen som den brautende og selvhøytidelige sersjanten kombinerer baryton John Chest treffsikkert karakterspill med storartet sang. Dulcamara er for anledningen pompøs og ærgjerrig gjesteforeleser i kjemi, og Guenes Guerles ruvende bassbaryton kan fylle rommet, men virker ikke helt stabil. Astrid Nordstad gjør maksimalt ut av seg i birollen Gianetta, og blir heldigvis å se i større roller utover i sesongen. er en morsom, og hans ruvende svikter ham litt ved et par anledninger.

Personregien er også god. Ingen bevegelse er tilfeldig, timingen er stram, og absurditeter og overdrivelser i musikken følges opp med korresponderende gester og aktiviteter. Utøverne gjennomfører etter alle komediekunstens regler, og rett som det er må jeg le høyt. Koret imponerer med usedvanlig individuelle og spesifikke rollefigurer, og i orkestergraven står dirigent Daniele Calligari for en stilsikker fortolkning.

Knakende sammenføyninger
Utøverprestasjonene holder stand gjennom forestillingen, men etter hvert begynner den overordnede idéen å slå sprekker. Noen ganger blir hele universitetssettingen som et forsøk på å tre et hoppetau gjennom et nåløye, som for eksempel når Belcore og Adinas bryllupsfeiring i siste akt er en kostymefest i skolens gymsal, og lærer Adina innleder med å underholde elevene/bryllupsgjestene sine med en burlesk dans med “gjesteprofessor” Dulcamara. Det er i det hele tatt merkelig at Adina er Nemorinos lærer, uten at noen av de etiske dilemmaene det innebærer berøres overhode. Jeg skjønner at forholdet mellom henne og Nemorino på den måten skal representere landeier/bondegutt-maktubalansen, men jeg tror det ville gjort samme nytten hvis hun isteden var den kuleste og rikeste jenta i klassen.

Det dukker heller ikke opp noen grunn til at vi skal befinne oss akkurat på 1970-tallet, bortsett fra artig tidskoloritt. Dette grepet ender derfor opp med å bidra til min stadig voksende ergrelse over en del operaregissørers hang til å flytte handlingen flere hundre år fremover i tid, for så å lande på et helt bestemt tiår på 1900-tallet, uten at det er godt nok forankret i fortolkningen hva den spesifikke tidsepoken skal tilføre.

Romantisk komedie?
Mest problematisk er det likevel at karikaturene, arketypene og parodiene ikke er trukket langt nok, og at karakterene ikke har så mye mer å gå på etter at de er introdusert første gang. Etter en stund virker den tynnslitte og plumpe college-humoren som alvorlig mente virkemidler. I programmet sammenlignes Elskovsdrikken med filmsjangeren “romantisk komedie”, og på sitt beste er denne oppsetningen et skarpt skråblikk på både romantiske college-komedier og fjasete operafarse. På sitt verste på sitt verste er den en manifestasjon av det kjedeligste og mest friksjonsløse ved begge sjangre – men heldigvis med et skamløst forførende lydspor.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER